UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790
rasjonalist, gjøre dette i opplysningstidens ånd og hadde da bare fellesmonarkiets interesser for øyet. Ved
nyorganiseringen av riket skulle fornuften settes i høysete som viktigste prinsipp: bare på den måte kunne
det bli datidens mest effektive, velhavende og homogene samfunn i Europa, politisk som kulturelt, fra
Transsylvania i øst til Belgia ved Atlanterhavets kyst.
Under slike forutsetninger måtte det nødvendigvis bli et storslagent politisk eksperiment av det som han i
november 1780 kastet seg ut i med den virkelighets-fjerne rasjonalistens rastløse utålmodighet. Hans mange
drømmer om en moderne, velordnet stat skulle nå endelig realiseres, helst snarest mulig. Nå skulle de
tilbakestående forhold elimineres ved innføring av en enhetlig forvaltning over hele riket som skulle være den
første virkelige “Beamtenstaat”: tysk i sitt språk, pålitelig og grundig i sitt vesen, beskyttet av en likesinnet og
like enhetlig armé; også kirken skulle være en slags statskirke, eller i det minste fullstendig underlagt staten.
Denne politikken, som i historisk litteratur gjerne kalles josefinisme, tok altså dels sikte på å reformere
statens styre, dels selve samfunnet. Meningen i begge tilfelle var likevel den samme: å begrense makten til
de privilegerte, og å åpne muligheter for de lavere sosiale lag. Gjennomføringen av disse reformer, som den
dag i dag klarer å mobilisere vår respekt og sympati, skulle selvagt skje direkte under hans, keiserens, egen
ledelse.
For å kunne beholde sin fulle handlingsfrihet, lot han seg ikke krone; den gamle, ærverdige Stefanskronen
ble sammen med de øvrige arvelands regalier, plassert i et museum i Wien! Han kalte dessuten aldri
sammen den ungarske riksdag. Han sendte istedet ut et utall av keiserlig-kongelige forordninger som samlet
sto for en radikal omforming og ensretting av rikets politiske- og samfunnsliv. Strengt tatt kan vi nok si at
både forordningsformen og bestemmelsenes sosiale profil var en arv fra moren (Maria Teresia kalte heller
ikke sammen riksdagen etter 1765), men keiser Josef manglet morens psykologiske og politiske innsikt og
takt. Han holdt dessuten et altfor høyt tempo med innføringen av reformene som fulgte etter hverandre i en
temmelig tett rekkefølge.
Han var troende katolikk, men fant det likevel formålstjenlig å rette sitt første angrep nettopp mot kirken.
Alt i mars 1781 forbød han kunngjøringen av pavelige rundskriv uten de statlige myndigheters
forhåndstillatelse (Placetum regium). De ulike munke- og nonneordener ble gjort uavhengig av Roma og
underlagt de lokale biskopene som samtidig fikk sin politiske rolle sterkt begrenset. Keiseren opphevet
dessuten de av ordenene som ikke var beskjeftiget med undervisning eller sykepleie. En annen forordning
avskaffet kirkens rett til sensur. Presteskolene og presteutdanningen ble dessuten “nasjonalisert”. Viktigst
var imidlertid det såkalte toleranse-ediktet fra oktober 1781 som sikret fri religionsutøvelse også for
protestantene og de gresk-ortodokse, og retten til å bekle alle embeter i riket. For jødenes vedkommende
opphevet keiseren de fleste av de gamle innskrenkninger fra middelalderen; også de fikk nå religionsfrihet,
men de måtte bære tyske etternavn.
Som følge av disse kirkepolitiske inngrep ble keiseren i april 1782 oppsøkt av selveste pave Pius 6 i Wien,
(en omvendt kanossagang?), men paven oppnådde ingen nevneverdige resultater. Etter å ha slått en bresje
i den mektige katolske kirkes rettigheter, vendte Josef 2 seg mot den ungarske stenderforfatning og den
ungarske adels privilegier som samlet utgjorde den vesentligste hindring for det sentralstyrte rike. I 1785
opphevet han komitatenes autonomi. Ungarn ble etter dette delt inn i 10 såkalte distrikter med kongelige
kommissærer i spissen for deres administrasjon. Det østerrikske byråkratiske system ble innført i hele riket,
tysk erklært som rikets offisielle språk og innført i forvaltningen med omgående virkning, mens skoleverket
fikk 3 år på seg til å gå over til tysk som undervisningens språk. Han forberedte også å beskatte adelen, og
som et første skritt ble de adelige godsene og landets jordeierforhold omhyggelig registrert, samtidig ble det
foretatt en folketelling. Forordningen av august 1785 som regulerte bøndenes, de livegnes rettslige stilling,
var av særlig stor betydning: bøndene fikk fra nå av flytte fritt, samt velge yrke, samtidig som de fikk fri
adgang til alle typer skoler. De fikk dessuten bekreftet sin eiendomsrett til hus og løsøre. Jordeieren kunne
ikke lenger jage dem vekk fra gård og grunn uten videre, og i tvistespørsmål måtte komitatet bistå bonden
med advokat og fri rettshjelp. Samtidig mistet adelen jurisdiksjonen over sine livegne. – I rettspleien ble
forøvrig østerriksk straffelov og -rett gjort enhetlig gjeldende for hele riket.
Keiserens økonomiske politikk i Ungarn gikk altså ut på å forbedre bondens levevilkår og dens stilling visà-vis
adelen, samtidig som han forberedte å skyve en del av skattebyrdene over på de adelige jordeieres
skuldre. Dette hang nøye sammen med at han delte Maria Teresias og hoffets oppfatning av at Ungarn
fortsatt skulle sikres som rikets kornkammer. Ifølge hans tollforordning av august 1784 skulle Ungarn mot det
store utlandet være en integrert del av rikets samlede tollterritorium, men slik at tollgrensen mellom rikets
øvrige land og Ungarn fortsatt skulle bestå. Dette hindret imidlertid Ungarns handelsforbindelser med
utlandet, mens etableringen av ny ungarsk industri effektivt ble hemmet av konkurransen fra den østerrikske
og bøhmiske industri. Denne tollpolitikk var neppe ondt ment av keiseren. Han var bare redd for at Ungarns
eventuelle mer omfattende industrialisering lett ville føre til en forverring i Østerrikes forsyning av matvarer.
Man fryktet dessuten at de lavere lønninger i Ungarn ville gjøre en mulig ungarsk industri altfor
konkurransedyktig også i Østerrike.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 199 -