UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — I. Karpatbekkenet før det ungarske landnåmet
tallet f.Kr. store deler av Karpatbekkenet 2 , med unntagelse av områdets sydøstlige hjørne, hvor dakerne hold
til. Det første germanske folkeslag, kimbrerne fra Jylland (Himmerland), som krysset Karpatbekkenet, dro år
114 f.Kr. nettopp igjennom boiernes territorier, men forsatte etter en del ødeleggelser sin vei sydover mot
skordiskernes og tauriskernes land, og deretter videre vestover.
En ytterligere keltisk stamme, tauriskerne (taurisci), var bosatt sydøst i Østerrike, og var nær forbundet
med boierne. Under ledelse av deres felles konge, Kritasiros, kom de opp i en væpnet konflikt med
dakerkongen Burebista (Boirebistas), da sistnevnte krevde at kelterne skulle oppgi sine bosetningsområder
øst for Tisza og i Transsylvania. Kelterne led da et avgjørende nederlag og ble noe senere et lett offer for
romerne. Det er faktisk ingen ting som tyder på at kelterne skal ha gjort motstand mot romerne i det hele tatt.
Tvertom allierte de seg med dem, og ble selv meget hurtig romanisert.
Transsylvania før romerne
Transsylvania er det trekantlignende sydøstlige hjørne av Karpatbekkenet, omgitt av Karpatene fra øst og
syd. Vår første skriftlige kilde angående dette området er Herodot, som i sin beskrivelse av skyterne og
trakerne opplyser at elven Maris (ungarsk Maros) kommer fra agathyrsernes land. Agathyrserne var, i likhet
med sigynerne som bode nord og vest for dem, et iransk folk. Ifølge Herodot bodde det irakiske folkeslag syd
og vest for Donaudeltaet, og innvandret dit ca år 1.000 f.Kr. Greske byer anla i løpet av den tiden en rekke
kolonier på deres landområder langs Svartehavskysten som etter hvert ble hellenisert. Deres nordligste
gruppe het dakerne, mens de som bodde ved det nedre løp av Donau og selve Donau-deltaet, het geterne.
Disse 2 folkegruppene var langt på vei identiske, allerede Oldtidens forfattere hadde vanskelig for å skille
dem fra hverande slik at de 2 folkenavnene ble brukt om hverandre. Fra 400-tallet f.Kr. er det sikre spor etter
dakerne i Transsylvania. De levde av jordbruk og av saue- og gjetehold. På 300-tallet f.Kr. lærte de
bergverksdrift av keltiske innvandrere, dessuten hadde de et livlig handelssamkvem med Trakia, Makedonia
og de greske byene, noe som ikke minst de rikelige funn av greske mynter bekrefter.
I midten av det 1. århundre f.Kr. klarte Burebista som den første å forene de mange gjenstridige og
egenrådige getisk-dakiske stammene i et felles rike, som ytterligere ble forsterket ved at også de greske
bykolonier ved Svartehavskysten anerkjente hans overhøyhet og begynte å betale skatt til ham. I tiden som
fulgte oppsto det stridigheter mellom ham og kelterne. Burebista underkuet først skordiskerne, deretter
fremsatte han krav overfor boierne om å oppgi alle sine bosetninger og besatte områder øst for Tisza, samt i
Transsylvania. Den forente keltiske hær, som sto under ledelse av kong Kritasiros, led et forsmedelig
nederlag og ble noe senere et lett bytte for de ekspanderende romerne: ingen ting tyder på at de i det hele
tatt hadde gjort noen som helst motstand, tvertimot allierte de seg med dem, ikke minst når det gjaldt å
bekjempe de illyriske pannonerne. Kelterne ble deretter meget hurtig romanisert og gikk nesten fullkoment
opp i det pannonsk-romerske samfunn bortsett fra at de lenge bevarte sine egne keltiske navneskikker og
begravelsesskikker. Ved å beseire kelterne, ble Burebista den betydeligste politiske maktfaktor i
Karpatbekkenet og i det nordlige Balkan. Også romerne var klar over dette. Den første trefning mellom dem
og dakerne fant sted allerede i 70-årene f.Kr., da hærføreren Scribonius Curio med sine legioner nådde helt
frem til Donau, etter å ha slått de keltiske skordiskerne. Fra nå av ble en virkelig konfrontasjon mer og mer
aktuell. Julius Cæsar planla da også en krig mot dakerne, men da han like etter ble myrdet, falt planene bort;
ikke minst fordi også Burebista selv, nesten samtidig, ble offer for et politisk mord – med den følge at det
dakiske rike deltes i 4-5 rivaliserende deler, og kunne dermed ikke lenger representere noen umiddelbar
trusel mot Romerriket.
2 I 1987 startet Vitenskapsakademiets forlag i Budapest utgivelsen av en storslagen serie om kelterne og de keltiske
funnene i Karpatbekkenet: Corpus of Celtic finds in Hungary. Seriens praktfulle første bind omhandler Transdanubia,
hvor den keltiske kultur hadde flere blomstrende sentra (Keszthely, Komárom) med Ménfőcsanak som dens desidert
viktigste funnsted. Her ble det under utgravningene fra 1936 og især i 1960-årene gjort meget betydningsfulle, tildels
oppsiktsvekkende funn som kaster nytt lys over omfanget og betydningen av kelternes oppholdt og kultur i de vestlige
områder av dagens Ungarn.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 11 -