UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790
Max Emmanuel bestemte seg nemlig for å erobre Tyrol, før han skulle fortsette fremrykkingen mot
keiserstaden. I mellomtiden samlet imidlertid en betydelig østerriksk-tysk-engelsk hær seg ved Höchstädt,
anført av hertug Marlborough og Eugen av Savoie, og stanset den franske fremrykking for godt. Etter dette
nederlag trakk Ludvig 14s hær seg gradvis vestover, og det kunne følgelig aldri mer bli tale om en forening
mellom dem og Rákóczi. I juli 1704 ble Ferenc Rákóczi 2 av riksdagen i Gyulafehérvár valgt til fyrste av
Transsylvania, og i september 1705 av den ungarske riksdag i Szécsény til regjerende fyrste av Ungarn,
samtidig som hans tropper fikk kontroll over praktisk talt hele Ungarn. Innad seiret altså oppstanden. Rákóczi
lyktes i å skape en nasjonal enhetsfront mot Habsburgerne og forhindre at de sosiale-samfunnsmessige
motsetninger fikk splittet denne enhet.
Det var riksdagen i Szécsény september 1705 som fikk til oppgave å organisere den nye ungarske stat.
Stenderne dannet da, i mangt etter polsk mønster, en såkalt konføderasjon, og valgte Rákóczi til dens
regjerende fyrste. Dette passet godt for Rákóczi som hadde utbyggingen av en nasjonal absolutisme for
øyet. Riksdagen ante det, og for å forhindre dannelsen av en alt for sterk fyrstelig sentralmakt, valgte den
også et Senat på 24 medlemmer, med Miklós Bercsényi som senatspresident, til å hjelpe fyrsten. Dessuten
et Økonomisk Råd.
I mai 1705 døde keiser Leopold 1 i Wien. Etterfølgeren ble hans førstefødte sønn, Josef 1 (1705-11). Han
var blitt kronet til Ungarns konge allerede i 1687, like etter at riksdagen av Pozsony hadde gått med på
Habsburghusets arverett til Stefanskronen. Han var fra før av kjent som reformvennlig, men hans korte
regjeringstid som dessuten var preget av den spanske arvefølgekrigen og den ungarske frihetskampen,
kunne ikke gi ham full uttelling. Faktum er at han straks fra sin tiltredelse viste sin tydelige beredvillighet til
tilnærmelse og forhandlinger.
Sett fra et ungarsk synspunkt hadde den internasjonale situasjon betydelig forverret seg i løpet av 1704-
1705. For i det minste å vinne tid, følte Rákóczi seg tvunget til å gå med på fredsdrøftelsene som ble
påbegynt i Nagyszombat i slutten av oktober 1705 og varte til slutten av juni 1706; men mye tyder på at han
ikke for alvor strevet etter å oppnå fred akkurat da. Han stolte fortsatt på Ludvig 14s vage løfter, og håpet på
en for ham gunstig endring i den internasjonale situasjon. Han stilte derfor gang på gang betingelser som
Wien umulig kunne akseptere, i første rekke anerkjennelsen av et uavhengig fyrstedømme Transsylvania
(Bocskais fordums kongstanke), samt at den eventuelle overenskomsten skulle garanteres av Storbritannia
og Holland; de to makters representanter var forøvrig til stede ved forhandligene som formidlere, og øvet et
visst press på Østerrike, med tanke på å kunne frigjøre de vel 40 tusen østerrikske soldater som kjempet i
Ungarn, dessuten hadde de sympati for de ungarske protestanter som delvis reiste seg som følge av
motreformasjonens ulike overgrep.
Ettertiden har det lett for å konstatere at fyrst Rákóczis optimisme var nok betydelig overdrevet, og at
hans avvisende, stive holdning i virkeligheten forseglet hans egen tragedie. Det østerrikske avslag ble fra
ungarsk side i mai 1707 besvart med et uventet sterkt og radikalt skritt: detroniseringen av Habsburgerne,
forkynt først av den transsylvanske riksdag i Marosvásárhely i april, deretter av den ungarske riksdag i Onod
vel en måned senere. Til tross for dette var oppløsningstendensene allerede tydelige. Ved riksdagen talte
komitatsrepresentantene fra Turóc åpent for freden, og riksdagens enighet bak detroniseringsvedtaket var
neppe virkelig stor. Det var tvertimot tydelig at det hadde oppstått en betydelig splittelse innen befolkningen:
stadig flere magnater og adelige ønsket et forlik med keiserhuset, og fred. Men også mange av de lavere lag
av folket følte seg skuffet, fordi de ikke fikk innfridd de tidligere løfter om ulike sosiale og økonomiske
privilegier som de er blitt lovet da de hadde grepet til våpen. De økonomiske vanskeligheter tvang tvertom
fyrsten og senatet til å innføre adelens skatteplikt. Myntene av edelt metall ble erstattet med mynter av
messing og kobber som kjøpmenn imidlertid ikke aksepterte på like fot med de gamle myntene. Som følge
av den lange krigen ble landets økonomiske ressurser etter hvert fullstendig utmattet.
I tillegg til de voksende indre problemer forverret også den militære situasjon seg stadig, i takt med at
Frankrike stadigvekk mistet terreng i vest, noe som på den annen side gjorde det mulig for keiseren å flytte
en del av sine tropper til den ungarske front. Kurutsernes styrke lå i lyn- og overraskelsesangrep; hvor
entusiasme, personlig mot og hurtighet var de avgjørende faktorer, der var de uovertrufne. Men frihetshæren
manglet dyktige og effektive offiserer med inngående kjennskap til den moderne krigskunst. Alene av den
grunn mistet kurutserne flere viktige slag, også når de var tallmessig overlegne. De var dessuten mangelfullt
utrustet til tross for at fyrstens Økonomiske Råd hadde stablet på bena en egen ungarsk krigsindustri med en
rekke manufakturer.
For å komme ut av problemene og den tiltagende internasjonale isolasjon, bestemte Rákóczi i 1708 seg til
en siste stor kraftanstrengelse. Han tilbød nå den ungarske krone til kronprins Fredrik Vilhelm av Preussen,
og i midten av juni dro han med en hærstyrke på 15 tusen mann vestover i ungarsk Oppland for å åpne
veien for tronkandidaten gjennom Schlesien til Ungarn. Samtidig sendte han ut et opprop til Schlesiens og
Moravias befolkning og oppfordret dem til å vende seg mot Habsburgerne. Ved Trencsén møtte kurutserne,
anført av Rákóczi selv, en keiserlig hærstyrke på 8 tusen mann – og led et forsmedelig nederlag. Dette satte
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 188 -