UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790
skulle reise seg mot Habsburgerne. Da Rákóczi selv ankom til Ungarn i midten av juni, ble han imidlertid
møtt av en ynkelig liten og forvirret flokk av opprørere på et par hundre mann, nettopp slått av keiserens
tropper... Under Rákóczis ledelse økte imidlertid denne lille skare innen kort tid til en mektig hær, og selve
opprøret, som grep raskt om seg, utviklet seg snart til en landsomfattende nasjonal frihetskamp, bunnet på
den almene lengten etter landets virkelige frigjøring.
Rákóczi fikk nå en økende tilslutning også fra adelen, især fra dens laveste og mellomste skikt, og fra
byene. Innen året var omme, gjorde Rákóczi seg herre over hele det ungarske Opplandet, store deler av det
sentrale Slettelandet, og hans styrker rykket delvis også inn i Transsylvania og Transdanubia.
Rákóczi var klar over at den ungarske frihetskamp var uten sjanser, hvis den ikke ble gjort til en integrert
del av de stridigheter som akkurat da pågikk i Europa: i nordøst gjaldt det kampen om hegemoniet, og de
involverte var i første rekke Polen, Russland, Sverige og Preussen, og noe fjernere Det tyske rike og
Danmark-Norge. Det viste seg snart at Sverige stillte seg avvisende eller i beste fall likegyldig. Polen var
nettopp invadert av svenskene. Preussen ble etter hvert mere interessert, særlig fra 1708, da den ungarske
trone ble tilbudt kronprins Fredrik Vilhelm, men den prøysiske støtte forble likevel uten effekt. I sluttfasen av
frihetskampen kom Russland til å representere det siste håp for Rákóczi, men dessverre forble også der alt
på det verbale plan, som vi senere kommer til å se. Viktigst for Rákóczi var imidlertid det som akkurat da
foregikk i Vest-Europa, nemlig den spanske arvefølgekrigen (1701-14) som tilsynelatende skapte en meget
gunstig internasjonal situasjon med gode utsikter også for Rákóczis frihetskamp.
Spania-striden gjaldt arvefølgen etter den habsburgske kongen Karl 2: det fantes to kandidater til tronen,
hertug Filip av Anjou og Bourbon fra Frankrike, Ludvig 14s sønnesønn, og erkehertug Karl av Habsburg fra
Østerrike, nest eldste sønn til keiser Leopold 1. En rekke europeiske land (Storbritannia, Nederland,
Preussen, Portugal og Savoie) var redd for at Frankrike skulle bli en overmektig stat, dersom Filip av Anjou
og Bourbon skulle få godkjent sitt arvekrav, og støttet derfor keiser Leopold; Frankrike ble kun hjulpet av det
lille Bayern. Rákóczis Ungarn som i 1703 reiste seg mot Østerrike, ble derfor i denne situasjon liksom en
naturlig forbundsfelle til Frankrike. Fyrst Rákóczi forsøkte da gang på gang også formelt å alliere seg med
kong Ludvig 14 og dermed liksom “legalisere” det spirende om enn noe spede samarbeidet mellom dem ved
å undertegne en juridisk bindende overenskomst med Frankrike, men Ludvig 14 vegret seg for på denne
måte indirekte å anerkjenne en fyrste som nettopp hadde reist seg mot sin egen konge... Han nøyde seg
derfor med å sende en del offiserer og regelmessige pengestøtter til Rákóczi. Fyrsten på sin side gjerne ville
vinne også de øvrige europeiske maktene for den ungarske sak, og sendte i begynnelsen av 1704 sine
gesandter også til de svenske, prøysiske, danske, polske og pavelige hoff.
Når det gjelder Rákóczi-tidens forhold til Ungarns serbiske innvandrere i Sør-Ungarn, så representerer det
et sørgelig kapitel i frihetskampens historie. Som vi har sett det før, ble store serbiske masser sluppet av den
østerrikske sentral-regjering inn i de avfolkede sørungarske områder som nybyggere, uten at ansvarlige
ungarske myndigheter er blitt spurt om det. Serberne, som nok skjønte at de ikke uten videre var vel sett av
ungarere flest, var redd for enhver styrkelse av den ungarske nasjonalstat, og støttet derfor Wiens
ungarskfiendtlige politikk i alt. En naturlig følge av denne holdningen ble at serberne stilte seg svært fiendtlig
overfor Rákóczis frihetskamp, noe som bl.a. ble artikulert gjennom en rekke blodige angrep på forsvarsløse
ungarske bosetningsområder og byer. De mest brutale var angrepene mot Pécs og Kecskemét.
En stund ble sogar en allianse med tyrkerne overveid. Rákóczi utga samtidig manifestet Recrudescunt
diutina vulnera inclytae gentis Hungariae (‘de gamle sårene til det berømte ungarske folk er gått opp igjen’;
dette ble i virkeligheten forfattet av fyrstens personlige sekretær, dikteren, kansleren og diplomaten Pál
Ráday (1677-1733). Som Rákóczis utsending, besøkte han dessuten i 1709 Sveriges konge, Karl 12, og
skildret denne reisen i den interessante boken Benderbe menő utazásomnak diáriuma (‘diariet av min reise
til Bender i 1709’). Selve manifestet utkom i særskilte utgaver på latin, ungarsk, tysk, fransk og nederlandsk 1 ,
og hadde til hensikt å informere utlandet om de østerrikske overgrepene, samt om nødvendigheten og
berettigelsen av den ungarske oppstanden. – Samme formål tjente også Mercurius Veridicus ex Hungaria
(de første numrene med tittelen Mercurius Hungaricus), den første ungarske, men latinspråklige avis, som
egentlig var et svar på den propaganda hoffets Wienerisches Diarium representerte.
Den forente fransk-bayerske hær oppnådde i løpet av 1703 betydelig fremgang. Den ble ledet av kurfyrst
Max Emmanuel, som var Rákóczis kandidat til den ungarske trone, og rykket nå frem mot Wien langs
Donau, mens Rákóczis kurutser trengte seg samtidig frem fra øst og nådde snart den østerrikske grense.
Enkelte av Károlyis tropper nådde sogar helt frem til Wien, til tross for at den keiserlige hær i Ungarn fra
sommeren 1705 også fikk støtte fra utenlandske hjelpetropper, bl.a. fra en dansk-norsk kontingent på 6
tusen mann. Rákóczis håp var sammen med den fransk-bayerske hær å beleire og erobre Wien, hvis fall alt i
seg selv lett kunne ført til Habsburg-rikets oppløsning. Han ble dog snart skuffet i sine store forventninger:
1 Nagyszombat 1704. Se også Manifest du Prince Rakoczy. Basle 1708.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 187 -