UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

More documents

Recommendations

Info

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790 etter den første verdenskrig. Fra år 900 og frem til 1900-tallet ble en slovak i ungarsk kalt tót som opprinnelig betegnet alle slaviske folkeelementer i Ungarn, men som litt etter litt fikk en innsnevret betydning slik at det bare gjaldt slavene bosatt i ungarsk Oppland. Ordet tót avledes forøvrig av gepidenes eget folkenavn thuat; gepidene gikk som kjent opp i slavene; andre avleder imidlertid dette ordet av gammelhøytysk diot ‘folk’ og gammelprøysisk tauto ‘land’ (jfr. også lettisk tauta ‘folk’, litauisk Tauta ‘Tyskland’, tysk deutsch og latinsk teutoni) pl.’personer av en germansk stamme’, samt gammelnorsk jód ‘folk’. Fra 1800-tallet begynte slovakene følelsesmessig å reagere mot bruken av tót som de fant nedsettende, og forlangte i stedet bruken av szlovák også i ungarske tekstsammenhenger. Også i religionsspørsmålet var slovakene en delt folkegruppe, idet vel 70 prosent av dem var katolikker, resten protestanter (også i dette gjenspeilet de det ungarske storsamfunnet). I motsetning til hva tilfellet var med f.eks. serberne og rumenerne, hadde slovakene, til tross for deres åpenbare slektsforhold til tsjekkerne, intet hinterland i form av en nasjonalstat, dannet av eget folkeslag. Deres nære forbindelser med tsjekkerne som fra 1700-tallet er stadig blitt intensivert, betydde likevel meget for slovakisk kultur og politisk-historisk bevissthet generelt, og i særdeleshet for de slovakiske protestanter. Inspirert i første rekke av tsjekkerne (jfr. deres romantiske nasjonale oppfatning av at Bibelens Boemus som tok del i byggingen av Babel, egentlig var tsjekkernes (bøhmernes!) stamfar), men også av Herder, satte slovakiske intellektuelle i gang en utforskning angående deres egen fortid. De stoppet ikke opp i sin ivrige søken ved Pribinas og Svatopluks ærerike tid, men fant ut at Aleksander den store ikke bare snakket “slavisk”, men ga sogar slovakene et privilegiebrev, dessuten (for det tilfelle at disse formodninger likevel ikke holdt) at Hieronymus den hellige selv var av deres ætt (han skal jo være født i Dalmatia ca 342 e.Kr.!) og at Jafet som ifølge Mos. 5:32 var Noas sønn, var samtidig slovakenes egen stamfar... Mytologiseringen, sammen med panslavismens idé spilte i det hele tatt en svært så betydelig rolle hos tidens slovakiske intelligentsia, især hos Jan Kollár (1793-1852). Han skrev sine verker på tsjekkisk som fra middelalderen av var litteraturens språk også i Slovakia. Den første roman på slovakisk ble skrevet av Jozef Ignác Bajza (1755-1836), men den første som gjorde et forsøk på å skape et slovakisk litteraturspråk, var Anton Bernolák (1762-1812). Han baserte dette språket på den vestslovakiske dialekt som jo lå nærmest til tsjekkisk. Også det slovakiske vitenskapsselskap (1792) hadde det til sitt primære mål å pleie det slovakiske språket. Dets medlemmer og sympatisører reagerte, i likhet med kroaterne, sterkt mot den ungarske riksdags språkartikkel av 1790/91, og motsatte seg forsøket på innføringen av ungarsk som offisielt statsspråk så vel som den intensiverte magyariseringen. Protestantene var imidlertid imot å skape et eget slovakisk skriftspråk og ville istedet holde på tsjekkisk. Deres fremste representant, Juraj Palkovic (1769-1850), arbeidet iherdig imot slovakisk separatisme. Dikteren L’udevít Štúr (1815-56) klarte imidlertid å forene fløyene og de divergerende bestrebelser. Han regnes for å være far til det moderne slovakiske språk. Hans politiske virksomhet vil vi komme tilbake til i forbindelse med den ungarske revolusjonen av 1848. Slovakenes antall omkring år 1800 anslåes