UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VII. Fra reformer og revolusjon til en absolutisme i krise
engansveto, men han kunne ikke få styre landet med forordninger. Folket (dvs.adelen) skulle få del i den
utøvende makt ved at det ble riksdagen som valgte palatinen og senatet. Riksdagen skulle komme sammen
årlig og bestemme bl.a. skattene. Det selvstendige Ungarns forvaltning skulle fullstendig skilles fra de øvrige
arvelands. Krig og fred skulle være riksdagens sak. Protestantene og de gresk-ortodokse skulle få full
religionsfrihet. Storfyrstedømme Transsylvania skulle gjenforenes med Ungarn.
Programmet gjenspeilet klart adelens bestrebelser etter å bli den bestemmende politiske kraft i landet, på
bekostning av herskeren, prelatene og aristokratene. Dets største svakhet var at det ville avskaffe Josef 2s
forordning som tok sikte på å forbedre bondestandens kår og rettsmessige stilling. Adelen røbet med dette
igjen en stor grad av klasseegoisme, og isolerte seg selv fra de store bondemassene, noe Leopold 2 ikke var
sen til å utnytte.
Styrkeprøven mellom den kravstore og seierssikre ungarske adel og den diplomatisk kloke, taktfulle, men
samtidig beregnende konge fant sted på den ungarske riksdag som ble åpnet i Buda i juni 1790. Leopold 2
hadde da to alternativer: 1) å godta de ungarske kravene slik at prøyserne skulle miste dem som allierte, for
deretter å vende det samlede riket mot Preussen; 2) å komme overens med Preussen og eliminere deretter
den indre (ungarske) motstand i riket. Mot kansler Kaunitz’ råd valgte keiseren den siste løsning, og foreslo i
et brev til Fredrik Vilhelm 2 alt i mars å bilegge konflikten mellom Østerrike og Preussen på fredelig vis.
Som den fremragende taktikeren han var, sørget han dessuten hemmelig for å nøre uroen blant bøndene
som for enhver pris ville holde på de forbedringer keiser Josef 2s forordning hadde sikret dem. Det kom i
løpet av våren til aksjoner på flere steder i landet, inspirert og understøttet av hoffets agenter: bøndene
nektet å utføre hoveri på jordeiernes hovedgård og sendte truende brev til komitatsforsamlingene – noe som
i høy grad bidro til å gjøre adelen usikker og redd. I byene lot kongen oprette såkalte bygarder, det vil si
bevæpnete vaktstyrker, rekruttert blant borgerskapet, også som motvekt mot komitatenes væpnete
banderier. Primært var borgerskapet den reformvennlige herskerens naturlige forbundsfelle i kampen mot
adelens privilegier. I første rekke var jo nettopp disse avfeldige adelige-føydale privilegier som sto i veien for
fremskrittene, ved at de hemmet den moderne kapitalistiske utvikling i byene. Men mens borgerskapet i
f.eks. datidens Frankrike utgjorde vel 12 prosent av den samlede befolkning, var dets andel i Ungarn bare
bortimot 2 prosent – adelens om lag 4,5-5 prosent. Borgerskapet representerte altså ingen nevneverdig
samfunnskraft, hverken tallmessig eller økonomisk. En del av dem var imidlertid av tysk herkomst og hadde
tysk som morsmål, noe som gjorde dem ekstra interessant for hoffet i Wien.
Leopold 2 hadde også et tredje kort på hånden: nasjonalitetene, akkurat nå først og fremst serberne og
rumenerne. I samsvar med hoffets velkjente divide et impera-politikk som med så stort hell ble anvendt
gjentatte ganger før, ga nå keiseren en forsiktig støtte til flere av deres krav for dermed å øke presset på den
ungarske adel. Han ga f.eks. tillatelse til at det sommeren 1790 ble sammenkalt en illyrisk (serbisk) kongress
(sabor) i Temesvár. Den stilte krav om et eget selvstyrt serbisk område i Syd-Ungarn. I 1791, etter
kompromisset med den ungarske adel, avviste Leopold dette kravet, men han gikk med på å opprette et eget
illyrisk hoffkanselli i Wien. I mars 1791 sendte rumenske biskoper i Transsylvania et minneskrift til kongen,
kalt Supplex Libellus Valachorum, som krevde rumenernes anerkjennelse som Transsylvanias fjerde
stendernasjon. Da var imidlertid kongen ikke lenger interessert i å vekke ytterligere uro blant ungarerne.
Leopold lykkes dermed fullstendig i å innringe den ungarske adel og i løpet av noen få måneder å gjøre
deres store optimisme til skamme. Det som imidlertid skremte adelen mest, var nyheten om overenskomsten
i Reichenbach mellom Østerrike og Preussen 27.juli som nådde riksdagen i Buda den 3.august. I traktaten
sa Østerrike seg villig til å avstå fra de nylig erobrede “tyrkiske” områder og slutte fred med Tyrkia på
grunnlag av staus quo, oppgi alliansen med Russland mot at Preussen avstår fra sine krav i Syd-Polen, gir
ikke sin ytterligere støtte til den ungarske adel og vil være behjelpelig med å få Belgia tilbake til riket. –
Nyheten kom som et sjokk på den ungarske riksdag, hvis muligheter med dette ble kraftig redusert. Adelen
følte seg med ett isolert og lammet, dens stemning og iver ble alvorlig svekket. Uten skikkelig indre og ytre
støtte ble den straks mildere stemt overfor mulige kompromisser. Kongen fikk dermed overtaket og klarte da
også i løpet av noen få uker å bryte den adelige motsdand. Kompromisset som også ble fremskyndet av den
økende revolusjonære radikalisme i Frankrike, bygget stort sett på Maria Teresias kroningsbrev og innebar
gjenopprettelsen av den ungarske forfatning; det slo fast at Ungarn en er fri og uavhengig stat som skal
regjeres etter egne lover, gitt av kongen og riksdagen i fellesskap; riksdagen skal kalles sammen hvert tredje
år; det er riksdagen som skal fastsette skattene; protestantene får full religionsfrihet. Bøndenes stilling ble
regulert etter Maria Teresias urbariale ordning, men bøndene fikk også beholde retten til fri flytting, gitt av
Josef 2; de kom derimot igjen under jordeiernes jurisdiksjon.
Leopold 2 ble i oktober kronet til tysk-romersk keiser og i november til ungarsk konge, mens hans fjerde
sønn Aleksander Leopold ble valgt til ungarsk palatin.
Leopold 2 var etter alt å dømme innstilt på innenfor mulighetens grenser og i samarbeid med riksdagen å
fortsette reformpolitikken. For å utarbeide forslag til reformer som skulle gjøre føydalstaten mer tidsmessig,
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 220 -