UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790
Disse forordningene som fulgte hverandre i hælene i et forrykende tempo, hadde, uansett hvor vel de var
ment, det ubestridelige følge at Ungarn i virkeligheten er blitt degradert til å fungere som en av de andre
østerrikske provinsene. Flere av forordningene stred dessuten alt i seg selv direkte imot ungarsk forfatning
og lov, mest fordi de gjaldt grunnleggende endringer som egentlig ikke skulle kunne innføres uten samtykke
fra den ungarske riksdag. Enkelte av forordningene ble derfor med rette oppfattet som et angrep på restene
av ungarsk uavhengighet. Det kan likevel ikke herske tvil om at det som hadde truffet adelen mest i hjertet,
var keiserens bestrebelser på å gjøre slutt på adelens skattefrihet, adelens fremste og helligste privilegium,
en virkelig hellig ku som ingen skulle få tukle med, ikke engang keiseren...
For å skjule sine egoistiske motiver, samlet imidlertid adelen seg om en annen sak, som samtidig i særlig
grad var vel egnet til å samle hele nasjonens opinion, nemlig språkforordningen av mai 1784 som innførte
tysk som rikets offisielle språk. Det kan neppe herske tvil om at forordningen virkelig var ment som et viktig
skritt i retning mot et enhetlig monarki, og at den på sikt virkelig skulle ført til en fortysking, germanisering,
ikke bare av forvaltningen, funksjonærskiktet, men også store deler av det øvrige samfunn. Av den grunn
vakte forordningen motstand også i andre deler av riket, i første rekke i Bøhmen, omenn i vesentlig mindre
grad enn i Ungarn. Gjennom hele middelalderen innehadde det døde språket latin en dominerende stilling i
ungarsk forvaltning, kirke og politisk liv, bortsett fra landsdelen Transsylvania, hvor ungarsk er blitt
enerådende fra midten av 1500-tallet. Nå var det imidlertid ikke så meget for å forsvare latinen at opinionen i
Ungarn reiste seg, men tvertom for å kreve ungarsk innført som landets offisielle språk. Josef 2s språkforordning
virket altså paradoksalt nok stikk i mot sin hensikt, idet den bidro strekt til en voksende interesse for
Ungarns eget språk, egen nasjonale litteratur og egne tradisjoner.
Men at misnøyen hadde steget til et punkt, da en bred oppstand i Ungarn syntes å være uunngåelig,
skyldtes i tilleg til språksaken også to andre forhold. Det ene var bondeopprøret i Transsylvania i 1784, ledet
av de tre rumenske bondeførere Nicolae Horea, Ion Cloşca og Gheorghe Crişan. Opprøret som hadde
samlet omkring 20-30 tusen tilhengere blant Transsylvanias rumenere, hadde ikke bare en sosial karakter,
rettet mot jordeierne, men var også preget av rasehat og religiøs fanatisme, idet dets væpnede horder
angrep med forkjærlighet ungarske byer og herregårder, katolske klostre og protestantiske kirker, der de
drepte alle de kom over, plyndret og ødelagt alt og begikk de mest barbariske grusomheter. Hatet mellom de
rumenske og ungarske folkegruppene i provinsen ble fra det året aldri mer eliminert og preger, omenn stort
sett latent, samfunnet i Transsylvania den dag i dag.
Det som imidlertid vakte størst forbitrelse i Ungarn i forbindelse med dette opprøret og dets bestialske
handlinger, var at de keiserlig-østerrikske troppene som akkurat da var stasjonert i Transsylvania, så på
disse brutale overgrepene og handlingene uten å fortrekke en mine, og nølte uforståelig lenge med å dra
mot opprørerne og slå dem ned. Dette ga næring til visse rykter om at opprøret egentlig var meget
kjærkomment for hoffet, ja at det eventuelt direkte var inspirert fra Wien.
Det andre forhold som bidro til å øke misnøyen i Ungarn gjaldt krigen mot tyrkerne 1787-89 som Josef 2
ble med på grunn av sin allianse med Katarina 2s Russland. Istedenfor den forventede krigssuksess ble den
habsburgske hær slått og tyrkerne trengte seg inn i Banat. For å bøte på skadene, påla keiseren de
ungarske komitater meget store byrder. Det ungarske folk fikk imidlertid på dette tidspunkt nok av keiseren,
og komitatene nektet plent å etterkomme de keiserlig-kongelige befalingene. En gruppe ledende ungarske
aristokrater innledet samtidig undersøkelser hos den prøysiske konge Fredrik Vilhelm 2 og den saksiske
hertug Karl August med tanke på å detronisere Habsburgerne. Det hjalp lite at Josefs hær i oktober 1789
endelig klarte å erobre Beograd. Keiseren selv ble nemlig syk, visstnok også som følge av den almene
motgang han møtte overalt, mest massivt i Ungarn. I Frankrike holdt den borgerlige revolusjon på å seire, og
det brøt ut et antihabsburgsk opprør også i Belgia: de keiserlige troppene som skulle forsvare Brussel,
kapitulerte i desember...
I denne vanskelige stund viste den ungarske adel et uforsonlig hat mot keiseren som jo forsøkte å regjere
uten forfatning og riksdag, og som gjentatte ganger hadde krenket deres privilegier... Den syke keiser innså
nå at han hadde tapt, og ble nødt til å oppgi sine reformplaner. Men også hans siste regjeringshandling
vitner om stort moralsk mot: på sitt dødsleie tilbakekalte han alle sine forordninger (og tilintetgjorde derved
hele sitt livsverk), med unntagelse av forordningene som gjaldt religionsfriheten og bøndenes frihet.
Hovedgrunnene til hans tragiske fiasko var at hans hensikter ble som regel misoppfattet, og at han
manglet den nødvendige samfunnsbasis å støtte seg på. Rikets progressive intellektuelle hilste nok hans
reformarbeid velkommen, men de representerte et alt for tynt lag av befolkningen til at de i nevneverdig grad
kunne virke opinionsdannende. På tronen fikk han bare 10 år på seg til å realisere sine ambisiøse drømmer.
Det han klarte å utrette i denne korte tid, forekommer oss likevel som nesten utrolig. Det er å beklage at de
fleste av hans gjerninger måtte gå i hundene ved hans død.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 200 -