UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790
I SKYGGEN AV ØSTERRIKE
Freden i Szatmár 1711 var et forlik mellom Habsburgerne på den ene side og Ungarns førende
adelsklasse på den andre og var for øyeblikket påkrevet for begge parter. Alt tyder forøvrig på at begge sider
mente alvor med det. Rákóczi-oppstanden overbeviste nemlig hoffet om at Ungarn neppe kan vinnes med
keiser Leopolds grove absolutistiske metoder. Habsburgerne ga derfor i det omfattende kompromisset avkall
på denne åpne og brutale enevoldsmakt, selvom de nok fortsatt hadde det til hensikt å innordne og
innlemme Ungarn i riket i stadig større omfang, om enn ved anvendelse av noe finere metoder. Og mens
hoffet for lang tid fremover har som følge av oppstanden mistet lysten til å prøve seg med den åpne
undertrykkelse, var den ungarske adel takknemlig for at Habsburgerne, istedenfor å fremtvinge og
proklamere en ydmykende militær seier over Ungarn, viste i siste time plutselig en noe uventet og ganske
vidtgående imøtekommenhet: de samtykket i at Ungarn fikk beholde sin gamle stenderforfatning, samt at
dets adel fikk garantert sine privilegier.
Ja, det syntes nesten ikke det var ende på den velvilje den nye konge, Karl 3 (som keiser: Karl 6) viste
overfor sitt ungarske land; for ikke bare fikk Ungarn innrømmet å bli regjert etter sine egne lover, og bekreftet
sine rettigheter; han bestemte seg sogar til å overlate den gamle og hellige ungarske Stefanskrone, som i
lengre tid hadde vært oppbevart i Wien, igjen til de ungarske kronevoktere i Pozsony (16.april 1712). Han
bestemte seg dessuten uoppfordret og av egen fri vilje til før selve kroningen til ungarsk konge å utstede et
kroningsdiplom, dvs. en erklæring om de prinsipper han aktet å styre landet etter. Dette var han strengt tatt
ikke nødt til å gjøre, idet Habsburgerne i 1687 jo hadde av den ungarske riksdag i lovform fått akseptert
deres evige arverett til landets trone. Kongens velvillige gest ble derfor usedvanlig godt mottatt av hele det
politiske Ungarn, og Karl 3s kroning den 22.mai foregikk under særdeles stor festivitas. Likevekten og
harmonien mellom det habsburgske dynasti og Ungarns adel var dermed tilsynelatende fullt ut gjenopprettet.
Ved første øyekast kunne det hele se ut som om prisen Ungarn måtte betale for dette, bare var å gi avkall på
fyrstedømmet Transsylvanias selvstendighet, samt retten til fritt kongevalg. I virkeligheten betydde forliket at
Ungarn valgte “fritt” å innordne seg i Habsburgernes mellomeuropeiske maktsystem.
Landets utvikling ble fra nå av og i praksis frem til slutten av første verdenskrig uløselig knyttet sammen
med habsburgerrikets ve og vel. Men i og med at landets konge jo var en fremmed, hvis hovedland var
Østerrike og de øvrige tysktalende arveprovinser, og fordi hans regjerings organer hadde alle sitt sete i
Wien, altså utenfor Ungarns territoriale grenser, og ettersom Habsburgernes Østerrike nå var en stormakt
også i europeisk sammenheng, ble Ungarns skjebne fra nå av stort sett bestemt av det habsburgske rikets
stilling i verden. Under slike forhold ble det snart klart at de ungarske statsorganers uavhengighet jevnt over
bare kunne kalles nominell. I utlandets øyne forsvant derfor Kongeriket Ungarn litt etter litt stadig mer i
skyggen av Østerrike, selveste personifiseringen av Det habsburgske rike. Enda mer tydelig ble dette da den
ungarske riksdag av 1722/23 sluttet seg til Pragmatica Sanctio, loven som sikret den habsburgske
kvinnelinje full arverett til tronen. Denne loven fastslo nemlig også prinsippet at Ungarn skulle regjeres
sammen med de øvrige østerriksk-habsburgske provinser og land, “udelelig og uadskillelig” (indivisibiliter ac
inseparabiliter) fra dem; disse land og provinser skulle stå sammen i felles og gjensidig forsvar “mot ytre
voldsangrep” (contra vim externam).
Det Ungarn som nå også formelt er blitt en intregrert del av habsburgriket, hadde ikke lenger den samme
tyngde og betydning, og hadde heller ingen mulighet til å spille den samme rolle som kong Mátyás’
blomstrende stat for bare vel 200 år tidligere. Svekkelsen av Sentral-Europas datidige ledende og samlende
makt, Ungarn, hang nøye sammen med tyrkerkrigene og tyrkernes erobring og delvise besettelse av landet,
en periode som hadde vart i over 150 år. Tyrkerkrigenes tid var nå definitivt forbi; ved freden av Pozsarevác
(Passarowitz) i 1718 ga tyrkerne avkall også på Banat-området slik at det samlede ungarske statsterritorium
fra før Mohács-slaget var nå gjort fritt for tyrkisk okkupasjon. Men forholdene i Karpat-bekkenet har i
mellomtiden undergått skjebnesvangre forandringer i og med at det ungarske element i befolkningen var
betraktelig blitt minket som følge av vel 200 års nesten permanente krigshandliger i området: de krigførende
styrker besto nemlig overveiende av magyarer, men også de regioner som tyrkerne klarte å besette og som
ble herjet mest, hørte til magyarernes viktigste sentrale bosettingsområder.
Man antar at Ungarns befolkning ved inngangen til 1500-tallet utgjorde vel 4 millioner mennesker; om lag
80-85 prosent av dem skal ha vært magyarer. Ifølge en folketelling fra 1720 fantes det da vel 2,5-3 millioner
innbyggere i landet, og ikke-magyarenes andel var steget til om lag 50 prosent eller kanskje noe mer.
Magyarene skal med andre ord ha mistet vel 70 prosent av sin etniske substans fra middelalderen.
Landets nordlige og østlige fjellområder forble derimot på samme tid forholdsvis uberørt av
krigshandlingene, og fikk utvikle seg fredelig. De sentrale og sørlige landområder som under krigene i meget
stor grad var blitt avfolket, ble nå etter frigjøringen kolonialisert av store skarer fra randområdene i vest, nord
og øst. Denne første bølge av kolonialiseringen oppsto som oftest spontant som følge av befolknings-
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 190 -