til 1,2 millioner. Tyskerne Som følge av de livlige religiøse og politiske forbindelser med Tyskland som preget Árpádhusets tid helt fra slutten av 900-tallet, fant det hele tiden sted en viss innvandring fra Det tyske rike til Ungarn, individuell så vel som organisert masseinnflytting. Mange av de tyskere som i tidens løp bosatte seg i Ungarn, gikk etter hvert opp i den lokale bofolkning. De derimot som ankom i større grupper og fikk sine egne avgrensede bosettingsområder (som regel koblet sammen med visse konkrete kollektive rettigheter) klarte i mange hundreår å bevare sin egenart. Den største og eldste av disse tyske folkegrupper var sakserne. De ble sluppet inn i landet av kong Géza 2 (konge fra 1141 til 1162), og de fikk da bosette seg i de midtre og sørlige delene av Transsylvania med Nagyszeben (Sibiu) som sentrum. I 1211 kom det ytterligere noen tusen tyskere til, de hørte imidlertid til Den tyske ridderorden, og bosatte seg i provinsens sørøstligste hjørne, Barcaság (Burzenland, rumensk Birsa). Sakserne fikk i 1224 av András 2 (konge mellom 1205-35) vidtgående privilegier med indre selvstyre og egne representanter ved den ungarske riksdag. De hadde også retten til å forhindre at folk fra andre nasjonale grupper fikk bosette seg innenfor deres autonome områder. De sto kollektivt for sine skatte- og forsvarsbyrder (som de selv fordelte seg imellom etter de enkeltes økonomiske evne) De eide hele territoriet i fellesskap, noe som hindret fremveksten av en adel. Det oppsto likevel etter hvert en betydelig ___________________________________________________________________________________ © Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 209 -
VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790 differensiering blant deres handelsmenn og håndverkere, noe som førte til dannelsen av rike patrisierfamilier som så dominerte det politiske liv og forvaltningen. Deres bønder forble imidlertid frie borgere. I 1437 dannet de tre transsylvanske nasjoner: ungarere, széklere og saksere en union, med egen landsdag, med like antall representanter fra de tre nasjoner. Fra midten av 1500-tallet hadde sakserne også sin egen tyskspråklige kirke, etter å ha sluttet seg kollektivt til reformasjonens lutherske retning, i Ungarn alminnelig kalt den tyske religion. At både kirkens og skolens språk var tysk, bidro sterkt til at de transsylvanske sakserne maktet å holde på sin tysk og egenart helt frem til vår tid. Deres holdning til Habsburgerne på den ungarske trone var noe ambivalent. På grunn av deres tyske herkomst og språk var de primært pro-habsburgske, og de representerte som regel keiserlige riksinteresser vis å vis ungarske nasjonale særinteresser og separatistiske anstrengelser. Huset Habsburg var samtidig selveste inkarnasjonen av den katolske motreformasjon. På bakgrunn av dette støttet de alltid helhjertet opp om ungarske frihetskamper, hver gang disse hadde en viss karakter av antikatolisisme (Bocskai, Bethlen). Ungarernes og saksernes sameksistens i Transsylvania var imidlertid heller ikke bare idyll gjennom de mange århundre. Det oppsto ikke sjelden interessemotsetninger mellom de to folkegrupper, men disse hadde sine røtter i den føydale samfunnsordning og ikke i at de etnisk hørte til ulike folkegrupper. Bare under og etter kaiser Josef 2s tid kom det en endring i dette bilde, idet sakserne da var med alle midler imot Transsylvanias administrative gjenforening med Ungarn, og reagerte dessuten avvisende på ungarske anstrengelser som gjaldt innføringen av ungarsk som kongedømmets offisielle språk. Også den nordligste del av ungarsk Oppland fikk i Géza 2s regjeringstid saksiske innvandrere. Deres juridiske særstilling ble fastlagt i et privilegiebrev