UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790
differensiering blant deres handelsmenn og håndverkere, noe som førte til dannelsen av rike patrisierfamilier
som så dominerte det politiske liv og forvaltningen. Deres bønder forble imidlertid frie borgere.
I 1437 dannet de tre transsylvanske nasjoner: ungarere, széklere og saksere en union, med egen
landsdag, med like antall representanter fra de tre nasjoner. Fra midten av 1500-tallet hadde sakserne også
sin egen tyskspråklige kirke, etter å ha sluttet seg kollektivt til reformasjonens lutherske retning, i Ungarn
alminnelig kalt den tyske religion. At både kirkens og skolens språk var tysk, bidro sterkt til at de
transsylvanske sakserne maktet å holde på sin tysk og egenart helt frem til vår tid.
Deres holdning til Habsburgerne på den ungarske trone var noe ambivalent. På grunn av deres tyske
herkomst og språk var de primært pro-habsburgske, og de representerte som regel keiserlige riksinteresser
vis å vis ungarske nasjonale særinteresser og separatistiske anstrengelser. Huset Habsburg var samtidig
selveste inkarnasjonen av den katolske motreformasjon. På bakgrunn av dette støttet de alltid helhjertet opp
om ungarske frihetskamper, hver gang disse hadde en viss karakter av antikatolisisme (Bocskai, Bethlen).
Ungarernes og saksernes sameksistens i Transsylvania var imidlertid heller ikke bare idyll gjennom de
mange århundre. Det oppsto ikke sjelden interessemotsetninger mellom de to folkegrupper, men disse
hadde sine røtter i den føydale samfunnsordning og ikke i at de etnisk hørte til ulike folkegrupper. Bare under
og etter kaiser Josef 2s tid kom det en endring i dette bilde, idet sakserne da var med alle midler imot
Transsylvanias administrative gjenforening med Ungarn, og reagerte dessuten avvisende på ungarske
anstrengelser som gjaldt innføringen av ungarsk som kongedømmets offisielle språk.
Også den nordligste del av ungarsk Oppland fikk i Géza 2s regjeringstid saksiske innvandrere. Deres
juridiske særstilling ble fastlagt i et privilegiebrev utstedt av kong István 5 (1270-72); det ble senere fornyet
og nedtegnet i det såkalte Sachsenspiegel fra 1370. Ifølge dette hadde deres bosettingsområde Szepesség
(tysk Zips, slovakisk Spis) som omfattet 24 byer, indre selvstyre med en Sachsengraf som øverste leder. De
fikk leve etter sine egne lover og hadde dessuten andre omfattende rettigheter: fikk holde markeder, åpne
gruver, stanse transittvarer og innkreve toll.
Skatten fikk de utlignet kollektivt og fra 1312 løste de inn sine militære forpliktelser med en årlig
ekstraskatt. De fleste av dem var handelsmenn og håndverkere. Deres produkter og markedsdager var vidt
kjente. Den lutherske reformasjonen seiret blant dem like fort som hos de transsylvanske sakserne. Kirkens
tyske språk var til stor hjelp når det gjaldt bevaring av deres tradisjoner og kultur. Deres provinshovedstad
var Lőcse (tysk Leutschau, slovakisk Levoča). Zipsersaksernes rett besto til år 1876.
Når det gjelder Øvre Ungarns så viktige bergstader, så hørte de fleste av dem ikke til zipsersakserne,
men de hadde allikevel et borgerskap av overveiende tysk herkomst. Landsdelens gull- og sølvgruver leverte
selve grunnlaget for Ungarns økonomiske velstand gjennom hele middelalderen, idet de sto for en tredjedel
av verdens samlede gullproduksjon og vel en fjerdedel av Europas sølvproduksjon. Fra omkring 1500 gikk
det imidlertid stadig mer nedover med gruvedriften og dermed også med bergstadenes makt som gradvis
mistet sin økonomiske betydning.
Også ved Ungarns kolonisering på 1700-tallet foretrakk Habsburgerne tyske innvandrere, i første rekke
katolske schwaber som i de fleste tilfeller kom til landet ved organisert innflytting. De fleste av dem var
bønder som nå fikk tildelt seg jordstykker av ungarske jordeiere. Deres eneste privilegium var den frie
flytteretten, samt skattefrihet i etableringsfasenes første par år; det siste for at de skulle kunne komme i gang
med jordbruksproduksjonen. Ungarns “schwaber” var i alminnelighet flittige mennesker. De hadde dessuten
med seg vesterlandske jord-bruksmetoder og -redskaper slik at de innen kort tid oppnådde en rimelig bra
velstand og hørte til den mest velstående del av agrarbefolkningen. Disse tyskere ble, bortsett i første rekke
fra dem i Banat, spredt over store områder og dermed isolert fra hverandre, de hadde dermed mistet
muligheten til å opptre som en samlet folkegruppe. Bøndene var dessuten vanligvis lite interessert i politikk
og var i overraskende stor grad uten nasjonal bevissthet. Det fjerntliggende tyske rike som de forlot av egen
fri vilje, øvet ingen spesiell tiltrekninskraft på dem, og de følte tilsynelatende ingen spesiell samhørighet med
det. De levde fredelig i sine nye landsbyer i Ungarn, hvor tysk som oftest var enerådende i hverdagen så vel
som i kirke og skole. Disse små tyske samfunn som etter hvert også utviklet en slags følelsesmessig om enn
noe nøktern tilknytning til staten Ungarn, deres nye Heimat, eksisterte som oftest helt uforstyrret frem til den
annen verdenskrig.
Mens den tyske bondestand klarte på denne måten og uten å oppgi sitt språk og sin egenart tilpasse seg
veldig godt forholdene i Ungarn, var byenes tyske borgerskap i større grad utsatt for en sterk og mangesidig
ungarsk påvirkning. Av økonomiske og politiske grunner viste de fleste av dem sympati og interesse for
reformtidens ungarske bestrebelser. Det østerrikske hoffets økonomiske politikk skadet jo også deres
interesser direkte. Drevet av en ny type statspatriotisme, stilte de fleste av dem solidarisk med magyarene.
Stadig flere av dem oppga etter hvert av egen fri vilje sitt tyske språk, som oftest også sitt tyske navn, og
gikk opp i den ungarske befolkning.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 210 -