UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790
Men uansett hennes Ungarn-politikk, var dronningen og keiserinnen Maria Teresia uten tvil en av de
betydeligste herskere som Habsburg-dynastiet frembragte. Hun klarte fullt ut å gjenopprette sitt rikes
internasjonale anseelse slik at Østerrike med sine arveland i lang tid fremover var i stand til å spille rollen
som en av de viktigste maktfaktorer i Europas historie. Hun styrte sitt rike med klokskap, men også med
hjerte og taktfølelse, og klarte sogar å bringe en viss harmoni i forholdet mellom Østerrike og Ungarn,
mellom eneveldets streben etter størst mulig grad av sentralisasjon og Ungarns anstrengelser etter å
beholde sin særstilling.
Forbindelsen mellom Maria Teresia og de ungarske stenderne forble hjertelig frem til midten av 1760årene,
selvom den ikke alltid var helt uten problemer, til tross for at hennes politikk var mer moderat enn Karl
6s hadde vært.
Men også for dronningen ble det mer og mer klart at fastholdelsen av den ungarske stenderforfatning og
den ungarske adels antikverte privilegier bastant sto i veien ikke bare for enhetliggjørelsen og
effektiviseringen av det samlede rike, men også for de mest krevende sosiale og økonomiske fremskritt, i
riket så vel som i selve Ungarn. Men mens trofastheten til den gamle forfatningen kunne rettferdiggjøres av
at den gjentatte ganger før hadde vist seg å være et virkningsfullt våpen mot den fremmede absolutisme, var
det bak fastholdelsen av de adelige privilegiene for tiden hovedsakelig bare selviskhet og klasseegoisme å
finne. Ved riksdagen i 1751 gikk de ungarske stender riktignok etter heftige diskusjoner med på å forhøye
skattene fra Ungarn til riket fra 2,5 millioner til 3,2 millioner daler; men hele denne økte burden måtte fortsatt
bæres av bondestanden og den tynne skikt av bybefolkningen, mens adelen fortfarende unndro seg
beskatning.
Skuffet over stendernes holdning, innkalte dronningen den nye ungarske riksdag først i 1764 (ifølge
forfatningen skulle den kalles sammen en gang hvert tredje år). Dronningens proposisjon gikk da ut på en
skatteforhøyelse på 1 million daler og at det adelige oppbud skulle bli avløst av en krigsskatt, betalt av de
adelige. Stenderne gikk bare med på å forhøye Ungarns skatt med ytterligere 700 tusen til 3,9 millioner
daler, men avviste sporenstreks forslaget om at adelens forsvarsplikt skulle omgjøres til fast skatt; dette siste
ble nemlig oppfattet som et brutalt angrep på adelens privilegier. Like før åpningen av riksdagen utkom det
en bok i Wien med tittelen De originibus et usu perpetuo potestatis legislatoriae circa sacra apostolicum
regum Ungariae, forfattet av direktøren til hoffbiblioteket, Ádám Kollár. Han rettet i sin bok bl.a. et flengende
angrep på den ungarske adel og påpekte dens avleggse holdning til problematikken moderne stående hær
kontra adelig oppbud. Adelen ble også anklaget for å kreve alle fordeler for seg selv og samtidig å skyve alle
byrder “over på de ulykksalige og jamerlige livegne”. Boken ble heftig fordømt av en samlet riksdag som
også drev igjennom et forbud mot dens salg i Ungarn.
Dette var siste gangen den ungarske riksdag hadde sett noe til sin dronning Maria Teresia. Hun bestemte
seg nemlig for ikke å sammenkalle den mer, og det ble heller ikke gjort av hennes sønn og etterfølger, keiser
Josef 2, slik at Ungarn i årene 1765-90 utelukkende ble styrt av keiserlig-kongelige forordninger. Hun ble klar
over at adelens beskatning kunne bare gjennomføres ved å tilsidesette den ungarske forfatning.
Hun var imidlertid ikke parat til å bryte sine tidligere løfter. For å vise sin misnøye også på denne måte,
utnevnte hun ingen ny palatin og heller ikke ny erkebiskop for Esztergom før 1776. Fra 1760 ble rikets
politikk utformet og gjennomført av et nytt topporgan, statsrådet (Staatsrat), samtidig som også de andre
statsorganene hadde gjennomgått en kraftig reorganisering. I prinsippet lå Ungarn utenfor dets kompetanseområde,
men i praksis kunne ingenting hindre det å ta avgjørelser også i saker som i høy grad berørte
Ungarn selv. Tvertimot bestrebet statsrådet seg ivrig på å gjøre sin politikk fullt ut gjeldende også for
Ungarns vedkommende, hvis særstilling var en ubehagelig hindring for rikets ensretting, standardisering og
sentralisering.
I august 1765 døde Maria Teresias gemal, keiser Frans 1 av Lothringen, og han ble etterfulgt på
keisertronen av sønnen Josef 2 (1765-90) som samtidig også ble morens medregent. Josef som hadde
tilegnet seg mange av opplysningstidens ledende ideer, gjorde seg fra nå av i økende grad gjeldende også i
hoffets politiske ledelse. Takket være ham ble den i stadig større grad gjennomsyret av nye tanker. Også
Maria Teresia kom til en vis grad under innflytelse av de nye åndsstrømninger, og fra midten av 1760-årene
kan man hos henne spore en tilbøyelighet til å føre en forsiktig, men dog reformpolitikk i opplysningstidens
ånd. Denne politikk resulterte snart i en del reformer av stor betydning for samtiden så vel som for ettertiden.
Hennes første forordning i reformenes ånd gjaldt forbedringen av bøndenes, de livegnes stilling og kår.
Den lange rolige tidsperiode som fulgte etter Szatmár-freden 1711, var meget gunstig især for jordbruket.
Krigskonjunkturene i forbindelse med den østerrikske arvefølgekrigen og syvårskrigen bidro ytterligere til økt
etterspørsel etter ungarske jordbruksprodukter. I takt med dette vokste godseiernes interesse for i stadig
sterkere grad også selv å delta i produksjonsprosessen: de utvidet flittig sine egne produksjonsarealer, som
oftest på bekostning av bøndenes markområder. Til produksjonsprosessen gjorde de dessuten i utstrakt
grad bruk av de livegnes hoveriarbeid. På samme tid fikk bøndene økt sine skatter meget sterkt: bare
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 196 -