UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — I. Karpatbekkenet før det ungarske landnåmet
kamp. Og de hadde med seg dreieskiven (pottemakerskiven), en teknikk som var en direkte forutsetning for
masseproduksjon; i neste omgang ga dette et godt grunnlag for en livlig handel med nabolandene så vel
som med fjernere strøk. Til forskjell for de fleste erobrerfolk før dem, tilintetgjorde skyterne ikke
urbefolkningen i de erobrede områder, men integrerte dem istedet i det nye samfunn og overtok gjerne selv
elementer av deres kultur, ikke minst når det gjaldt begravelsesskikker.
Oldtidens fremste historiker, Herodot var levende interessert i de folkeslag grekerne kom i berøring med,
og ga bl.a. inngående beskrivelse også av skyterne. Ifølge ham var det det nedre løp av Donau som dannet
skillelinjen mellom skyterne og trakerne; de siste bodde syd og vest for Donau (Istros). Han nevner videre 2
andre folkestammer ved navn, begge fra datidens Karpatbekken: agathyrsos-folket og sigynerne.
Agathyrserne skal, etter hans beskrivelse å dømme, ha bodd i Transsylvania, ved elven Maris (ungarsk
Maros, rumensk Mures); blant deres særegne skikker fremhever Herodot kvinnefellesskapet. De skal ha
nektet asyl for deres frender skyterne, som flyktet fra den persiske Dareios – agathyrserne antas derfor å ha
vært et iransk folkeslag. Enkelte forskere forsøker å identifisere agathyrserne sogar med akatzirer-ne, et
viktig folkeelement i Attilas hunerrike og senere i Khazarriket. Sigynerne skal ha holdt til i de sydlige
områdene av det ungarske sletteland som strakte seg helt frem til venetenes land ved Adria. Som Herodot
skriver, bar de mediske drakter, og deres hester var små og langhårete, en hesterase kjent fra Asia. Ifølge
alt dette skal sigynerne ha vært meder fra de nordvestlige deler av Iran.
Kelterne
Ved inngangen til jernalderen og frem til 400-tallet f.Kr. var de vestlige områder av Karpatbekkenet preget
av den mellomeuropeiske Hallstatt-kulturen. Funnene tyder på at i den tidligste periode opplevde
bronsekunsten et kraftig oppsving. Fra gravene ble det hentet frem en mengde dekorerte bronsekar,
bronsesmykker og leirpotter, men også redskaper, smykker og våpen av jern, blant dem det karakteristiske
lange Hallstatt-sverdet. Funnene vitner ellers om betydelige kulturimpulser fra Italia og Magna Graecia.
Når det gjelder kulturens bosetningsmønster, så var det typisk at de betydeligste av dem gjerne ble omgitt
av jord- eller steinvoller. Samfunnet var delt opp i klart avskilte lag (aristokrati, krigere, almue) og også
slaveri har funnet sted. Avdøde aristokrater fikk som regel reist høye gravhauger over seg, bygget av stein
eller tre, og med et gravkammer i haugens indre som var rikt utstryrt med gjenstander. Hallstatt-kulturen var
til tross for de mange funn av jernvåpen, både fredelig og sakral-preget.
I de sydligste traktene, ned mot Balkan, finner vi imidlertid en kultur som i mangt skiller seg klart fra
Hallstatt-kulturen. Det er rimelig å knytte denne kulturen til en bestemt etnisk gruppe, nemlig illyrerne, som
også var forfedre til pannonerne.
Fra om lag år 400 f.Kr. var det kelterne som satte sitt preg på utviklingen. Deres kultur kalles, etter et
viktig funnsted i Sveits, La Thène-kulturen. Jernet og pottemakerskiven fikk nå en almen utbredelse. De drev
en livlig handel, og – også for å lette handelen – begynte de å prege mynter som betalingsmiddel.
Bosetningene deres fikk en urban karakter. Det er omtrent fra disse tider at historiegransknin-gen ved siden
av de arkeologiske funnene kan støtte seg til skriftlige kilder, i første rekke greske og romersk-latinske
opptegnelser. Fra nå av kan vi oftere identifisere tid og sted, sette navn på de enkelte folkeslag, ja selv på
enkeltpersoner. Kelternes folkebevegelser hadde sitt utgangspunkt nord for Alpene. Den første, som også
kalles den store galliske invasjon, startet i 390-årene f.Kr. og hadde egentlig 2 retninger: den ene førte mot
Italia, mer presist mot Roma som også ble inntatt, mens den andre resulterte i erobringen av Transdanubia
og etter hvert også av andre deler av Karpatbekkenet. Den andre invasjonsbølgen førte kelterne gjennom
Balkan og ned til Hellas, der Delfi ble angrepet i år 279 f.Kr. De dro deretter over til Lilleasia, hvor de grunnla
den keltiske staten Galatia. Når det gjelder det midtre Donau-området, vet vi at en keltisk folkestamme,
skordiskerne (scordisci), i begynnelsen av det 2.årh. f.Kr. klarte å etablere seg i det nordlige Balkan, med
Beograd og omegn som sentrum for deres stat. Det varte ikke lenge før de kom i konflikt med romerne, som
ekspanderte sterkt og uavbrutt. Skordiskerne allierte seg da med Makedonia, og greide å yte en betydelig
motstand. Makedonias fall beseglet imidlertid også deres skjebne ved Scipio Asiagenus’ seier. De
undertrykte illyrisk-pannoniske folkestammene løsrev seg, og skordiskerne, som egentlig bare dannet et
forholdsvis tynt lag av en overklasse, ble innen kort tid assimilert.
Den betydeligste keltiske stamme var imidlertid boterne (boii). De var med å besette Nord-Italia ved den
store keltiske invasjonen år 390 f.Kr., mens andre av deres stamme bosatte seg i Böhmen (derfra landets
latinske navn Boiohaemum, senere Bohemia, men også den tyske navneformen Böhmen). Det skal også ha
vært en tredje gruppe av boierne, nemlig de som trengte seg inn i Ungarn og okkuperte i løpet av 300-200-
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 10 -