UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790
skikt av rumenske intellektuelle som gjerne ville oppnå den samme rettslige stilling for sitt folk som de øvrige
tre nasjoner innehadde alt fra middelalderen av. De kunne vise til at rumenerne nå utgjorde over halvparten
av den samlede provinsbefolkning, de krevde derfor å bli anerkjent som Transsylvanias fjerde stendernasjon.
Virksomheten av den transsylvanske trias gjaldt i første rekke den nasjonale bevisstgjøring ved å vise til
en fornem (romersk) herkomst og en ærerik fortid; dessuten språkpleien. Datidens rumensk var fullspekket
med fremmede låneord, i første rekke slaviske. Disse ble nå systematisk luket ut og erstattet med ord
overtatt fra latin, italiensk eller fransk. Det slavisk-kyrilliske alfabetet ble forlatt og latinske bokstaver innført.
Av stor betydning var i denne sammenheng Samuil Micu-Kleins rumenske grammatikk og Ioan Piuariu-
Molnárs tysk-rumenske grammatikk.
Språkreformene førte imidlertid litt etter litt til at det nye skriftspråket med de mange latinske låneord er
rett og slett blitt uforståelig for det brede lag av folket. En gruppe, anført av Radu Tempea, begynte nå å
bremse på den overdrevne latiniserin-gen ved å hevde at folket på den måte kunne bli berøvet sitt urgamle
språk.
Motsetningsforhold hersket også mellom de gresk-ortodokse og gresk-katolske som hver hadde om lag
halvparten av den rumenske befolkning på sin side. Det hindret dem imidlertid ikke i å opptre samlet i et
felles fremstøt overfor hoffet i Wien etter Josef 2s død. Kravene fra den rumenske nasjon ble samlet i
ansøkningen Supplex Libellus Valachorum og oversendt Leopold 2 i mars 1791. Den ble visstnok forfattet av
den unerte biskopen Ioan Bob og den ortodokse biskopen Gerasim Adamovic i felleskap. Den er bygget på
den dako-rumenske teori og stilte krav om gjeninnføring av rumenernes nasjonale rettigheter i
storfyrstedømmet, rumensk representasjon i riksdagen, rumenere i forvaltningen og rumenske stedsnavn. –
Hoffet oversendte ansøkningen til den transsylvanske riksdag som imidlertid avviste den med den
begrunnelse at det var umulig å forandre unionssystemet bygget på tre nasjoner og fire religioner; dessuten
tilkom de rumenske borgerne innenfor sine respektive stender den samme rettsstilling som medlemmene
tilhørende de tre andre nasjoner enkeltvis hadde.
Året etter sendte rumenerne inn en ny ansøkning, Supplex Libellus Valachorum numero 2, med en mer
detaljert presisering av kravene, men heller ikke dette fremstøt hadde ført frem.
Slovakene
Da ungarerne omkring 900 e.Kr. erobret det område som i dag kalles Slovakia, fantes det en tynt, spredt
befolkning på området, noe mer konsentrert i de nord-vestlige fjelltrakter og i dalstrøkene til Vág og Nyitra.
De var for det meste etterkommere av vestslaviske stammer som noen tid i forveien har begynt å infiltrere
territoriet til det senere Bøhmen og Mähren (Moravia) og delvis Slovakia som til da var bebodd av
germanske folkeslag. På 800-tallet oppsto det i dagens Vest-Slovakia en liten stat, men den ble snart
innlemmet i Det stormoraviske rike som så i begynnelsen av 900-tallet ble tilintetgjort og erobret av
ungarerne. Den erobrede befolkning ble deretter utgangspunktet til det slovakiske folk. De fikk i løpet av de
kommende århundre stadige tilsig av slaviske folkeslag fra vest og nord, til dels også fra øst. Som følge av
denne innvandring og fordi nettopp denne landsdelen var Ungarns fredeligste og mest forskånte område
gjennom hele middelalderen og også i tyrkerkrigenes tid, økte slovakenes antall fortere enn de andre
folkegruppers, og deres etniske grense til slutten av 1700-tallet hadde forksjøvet seg med mellom 10-40
kilometer i sørlig retning.
(Denne etniske grense har imidlertid aldri og på ingen steder vært identisk med den statsgrense som
Slovakia etter første verdenskrig har krevet og fått mot Ungarn, og som inkorporerte betydelige etniskungarske
områder i den nye slovakiske stat. Sør-Slovakia har derfor den dag i dag en kompakt og
sammenhengende ungarsk bosetning, bredest fra vest til Midt-Slovakia, for deretter gradvis å smalne av mot
Kassa (Kosice)). Det overveiende flertall av slovakene var livegne bønder, mens jordeierstanden besto dels
av ungarsk, dels av slovakisk adel. Sistnevnte var imidlertid i atskillig grad magyarisert og følelsesmessig
sterkt knyttet til ungarerne. Det vokste etter hvert frem en meget aktiv, om enn fåtallig, slovakisk
intelligentsia: leger, advokater, lærere, men framfor alt katolske og protestantiske geistlige. Det ble dette
skiktet som førte an i den nasjonale bevisstgjøringsposessen som fra slutten av 1700-tallet i økende grad
begynte å prege det slovakiske samfunn.
Slovakene som nasjonalitet hadde ingen kollektive privilegier, som f.eks. kroate-ne, de transsylvanske
sakserne og til dels også serberne: de hadde ingen egen landsdag og sendte heller ingen “slovakiske”
representanter til den ungarske riksdag, selvom Felvidék (‘Opplandet’) som det senere Slovakias territorium
før ble kalt for, hadde som sådant nok mange deputerte, de opptrådte imidlertid som stendersamfunnets
representanter, og ikke spesifikt som slovakere. – Et apropos til folkenavnet slovak: det forekommer ikke i
slaviske tekster før 1458, i ungarsk tekstsammenheng først i 1828, men det får en større utbredelse først
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 208 -