UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790
Ungarn, mens de virkelige avgjørelsene i alle vesentlige spørsmål ble fattet av statsrådet og av andre
sentrale riksorganer som på denne tid vanligvis ikke hadde et eneste ungarsk medlem. Ungarns
økonomiske-finansielle anliggender skulle teoretisk styres av Det ungarske kammer, men dets
selvstendighet overfor det keiserlige hoffkammeret var om mulig enda mer illusorisk. Kong Karl opprettet i
1723 et nytt styringsorgan for Ungarn, det såkalte Stattholderrådet (Statthalterrat) som frem til 1848 ble
landets viktigste regjeringsmyndighet. Det var palatinen som sto i spissen for dette kontoret som i motsetning
til de to ovenfor nevnte, hadde sitt sete på ungarsk jord: først i Pozsony, senere i Buda. Dets virkefelt og
kompetanse omfattet landets samlede forvaltning, kontroll over komitatene, dessuten
religionsproblematikken, skolevesenet, samt samferdsel, industri, landbruk, men også hærens innkvartering
og forpleie.
Utenrikspolitikken og de militære spørsmål hørte også ifølge den gamle ungarske stenderforfatning,
direkte under kongen. Hoffet passet da av gammel mistro nøye på at ingen ungarere fikk innpass i disse
regjeringskontorene, og som regel fantes det ikke ungarere blant de høyest rangerte offiserene heller.
Den ungarske adel baserte sitt krav om skattefrihet på sin plikt til å forsvare landet. Erfaringene fra de
siste to århundrene viste imidlertid med all tydelighet at ordningen med adelsoppbud (insurrectio) var håpløst
foreldet og egnet seg altså ikke til et tidsmessig og effektivt forsvar. Adelen ville imidlertid fortsatt beholde
denne ordningen for å slippe å betale skatt. Riksdagen av 1712 gikk dog med på at kongen fikk opprette en
stående hær – mot at adelen selv fikk bevilge de til en hver tid nødvendige pengemidlene i form av krigsskatt
(contributo) som, vel å merke, skulle betales av den ikke-adelige befolkning, i første rekke bondestanden, og
altså ikke av adelen selv. Kongen (keiseren) fikk derved ubegrenset råderett over en stor hær bestående av
for det meste fremmede leiesoldater som i regelen ble innkvartert hos bøndene, – mens adelen, for å
beholde sin skattefrihet, gladelig ga avkall på en selvstendig ungarsk hær, den fordums kongstanke hos bl.a.
Miklós Zrínyi og Miklós Esterházy...
I det hele tatt er det typisk for tiden at adelen, i første rekke dens mellomste og laveste skikt, trakk seg
mer og mer tilbake til de autonome komitatene, – også som følge av at riksdagene stadig sjeldnere ble
sammenkalt av kongen. I komitatene hadde adelen hånd om både forvaltning og jurisdiksjon. Komitatene ble
dermed adelens bolverk mot hoffets sentralistiske bestrebelser. Tilsynelatende forsvarte de på den måten de
ungarske statsinteressene. I virkeligheten bidro de imidlertid til å bevare og konservere et meget foreldet og
udygelig, nærmest middelaldersk, forvaltningssystem som sammen med lokalpatriotismen og landadelens
innskrenkede synsfelt og egoisme gjorde komitatene til farlige hindringer i veien for alt fremskritt og for en
moderne omorganisering av administrasjon og styringsverk.
Karl 3 passet på, med Rákóczi-oppstanden i fersk erindring, ikke å fremkalle åpen motstand og misnøye.
Men ved hjelp av kløktige manøvreringer og frem for alt forsikringer om å opprettholde adelens privilegier
eller endog å utvide dem, fikk han fra tid til annen igjennom visse høyst påkrevne reformer. En av de aller
viktigste var opprettelsen av permanente domstoler i 1712-15, med appelldomstolene “syvmannstavle” og
“den kongelige tavle” som høyeste instanser, med fire “regionale tavler” under seg. Komitatene beholdt
imidlertid sin gamle domsmyndighet over bondebefolkningen (úriszék: ‘herredag’, ‘tingdag’,
‘patrimonialjurisdiksjon’).
Ifølge Ungarns stenderforfatning skulle landets politiske føring tilfalle stender-forsamlingen som igjen fikk
artikulert seg og sine meninger ved riksdagene. Det var vanlig at det ved riksdagene som skulle
sammenkalles hvert tredje år, fant det som regel sted til dels heftige diskusjoner og sammenstøt Som oftest
sto adelens oppfatning i skarp opposisjon til kongens. Kongen svarte da med å unnlate å sammenkalle
riksdagen i lengre tid, noe som av stenderne med rette ble oppfattet som en klar krenkelse av forfatningen.
De avviste ethvert forsøk fra kongens side på enevelde, av redsel for fullstendig å bli innlemmet i riket. Selv
om keiser Karl konsekvent hadde brutt med Leopolds primitive absolutisme, unngikk han ikke at det etter
hvert oppsto store motsetninger mellom de ungarske stenderne på den ene side og hoffet i Wien på den
annen, mest på grunn av Habsburgernes kolonialistiske politikk. Den gikk i første rekke ut på mest mulig å
standardisere fellesmonarkiet, og var derfor i særlig grad rettet mot Ungarns særtrekk og særrettigheter. Men
av frykt for et politisk og økonomisk sterkt Ungarn, gikk hoffet enda lenger, og ville holde Ungarn mest mulig
nede. Til å kunne forsyne de østerriksk-bøhmiske provinsene med matvarer, var riket i avgjørende grad
avhengig av Ungarns landbruksproduksjon. Utviklingen av en egen ungarsk industri (manufakturer) ble
derfor forsøkt hindret med alle midler, slik at landet skulle forbli en nærmest middelaldersk føydal agrarstat
som aller helst bare skulle levere råstoffer til rikets øvrige deler. Dette var selvfølgelig stikk i strid med
Ungarns reelle økonomiske (og politiske) interesser.
Oppsiktsvekkende nok fant det, til tross for disse bestrebelser, sted et bemerkelsesverdig oppsving i
ungarsk økonomi i Karls regjeringstid. Dette hang nok i første rekke sammen med den storslåtte
nyoppdyrking av det frigjorte ungarske slettelandet, videre med intensiveringen av jordbruket. Et godt
eksempel på dette er kvegdriften: som følge av nyoppdyrking gikk store beitearealer tapt. Dette ble nå
kompensert ved at man brøt med den ekstensive måten å holde kveget året rundt ute på beitene på, og gikk
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 192 -