UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — VI. Ungarn under habsburgsk herredømme 1700 — 1790
FYRST RÁKÓCZIS FRIHETSKAMP 1703—11
For dem som hadde ventet at landets befrielse fra den vel 150 årige ødeleggende tyrkiske undertrykkelse
med det samme skulle løse de problemer nasjonen sto overfor og at dette skulle føre til gjenreisningen av
Ungarns fordums maktstilling, ble 1690-årene en umåtelig stor skuffelse. De ble nemlig snart nødt til å innse
at Habsburgerne i realiteten betraktet Ungarn kun som en annenrangs provins innen deres etter hvert
temmelig omfattende mellomeuropeiske rike. En provins, hvis militære erobring hadde kostet dem enorme
summer, og som ved sin gjenstridighet og uforståelige hengivenhet overfor sin fortid og sin gamle forfatning,
fortsatt voldte dem en masse hodebry og problemer. Keiseren og kongen Leopold 1 nølte ikke, etter at den
ungarske krone i 1687 ble “av takknemlighet” gjort arvelig for Habsburgerne på mannsiden, å begynne å
styre landet absolutistisk, og å belaste Ungarn i form av drastisk forøkte skatter, tyrkerkrigenes utgifter, og
attpåtil la landet brødfø den der innkvarterte store tysk-østerrikske okkupasjonshær. Konfliktene,
overgrepene mellom disse soldater og den ungarske befolkning økte stadig i antall og omfang. Byrdene av
den skånselløse økonomiske politikk ble i hovedsak veltet over på bondebefolkningen, mens adelen på sin
side reagerte mest på de politiske undertrykkelsesforsøkene fra Wien.
I løpet av tiåret som fulgte etter Budas gjenerobring, ble på denne måten hele Ungarn preget av misnøye,
og grepet av mismot over at landet igjen er kommet inn i en bakevje.
Den almene forbitrelse førte allerede i 1697, altså to år før freden i Karlóca, (Karlowetz; Sremski Kralovci)
til et større bondeopprør i Nordøst-Ungarn, i traktene rundt Tokaj og Sárospatak, hvis festninger ble beleiret
og inntatt av opprørerne i juli samme år. Opprørerne kalte seg kurutser og betraktet seg som etterfølgere og
arvtagere av Thökölys kurutser så vel som Dózsas “korsfarer”-bønder (det ungarske ordet kuruc kommer jo
av det latinske crux ‘kors’).
De gjorde store anstrengelser for å vinne den unge fyrsten, Ferenc Rákóczi, stesønnen av fyrst Thököly,
herre over og eier av de to nevnte festninger, over på deres side. Den da 21 år gamle aristokrat ville
imidlertid ingen ting å ha med dem å gjøre og flyktet hals over hode til Wien for å unngå hoffets mistanke.
Opprøret ble innen kort tid slått ned av de keiserlige tropper i Ungarn, men uroen og misnøyen som også
hadde et sterkt sosialt preg, fortsatte å ulme blant befolkningen. Ferenc Rákóczi 2 (1676-1735) var av en
gammel ungarsk adelsslekt og etterkommeren av flere transsylvanske fyrster. Hans morfar var Péter Zrínyi,
henrettet i 1671 for delaktighet i den Wesselényske sammensvergelse som også hans far Ferenc Rákóczi 1
var med, men som ble kjøpt fri av sin mor Zsófia Báthory. Den unge fyrstens egen mor var Ilona Zrínyi, hun
giftet seg i 1681 med fyrst Imre Thököly, og ved hans side ble hun til en av Habsburgernes mektigste
motstandere i Ungarn; hun overga seg og sin festning Munkács til de keiserlige først i 1688, og hun ble da
plassert i et kloster i Wien, men ble byttet i 1691 ut med den keiserlige generalen Heissler som noe i forveien
var falt i tyrkisk fangenskap. Hun tilbrakte deretter sine siste 12 år ved sin manns side i tyrkisk eksil. I 1688
ble den da 12 år gamle sønnen Ferenc tatt fra henne, og han fikk deretter sin oppdragelse hos jesuittene i
Prag. Han endte der som en keiser- og hofftro ung aristokrat, uten kontakt med og bevissthet om sitt eget
folk. I 1694 giftet han seg med datteren til hertugen av Hessen-Rheinfeld, flyttet til sine gods (han var
Ungarns største godseier), men bar fortsatt tyske klær og valgte sine venner blant keiserlige offiserer. Hoffet
stolte imidlertid aldri fullt ut på ham, noe han selv utmerket godt visste; dette er også forklaringen på hans
hodekuls flukt til Wien i 1697, da de opprørske bøndene søkte kontakt med ham.
I løpet av de kommende tre årene kom det imidlertid til en grundig forandring i hans oppfatning, ikke minst
takket være sitt nye vennskap med grev Miklós Bercsényi (1665-1725) som var misfornøyd med keiser
Leopolds absolutistiske undertrykkelsespolitikk.
Rákóczi innså nå det logiske og riktige i at folket så på ham, landets fremste ætling, med visse
forventninger. I 1700 skrev han til franskekongen Ludvig 14 og ba om fransk hjelp mot Habsburgernes
undertrykkelse av Ungarn, men brevvekslingen ble oppdaget av hoffet som lot ham arrestere.
Han ble nå plassert i den samme fengselscelle i Wiener Neutstadt hvor også hans morfar, Péter Zrínyi,
hadde satt før han ble henrettet. Ved sin kones og jesuittenes hjelp klarte han imidlertid å flykte fra dette
fengselet og ta seg over til Polen, der vennen Bercsényi alt ventet på ham. Sammen forsøkte de nå å oppnå
støtte fra Frankrike så vel som fra andre antihabsburgske makter, blant dem Sverige, men de vant i første
omgang ikke noe særlig gehør hos noen av dem for sine synspunkter.
I mellomtiden begynte kurutserne i Ungarn igjen å røre på seg. Deres sendemenn, ledet av den begavede
og senere så legendariske Tamás Esze, oppsøkte nå Rákóczi som denne gang ikke avviste dem, tvertimot
stilte han seg beredvillig i spissen for opprøret.
Esze ble betrodd organiseringen av opprørshæren og han vendte deretter hjem med Rákóczis røde
opprørsfaner som hadde innskriften Cum Deo pro patria et libertate (‘med Gud for fredreland og frihet’).
Rákóczi og Bercsényi sendte deretter ut et opprop til Ungarns samlede befolkning med oppfordring til at alle
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 186 -