UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790
fremrykkende tyrkerne. Tyrkernes invadering av Serbia hadde også til følge at stadig flere serbere fant veien
over til ungarsk område, hvor de etter hvert utgjorde en ganske betydelig minoritet, i første omgang i
landområdet mellom Sava og Donau, og representerte en betydelig militær slagkraft i Ungarns forsvarskamp
mot tyrkerne. Men da også de sentrale områder av Syd-Ungarn var blitt besatt av tyrkerne, kom de fleste av
serberne der inn i tyrkisk militærtjeneste, og tok som tyrkiske vervesoldater sin del av herjingen av ungarske
landsdeler.
Etter Budas frigjøring i 1686 oppfordret hoffet i Wien sørslaverne til å støtte det østerrikske felttog mot
tyrkerne som tok sikte på hele Serbias frigjøring. Skulle felttoget slå feil, lovet keiser Leopold 1 dem fritt leide
til Ungarn og at de der skulle få vidtgående privilegier, bl.a. å kunne beholde deres egen gresk-ortodokse
(pravoslaviske) kirke. Det hele ble aktuelt allerede i 1691, da vel 200 tusen serbiske flyktninger, ledet av
patriarken i Ipek, Arsenje Carnojević, fikk bosette seg i Ungarn. De fleste av dem valgte Ungarns sørligste
område: landsdelen mellom Donau og Tisza: Bácska. I utgangspunkt i Leopolds privilegiebrev, begynte de
snart å hevde at de ble sluppet inn i Ungarn som en politisk nasjon. Utover deres kirkelige særstilling
begynte de da i tillegg også å kreve andre kollektive politiske rettigheter. Da det såkalte Tisza-Maros militære
grenseområde ble organisert (på midten av 1700-tallet ble dette flyttet til Sava-Donau-området), ble de fleste
av soldatene vervet blant serberne. Som eneste blant Ungarns ulike folkegrupper, ga så disse serberne av
takknemlighet væpnet støtte til hoffet i Wien mot Rákóczis frihetskamp. I løpet av 1700-tallet flyttet mange av
dem etter russisk oppfordring over til traktene ved elven Dnepr. Resten utgjorde et permanent uromoment i
Ungarns sydligste strøk. I 1771 fant Maria Teresia det påkrevet å bestemme deres rettslige stilling i det
såkalte “illyriske reglement” som slo fast at serberne, bortsett fra i religionsspørsmål, hørte under det
ungarske kanselli og den respektive ungarske komitats- og byforvaltning. Den serbiske patriarken
(metropoliten) innehadde, fortsatt ifølge dette reglementet, kun kirkelig, men ingen politisk myndighet.
Etter Josef 2s død fikk Ungarn-serberne av hoffet i Wien (som press mot den ungarske adel) tillatelse til å
holde en kongress i Temesvár. I en petisjon sendt i september 1790 til Leopold 2, stilte kongressen krav om
at deres kirkelige privilegier på ny ble bekreftet, og om at serberne fikk særskilte territoriale rettigheter
(selvstyre). De krevde dessuten opprettelsen av serbiske skoler og lærerskoler, serbiske funksjonærer inn i
den ungarske lokale forvaltning, redusering av hoveriplikten for grensevaktsoldatene (serbiske bøndene) og
opprettelsen av et eget “illyrisk kanselli” i Wien. Dette siste ønske ble etterkommet i 1791, men noen få år
senere ble dette kanselli likevel oppløst, etter krav fra den ungarske adel. Serbernes krav om territorialt
selvstyre ble derimot blankt avvist av både hoffet og den ungarske riksdag.
Den serbiske folkegruppe i Ungarn hadde en usedvanlig godt utviklet borgerstand, bestående av
handelsmenn og håndverkere som ved siden av presteskapet var den egentlige bærer av deres nasjonale
identitet. Men bevegelsen omfattet også bondestanden, jfr. kravet om redusert hoveriplikt. Syd-Ungarns
serbiske områder, i første rekke byene i Bácska (dagens Vojvodina) ble litt etter litt selve arnestedet for en
ny serbisk-nasjonal litteratur og et blomstrende kulturliv. Opplysningstidens betydeligste serbiske forfatter,
Zaharija Orfelin (1726-85), ga i sine verker for første gang uttrykk for den serbiske enhetstanken. Langt
viktigere var imidlertid Dositej Obradovićs (1742-1811) virksomhet som også gjenspeilte den serbiske
borgerstands begynnende kamp mot kirkehierarkiet. En annen forfatter, Vuk Stefanović Karadzić (1787-
1864) skapte, i direkte opposisjon til kirkens språk, et nytt serbisk skriftspråk som ble bygget på folkemålet.
Fra 1813 fikk det egentlige tyrkisk-besatte Serbia som følge av serbernes opprør en viss grad av
selvstyre, og tok til å øve en stadig sterkere tiltrekningskraft på de da vel 600-700 tusen serbere bosatt på
den ungarske side av grensen. Enhetstanken vant stadig større terreng blant dem samtidig som Ungarnserberne
avviste kroate-nes illyrisme, og ville istedet realisere den sørslaviske enhet under serbisk ledelse.
Dette motsetnigsforhold preger fortsatt forholdet mellom serbere og kroater.
Rumenerne
I motsetning til det som doktrinen om dako-rumenernes kontinuitet i Transsylvania fremfører, viser
historiske kilder og arkeologiske funn klart og enstemmig at det ved det ungarske landnåmets tid 895/96 ikke
fantes valakere (rumenere) i denne delen av Karpatbekkenet, den tidligere romerske provinsen Dacia.
Valakerne som var et nomadiserende balkansk hyrdefolk, begynte sin langsomme inntrengen, sitt nesten
umerkelige innsig i Transsylvania på slutten av 1100-tallet, og det var i 1206 at de for første gang er blitt
nevnt i et ungarsk dokument. Til 1332 kjenner man til 35 dokumenter som også gir nevner valakernes
nærvær i Transsylvania. På slutten av 1300-tallet fantes det vel 130 valakiske bosettinger i landsdelen.
Deres innvandring hadde større omfang fra midten av 1300-tallet og økte deretter i takt med den tyrkiske
ekspansjon på Balkan som de rumenske gjeterne flyktet fra. Til en begynnelse var de vel sett av de
ungarske jordeierne fordi de med sine saueflokker la beslag på høyfjellsviddene og fjellsidene som ellers var
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 206 -