utstedt av kong István 5 (1270-72); det ble senere fornyet og nedtegnet i det såkalte Sachsenspiegel fra 1370. Ifølge dette hadde deres bosettingsområde Szepesség (tysk Zips, slovakisk Spis) som omfattet 24 byer, indre selvstyre med en Sachsengraf som øverste leder. De fikk leve etter sine egne lover og hadde dessuten andre omfattende rettigheter: fikk holde markeder, åpne gruver, stanse transittvarer og innkreve toll. Skatten fikk de utlignet kollektivt og fra 1312 løste de inn sine militære forpliktelser med en årlig ekstraskatt. De fleste av dem var handelsmenn og håndverkere. Deres produkter og markedsdager var vidt kjente. Den lutherske reformasjonen seiret blant dem like fort som hos de transsylvanske sakserne. Kirkens tyske språk var til stor hjelp når det gjaldt bevaring av deres tradisjoner og kultur. Deres provinshovedstad var Lőcse (tysk Leutschau, slovakisk Levoča). Zipsersaksernes rett besto til år 1876. Når det gjelder Øvre Ungarns så viktige bergstader, så hørte de fleste av dem ikke til zipsersakserne, men de hadde allikevel et borgerskap av overveiende tysk herkomst. Landsdelens gull- og sølvgruver leverte selve grunnlaget for Ungarns økonomiske velstand gjennom hele middelalderen, idet de sto for en tredjedel av verdens samlede gullproduksjon og vel en fjerdedel av Europas sølvproduksjon. Fra omkring 1500 gikk det imidlertid stadig mer nedover med gruvedriften og dermed også med bergstadenes makt som gradvis mistet sin økonomiske betydning. Også ved Ungarns kolonisering på 1700-tallet foretrakk Habsburgerne tyske innvandrere, i første rekke katolske schwaber som i de fleste tilfeller kom til landet ved organisert innflytting. De fleste av dem var bønder som nå fikk tildelt seg jordstykker av ungarske jordeiere. Deres eneste privilegium var den frie flytteretten, samt skattefrihet i etableringsfasenes første par år; det siste for at de skulle kunne komme i gang med jordbruksproduksjonen. Ungarns “schwaber” var i alminnelighet flittige mennesker. De hadde dessuten med seg vesterlandske jord-bruksmetoder og -redskaper slik at de innen kort tid oppnådde en rimelig bra velstand og hørte til den mest velstående del av agrarbefolkningen. Disse tyskere ble, bortsett i første rekke fra dem i Banat, spredt over store områder og dermed isolert fra hverandre, de hadde dermed mistet muligheten til å opptre som en samlet folkegruppe. Bøndene var dessuten vanligvis lite interessert i politikk og var i overraskende stor grad uten nasjonal bevissthet. Det fjerntliggende tyske rike som de forlot av egen fri vilje, øvet ingen spesiell tiltrekninskraft på dem, og de følte tilsynelatende ingen spesiell samhørighet med det. De levde fredelig i sine nye landsbyer i Ungarn, hvor tysk som oftest var enerådende i hverdagen så vel som i kirke og skole. Disse små tyske samfunn som etter hvert også utviklet en slags følelsesmessig om enn noe nøktern tilknytning til staten Ungarn, deres nye Heimat, eksisterte som oftest helt uforstyrret frem til den annen verdenskrig. Mens den tyske bondestand klarte på denne måten og uten å oppgi sitt språk og sin egenart tilpasse seg veldig godt forholdene i Ungarn, var byenes tyske borgerskap i større grad utsatt for en sterk og mangesidig ungarsk påvirkning. Av økonomiske og politiske grunner viste de fleste av dem sympati og interesse for reformtidens ungarske bestrebelser. Det østerrikske hoffets økonomiske politikk skadet jo også deres interesser direkte. Drevet av en ny type statspatriotisme, stilte de fleste av dem solidarisk med magyarene. Stadig flere av dem oppga etter hvert av egen fri vilje sitt tyske språk, som oftest også sitt tyske navn, og gikk opp i den ungarske befolkning. ___________________________________________________________________________________ © Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 210 -
