UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VII. Fra reformer og revolusjon til en absolutisme i krise
DEN NASJONALE–ADELIGE UNGARSKE MOTSTAND OG LEOPOLD 2 (1790—92)
Det var ikke keiser Josef 2s død i seg selv som utløste den heftige nasjonale bevegelse som den nye
herskeren Leopold 2 måtte stride med under hele sin korte regjeringstid. Den tok nemlig til praktisk talt med
det samme Josef 2 hadde besteget tronen, og den økte bare i omfang etter hvert som han begynte å regjere
landet ved hjelp av forordninger. Dette stred jo både mot ungarsk selvstendighet, forfatning og lov. Adelens
kamp foregikk dog inntil videre på det politiske plan. Fløyten fikk en annen lyd først når adelen følte sine
egne privilegier og økonomiske interesser truet, jfr. forordningen om bøndenes frihet, samt keiserens skritt i
retning mot å innføre beskatning også av adelig jordeiendom etc. Dermed fikk imidlertid den adelige
motstand et avgjort føydalt preg, ved siden av det alment nasjonale. Komitatsadelen gikk i løpet av Josef 2s
siste regjeringår så langt som direkte å nekte å etterkomme keiserens befalinger, bl.a. når det gjaldt nye
krigsskatter og nye rekrutter i forbindelse med krigen mot tyrkerne. Det var nettopp denne motstand som til
slutt knekket keiser Josef 2 og tvang ham til å tilbakekalle de fleste av sine forordninger, bærerne av hans
reformidéer.
Bevegelsen og den ungarske nasjonale begeistring nådde et dramatisk høydepunkt da Stefanskronen i
februar 1790 ble bragt tilbake til Buda-borgen. Triumftoget bar preg av reneste seiersrus. Komitatene
benyttet anledningen til å danne såkalte banderier, dvs. bevæpnete adelige tropper; de skulle i
utgangspunktet danne vaktstyrken rundt den hellige krone, men samtidig skulle de være kjernen til en adelig
ungarsk motstandshær, parat til å yde væpnet motstand i tilfelle Østerrike skulle angripe. Som en videre
følge av denne nasjonale bølge kom ungarske drakter plutselig på mote sammen med ungarske skikker,
sanger og musikk, samtidig som kurutser-tradisjonene fikk en ny renessanse. Som en reaksjon mot
innføringen av tysk som rikets offisielle språk, ble nå ungarskens sak gjort til en politisk faktor, dens pleie til
nasjonal interesse, og bruken av ungarsk ble krevet med økende ettertrykk i undervisning og forvaltning så
vel som i rettspleien, ja sogar i hæren.
Hoffet var som lammet etter Josefs død. Hans etterfølger på tronen ble Leopold 2 (1747-92), Maria
Teresias tredje sønn, fra 1765 storhertug av Toscana. I likhet med Josef 2 var også han ivrig tilhenger av
opplysningstidens idéer, men i motsetning til sin bror klarte han faktisk å gjennomføre et omfattende
reformprogram i sitt hertugdømme. Da han i mars 1790 overtok som keiser, var riket i oppløsningstilstand
som følge av Josef 2s reformer og absolutistiske styre. Ungarn selv var på randen av et åpent opprør, men
det fantes liknende tendenser også i de andre arveland: Belgia f.eks. holdt faktisk på med å løsrive seg
allerede da. Også utenrikspolitisk var situasjonen veldig vanskelig for riket: krigen pågikk fortsatt mot Tyrkia,
og ved nordgrensen sto Fredrik Vilhelm 2 av Preussens tropper klare til å angripe for å erobre deler av Syd-
Polen som ved Polens deling hadde tilfalt Østerrike. I den gitte internasjonale situasjon satte den ungarske
adel sin lit til prøyserne. De første kontaktene var fra 1789, da de tilbød Preussen Habsburg-husets
detronisering i Ungarn, samt provinsen Galicia som fra Polens deling formelt tilhørte den ungarske krone.
Også innad fikk det ungarske politiske liv nå en febrilsk intensitet over seg. Det oppsto en rekke
grupperinger med til dels ulike programmer og målsettinger. Det utkom hundrevis av politiske skrifter og
flyveblad som representerte meninger i alle avskygninger, fra erkereaksjonære til de mest ytterliggående
jakobinske. De yngste intellektuelle så sin ideal i den amerikanske uavhengighetserklæringen og deklareringen
av menneskerettighetene, mens en del av adelen avviste på det mest bestemte tanken sogar på de
mest beskjedne sosiale reformer, og var egentlig bare imot det fremmede (østerrikske) eneveldet. Blant de
seriøse debattanter og skribenter finner vi navn som grev Alajos Battyány (Ad amicam aurem. 1-4. 1790-91),
Péter Balogh (Ócsai), Sámuel Decsy, Károly Koppi, József Hajnóczy (Gedanken eines Ungarischen
Patrioten. 1790; Ratio proponendarum in comitiis Hungariae legum. 1791), Ferenc Verseghy, János
Batsányi, Ferenc Kazinczy, Gergely Berzeviczy, Ignác Martinovics m.fl.
De fleste av komitatsadelen som etter Josef 2s død begeistret hadde brent jordoppmålingens dokumenter
(det var denne oppmåling som skulle danne grunnlaget for adelens beskatning), var nå selve drivkraften bak
den nasjonale bevegelse.
De satte Josef 2s ulike forordninger til side og gjenopprettet komitatenes selvstyre. Selve komitatene var
nå dominert av det velhavende mellomskiktet av adelen (bene possessionate) som mente at tiden nå var
kommet til også å begrense aristokratenes innflytelse i politikken. De samlet seg en bloc om Péter Baloghs
(1748-1818) nasjonale program som sirkulerte overalt blant komitatsadelen og vant stor tilslutning. Det tok
sitt utgangspunkt i Rousseuas Contrat social og hevdet at Josef 2 i og med at han ikke hadde latt seg krone,
men styrte landet mot dets forfatning og lovbestemmelser, brøt overenskomsten (Pragmatica Sanctio)
mellom nasjonen og dynastiet og mistet derved arvefølgeretten (filium successionis interruptum). Landet
hadde dermed fått igjen sin rett til å inngå en ny kontrakt, og velge en ny konge. Den nye kontrakten skulle
være kroningsbrevet som skulle fastlå at lovgivningen er folkets (dvs.riksdagens) rett. Herskeren skulle få et
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 219 -