UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VII. Fra reformer og revolusjon til en absolutisme i krise
nedsatte riksdagen, før den ble oppløst, 9 komitéer, hver med sitt spesialområde. I spørsmålet om
Transsylvania, fulgte kongen hoffets gamle politikk og Kaunitz’ tilrådninger: begge fant det farlig å gi etter for
Ungarns krav om gjenforening. Kongen skilte derfor det felles ungarsk-transsylvanske kammeret, forent av
Josef 2, fra hverandre. I desember 1790 sammenkalte han den transsylvanske riksdag i Kolozsvár. Den fikk
seg bl.a. tilsendt rumenernes minneskrift (Supplex...) til besvarelse. De tre stendernasjonene (ungarerne,
széklerne og saksene) avviste det rumenske kravet om å bli anerkjent som en fjerde nasjon ved å vise til at
stenderrettighetene berodde ikke på nasjonalitet, men på klassemessig tilhørighet.
Adelen sluttet nå stadig tettere opp om kompromisset med kongen, skremt av den sterke radikalisering
den franske revolusjon stadig vekk gjennomgikk. Men også landets intellektuelle fattet stadig større tiltro til
Leopold 2 etter å ha innsett at kongen ikke hadde til hensikt å bryte med reformpolitikken, påbegynt av Josef
2. Tvertom forsøkte Leopold i løpet av sine siste måneder å forbedre de ikke-adeliges rettsmessige stilling.
Han forberedte sogar å gjennomføre deres representasjon ved riksdagene, for dermed å unngå en
samfunnseksplosjon å la Frankrike.
I juli 1791 sendte han ut en proklamasjon fra Padova til Europas herskere og oppfordret dem til å beskytte
den franske kongefamilie. I Pillnitz i august kom han overens med kong Fredrik Vilhelm 2 om, med tanke på
situasjonen i Frankrike, å sette sine hærstyrker gjensidig i beredskap. I februar 1792 sluttet de to stater
forbund med hverandre. Den l.mars 1792 døde imidlertid Leopold 2 ganske uventet, og ble etterfulgt på
tronen av sønnen Frans (1792-1835).
DE UNGARSKE JAKOBINERE
Kompromisset mellom Leopold 2 og adelen hadde skuffet en rekke mennesker som, under inntrykk av
utviklingen i Frankrike, hadde fått følelsen av at tiden begynte å løpe fra forsiktige forsøk på tamme reformer.
Skuffelsen ble enda større etter hvert som den nye herskerens politiske linje tok klarere konturer. Frans 1
(som tysk keiser Frans 2; fra 1805 med bare tittelen arvekeiser av Østerrike) var ved tronbestigelsen
opprinnelig en velmenende og godmodig ung mann (født i 1768), dog uten fremragende åndelige evner.
Mens Josef 2 og Leopold 2 begge gjorde seg bemerket ved sin reformvennlighet og sosiale fremsynthet i
opplysningstidens ånd, var Frans fra første stund av preget av usikkerhet og av redsel for nye tanker. Men
fremfor alt var han skremt av begivenhetene i Frankrike og radikaliseringen av revolusjonen.
Han ble senere mer og mer engstelig for at revolusjonens farlige idéer skulle spre seg, og at Paris skulle
inspirere til etterfølgelse også i Habsburgerriket. Især ble jakobinernes maktovertakelse i juni 1793 og
innføringen av det revolusjonære diktatur under ledelse av Robespierre en sjokkopplevelse for ham. Mens
Leopold 2 i sitt siste leveår begynte å arbeide for at de ikke-adelige skulle få sine representanter inn i
riksdagen, overlot Frans 1 rikets styring til en snever krets, bestående av noen få erkekonservative
aristokrater, og avviste steilt tanken på de minste forandringer. Med årene vokste det på den måten frem et
strengt politiregime og et ytterst reaksjonært styre som viste seg å være i stand til å sette en effektiv stopper
for alle liberale idéer og bevegelser.
Det sosiale skikt i Ungarn som var minst fornøyd med Frans 1s politikk, og opponerte sterkest imot den,
besto overveiende av unge intellektuelle: forfattere, vitenskapsmenn, advokater, lærere, leger, funksjonærer
og prester. De fant de føydale forhold i landet for avleggs, og mente dessuten at disse klart hindret
samfunnets videre utvikling. De hadde selv for lengst vokst fra føydalismen og arbeidet nå for å fjerne mest
mulig av dette føydale establishment fra kongedømmet. De var derfor prinsipielt imot alle former for
privilegier, og deres mål var å skape en moderne stat med likhet for alle sine borgere, altså et borgerligkapitalistisk
samfunn med fulle borgerlige rettigheter for hver og en. De så allerede fra begynnelsen med stor
sympati på den franske borgerlige revolusjon. Dens radikalisering medførte også deres egen radikalisering
slik at mange av reformistene, som til en begynnelse var nokså moderate i sine krav og oppfatninger, etter
hvert ble til ivrige republikanere og forkjempere for vidtgående samfunnsreformer, ja direkte radikale
omveltninger. “Vigyázó szemetek Párizsra vessétek!” (Vend deres iakttagende øyne mot Paris’), lød dikteren
János Batsányis oppfordring til dem allerede i 1789 i diktet A Franciaországi változásokra (‘til forandringene i
Frankrike’), i og for seg en ganske unødvendig oppfordring; men diktet ga i det minste uttrykk for en utbredt
og typisk holdning. De klarte litt etter litt å vinne stadig flere tilhengere, en del sogar blant adelen, og deres
virksomhet inntok snart karakteren av en gjennomtenkt motstandsbevegelse som til våren 1794 hadde skapt
et landsomfattende kontaktnett. Gruppen av disse unge, idealistiske opposisjonelle, som imidlertid manglet
enhver organisatorisk erfaring, ble våren 1794 fanget i garnet til en dreven politiker, Ignác Martinovics (1755-
95). Han hadde et liv så omskiftelig at mange ikke viker tilbake for å kalle han en eventyrer. Opprinnelig var
han fransiskanermunk, fra 1783 professor i naturvitenskap ved universitetet i Lemberg. Under innflytelse av
franske materialistiske filosofer ble han selv en overbevist ateist og en radikal fritenker.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 221 -