UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — I. Karpatbekkenet før det ungarske landnåmet
Etableringen av Donau-limes
ROMERNES TID I UNGARN
Etnisk sett kunne Karpatbekkenet like før romernes ankomst oppvise et temmelig broket bilde. I vest og
nordvest fantes det keltere; i det øvrige Vest-Ungarn pannonere; over opplandet i nordøst, de østlige
fjelltraktene og Transsylvania rådde dakerne, riktignok oppstykket i småstater og med store keltiske
folkegrupper seg imellom; på det store sletteland var betydelige områder fortsatt bebodd av skytiske og
andre nomadiske folkeslag, innvandret fra de eurasiske steppene. Den romerske erobringen av områdene
langs og rundt Donau falt på den siste fase av rikets ekspansjonstid. Grunnen til det var ikke lenger selve
utvidelsestrangen eller makt-og skatte-begjæret. Men det ble rett og slett nødvendig å sikre Romerrikets
grenser, som i stadig større utstrekning begynte å bli truet av germanske folkestammer, dakere og
nomadiske rytterfolk.
Forsvaret av disse grensestrekningene, som av alle de romerske grenser lå nærmest Italia og rikets
sentrum, Roma, var lenge trappet ned til det minimale fordi det stort sett hadde hersket fred på disse
traktene. Men til og med Julius Cæsar ble en smule betenkt, da Burebista klarte å reise en sterk dakisk stat
og beseiret kelterne.
Julius Cæsars grunnide, nemlig å flytte grensen til Donau og Rhinen, ja sogar Elben, altså til betryggende
avstand fra selve Italia, ble omsider, i hvert fall delvis, realisert av hans etterkommere: triumvir Octavian, den
senere keiser Augustus, erobret i år 35 f.Kr. Siscia, den viktigste byen i Sava-området, som med sin sentrale
beliggenhet ble selve utgangspunktet for videre erobringer i regionen. Etter Octavian-Augustus ledet
keiserne Tiberius, Claudius, Nero og Vespasian en rekke felttog mot pannonerne, dakerne og kelterne.
Romerrikets nye grenser i Nordøst-Europa ble fra da av identiske med elven Donau, som dannet en klar,
naturlig grenselinje, forholdsvis lett å forsvare. Romerne kalte forsvarslinjen limes, og bygget en rekke
festninger langs elven, ikke minst fra Vindobona (Wien) til Singidunum (Beograd). De viktigste fikk hver sin
egen legion (romersk hæravdeling på 6.000 mann): Carnuntum (Deutsch-Altenburg), Brigetio (Szőny),
Aquincum (Buda), med dusinvis av vakttårn, militære leire og vaktposter plassert strategisk riktig og
regelmessig i de mellomliggende strekninger. Pannonia fikk 4 legioner, tilsammen vel 24.000 veltrente og
tungtbevæpnete mann, som sammen med de såkalte hjelpetroppene (auxilia) utgjorde en hærstyrke på
bortimot 50.000 mann – under datidens forhold en betydelig slagkraft. Donau-grensen var altså etablert, og
den viste seg for lang tid fremover å holde mål. Det tok imidlertid ytterligere mange år og felttog før den
bakenforliggende nye provinsen selv ble pasifisert. Fra tid til annen brøt det nemlig ut oppstander blant de
underkuede folkeslagene. Den mest voldsomme av dem ble pannonernes, i år 6 e.Kr: det tok Tiberius hele 3
år å få bukt med den.
Markomanner, kvader, sarmater
Det var også på høy tid med en sterk grense mot nord. De germanske folkestammene lenger nord i
Europa begynte nemlig en etter en å røre på seg og begi seg på en vandrings- og plyndringsferd syd- og
østover.
Til de første hørte markomannene (“grensemenn”), som til å begynne med hadde bosatt seg i områdene
mellom Main og Donau, men trengte i år 8 f.Kr. inn i Böhmen og frem til traktene omkring dagens Bratislava.
Øst for dem, i våre dagers Vest-Slovakia, bodde det et annet germansk folkeslag, kvaderne; begge hørte til
et eget stammeforbund av vestgermanere som ble kalt sveber. Deres bevegelser østover skyldtes nok til en
grad den uro som også førte til det voldsomme slaget i Teutoburgerskogen i år 9 e.Kr. mellom germanerne,
anført av Arminius, og 3 romerske legioner, ledet av Varus.
Langs hele grensen oppsto det til stadighet trefninger som romerne hovedsakelig brakte i ro ved å spille
de enkelte stammer opp mot hverandre, og ved å innføre et system med vasall-konger og -fyrster og kalle
dem forbundsfeller og venner av det romerske folk. Men disse avtalene holdt sjelden lenger enn 10-20 år, og
grunnen til dette var presset fra nye germanske folkestammer bak ryggene deres (vandalene, gepidene,
langobardene, gotene), som i tur og orden stadig trengte seg frem i retning mot Romerrikets grenser.
I begynnelsen av det 1.århundre e.Kr. ble de nordlige delene av det store ungarske sletteland invadert av
et sarmatisk folkeslag: jazygerne. Sarmatene var egentlig et stammeforbund av sentralasiatisk-iranske
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 12 -