Page 1 and 2:
VINCE SULYOK ___________ UNGARNS HI
Page 3 and 4:
PUBLISHER’S PREFACE VINCE SULYOK
Page 5 and 6:
VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG
Page 7 and 8:
Page 9 and 10:
Page 11 and 12:
Page 13 and 14:
Page 15 and 16:
Page 17 and 18:
Page 19 and 20:
Page 21 and 22:
Page 23 and 24:
Page 25 and 26:
Page 27 and 28:
Page 29 and 30:
Page 31 and 32:
Page 33 and 34:
Page 35 and 36:
Page 37 and 38:
Page 39 and 40:
Page 41 and 42:
Page 43 and 44:
Page 45 and 46:
Page 47 and 48:
Page 49 and 50:
Page 51 and 52:
Page 53 and 54:
Page 55 and 56:
Page 57 and 58:
Page 59 and 60:
Page 61 and 62:
Page 63 and 64:
Page 65 and 66:
Page 67 and 68:
Page 69 and 70:
Page 71 and 72:
Page 73 and 74:
Page 75 and 76:
Page 77 and 78:
Page 79 and 80:
Page 81 and 82:
Page 83 and 84:
Page 85 and 86:
Page 87 and 88:
Page 89 and 90:
Page 91 and 92:
Page 93 and 94:
Page 95 and 96:
Page 97 and 98:
Page 99 and 100:
Page 101 and 102:
Page 103 and 104:
Page 105 and 106:
Page 107 and 108:
Page 109 and 110:
Page 111 and 112:
Page 113 and 114:
Page 115 and 116:
Page 117 and 118:
Page 119 and 120:
Page 121 and 122:
Page 123 and 124:
Page 125 and 126:
Page 127 and 128:
Page 129 and 130:
Page 131 and 132:
Page 133 and 134:
Page 135 and 136:
Page 137 and 138:
Page 139 and 140:
Page 141 and 142:
Page 143 and 144:
Page 145 and 146:
Page 147 and 148:
Page 149 and 150:
Page 151 and 152:
Page 153 and 154:
Page 155 and 156:
Page 157 and 158:
Page 159 and 160:
Page 161 and 162:
Page 163 and 164:
Page 165 and 166:
Page 167 and 168:
Page 169 and 170: VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG
Page 219: VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG
Page 271 and 272:
Page 273 and 274:
Page 275 and 276:
Page 277 and 278:
Page 279 and 280:
Page 281 and 282:
Page 283 and 284:
Page 285 and 286:
Page 287 and 288:
Page 289 and 290:
Page 291 and 292:
Page 293 and 294:
Page 295 and 296:
Page 297 and 298:
Page 299 and 300:
Page 301 and 302:
Page 303 and 304:
Page 305 and 306:
Page 307 and 308:
Page 309 and 310:
Page 311 and 312:
Page 313 and 314:
Page 315 and 316:
Page 317 and 318:
Page 319 and 320:
Page 321 and 322:
Page 323 and 324:
Page 325 and 326:
Page 327 and 328:
Page 329 and 330:
Page 331 and 332:
Page 333 and 334:
Bethlen-regjeringens fall VINCE SUL
Page 335 and 336:
Page 337 and 338:
Page 339 and 340:
Page 341 and 342:
Page 343 and 344:
Page 345 and 346:
Page 347 and 348:
Page 349 and 350:
Page 351 and 352:
Page 353 and 354:
Page 355 and 356:
Page 357 and 358:
Page 359 and 360:
Page 361 and 362:
Page 363 and 364:
Page 365 and 366:
Page 367 and 368:
Page 369 and 370:
Vitenskap og samfunn VINCE SULYOK :
Page 371 and 372:
Page 373 and 374:
Page 375 and 376:
Page 377 and 378:
Page 379 and 380:
Page 381 and 382:
Page 383 and 384:
Page 385 and 386:
Page 387 and 388:
Page 389 and 390:
Page 391 and 392:
Page 393 and 394:
Page 395 and 396:
Page 397 and 398:
Page 399 and 400:
Page 401 and 402:
A Aachen 107 Aba 67, 68 Aba, Amadé
Page 403 and 404:
Bernáth, Aurél 346, 377 Berzevicz
Page 405 and 406:
d’Esperey, Louis-Félix Franchet
Page 407 and 408:
Galeotto, Marzio 123 Galicia 73, 10
Page 409 and 410:
Imrédys fall (11.februar 1939) 338
Page 411 and 412:
Kiel-møtet (20.-26. august 1938) 3
Page 413 and 414:
Ludvig 10 (av Frankrike) 171 Ludvig
Page 415 and 416:
Niederaltaich 90 Nikolaj 1 (tsar) 2
Page 417 and 418:
Rákóczi 1 György 165, 166 Rákó
Page 419 and 420:
Sosialistiske arbeiderparti av Unga
Page 421 and 422:
Tömörkény, István 275 Tompa, Mi
Page 423 and 424:
valgene (i 1931) 323 valgene (i 193
show all

UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?