UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790
uten interesse i jordbrukssammenheng. Deres liv og hverdag var sterkt preget av deres strenge greskortodokse
religion som bandt alle rumenere innenfor og utenfor Ungarns grenser sammen.
Rumenernes to middelalderfyrstedømmer, Valakia, sør for Karpatene, og Moldova, øst for Karpatene, var
inntil tyrkernes erobring av Balkan i større eller mindre grad Ungarns vasallstater; deler av Valakia bar sogar
navnet Ungaro-Valakia. Disse forhold gjorde rumenernes innvandring i Transsylvania og Maramaros enda
lettere. Det som gjorde Transsylvania til et så lokkende mål for dem, var først og fremst de trygge forhold
innenfor Middelalder-Ungarns grenser, samt landets evne til å beskytte sine områder mot angrep utenfra.
Til utgangen av middelalderen hadde deres antall i Transsylvania steget til bortimot 100 tusen. De ble
bare i liten grad berørt av tyrkerkrigenes herjinger som følge av deres nomadiserende levesett i høyfjellene.
Da de to rumenske fyrstedømmene ble tyrkiske vasallstater, økte strømmen av rumenerne derfra til det
uavhengige ungarsk-transsylvanske fyrstedømme ytterligere. Fra begynnelsen av 1700-tallet ble de
rumenske fyrstedømmer styrt av de såkalte fanariotene. Deres despotiske redselsvelde tvang igjen
hundretusener av rumenere til å søke tilflukt innenfor Det ungarske kongerikets grenser. Følgen ble at
Transsylvanias rumenske befolkning etter hvert økte fra vel 250 tusen i 1700 til vel 1 million i 1800, og
utgjorde alt da over halvparten av den samlede befolkning i storfyrstedømmet. Fra slutten av 1600-tallet og i
løpet av de påfølgende årtier gikk vel halvparten av Ungarns rumenere fra den gresk-ortodokse kirke over til
den gresk-katolske, såkalte unerte kirke som anerkjente pavens overhøyhet. Bevegelsen som fikk sterk
støtte fra Habsburgerne, hadde den store fordelen for presteskapet at den kom i kontakt med romersklatinske
kulturtradisjoner. Den latinske karakteren av det rumenske språk, fastslått allerede på 1400-1500tallet
av flere av humanismens vitenskapsmenn, ble nå bevisstgjort innen det rumenske presteskap. Det var
medlemmer av dette presteskap som så utarbeidet teorien om en dako-rumensk kontinuitet i Transsylvania.
Ungarske historikere avviser denne teori samlet som er omstridt også blant utenlandske fagfolk, fordi det
finnes en lang rekke argumenter (historiske, arkeologiske, geografiske, språklige) som klart taler imot den.
For de fleste rumenere er teorien imidlertid blitt noe av en nasjonal doktrine som framfor alt annet har bidratt
til å vekke rumenerne til nasjonal bevissthet. Med den rumenske enhetstanke i sitt spor, ble teorien etter
hvert til en politisk tanke og et nasjonalt program som den dag i dag har sin ubestridte virkning i det
rumenske samfunn.
Den første som tok teorien i bruk for å nå sine politiske mål, var biskop Inocentiu Micu-Klein, men den ble
først utviklet til en organisk helhet av den såkalte transsylvanske triasen: Gheorge Şincai, Samuil Micu-Klein
og Petru Maior. Det springende punktet i denne nasjonalromantiske teori er at dakerne, det første folkeslag
vi med sikkerhet kjenner navnet til fra disse traktene, ble, mens de i årene 105-271 e.Kr. var holdt okkupert
av romerne, så omfattende latinisert at de fullstendig mistet sitt eget språk (ikke et eneste ord av det er å
gjenfinne i dagens rumenske språk) og gikk i løpet av vel 170 år totalt opp i den romerske kultur, brakt dit av
noen tusen romerske legionærer.
Til dette er i alt korthet å bemerke at provinsen som kjent var blitt erobret under særdeles blodige og
brutale kamper. Legionssoldatene sto fra første stund av og i hele okkupasjonstiden overfor et meget
fiendtlig innstilt folk, og de måtte derfor nødvendigvis for det meste oppholde seg innenfor fortenes murer.
Datidens rådende kommunikasjonsforhold tatt i betraktning, virker det utrolig og usannsynlig at disse
soldatene, hvis flertall ellers var kommet fra rikets orientalske provinser og snakket neppe noen eksemplarisk
latin selv, om de i det hele tatt snakket latin, skulle klart å latinisere en befolkningsmasse, hvis boplasser
befant seg godt spredt på et stort område med dårlige veier og nokså kuppert terreng, ja delvis også på
høyfjellsområde. Enda mindre sannsynlig er det at dakerne, etter at romerne bortimot 170 år senere hadde
rømt og evakuert provinsen, skulle klart å holde på dette ferske “morsmålet” i nær tusen år, mens området i
tur og orden formelig ble oversvømmet av minst et halvt dusin ulike folkeslag – og uten i denne lange tiden å
oppta et eneste ord av disse språkene i sin dakolatin, men samtidig låne en hel rekke livsviktige ord fra f.eks.
albansk, mens albanerne vitterlig var bosatt ved Adriaterkysten, mange-mange hundre kilometer sørvest for
Dacia. Når det gjelder disse århundrene, vet dessuten ingen kilder om at et dakorumensk folkeslag skulle ha
eksistert i Transsylvania. Kildene, de skriftlige så vel som de arkeologiske, tier tvert imot fullstendig om dem;
de beretter derimot villig om et visst Magna Valachia sør på Balkan, hvor det den dag i dag finnes betydelige
rumenske språkøyer, og hvorfra det med rette antas at rumenerne, et folk bestående overveiende av
sauegjetere, etter vandringer som strakte seg over flere århundre, til slutt nådde frem til sine nåværende
bosettingsområder rundt Karpatene.
Rumenerne i Transsylvania hadde bare bruk for den dako-rumenske kontinuitetsteori for dermed å skape
rettsgrunnlag for å kunne hevde at de var områdets urbefolkning og hadde følgelig større rett til det enn
stedets andre folkeslag: ungarerne, széklerne og sakserne. Saken var nemlig slik at mens de tre nevnte
folkeslag fra 1437 i felleskap (union) styrte landsdelen som dens stendendernasjoner, ble rumenerne der
(valakerne, ungarsk oláhok) ikke regnet for å utgjøre en nasjon, og fikk følgelig ingen kollektive rettigheter
(bare individuelle føydale). Ved inngangen til 1800-tallet var de fleste rumenerne i Transsylvania fortsatt
gjetere eller livegne bønder, og sto på et ganske lavt kulturelt nivå. Det oppsto imidlertid etter hvert et tynt
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 207 -