UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
I april 1690 døde fyrsten av Transsylvania, Mihály Apafi. Sultan Suleiman 3 utnevnte da Imre Thököly til
ny transsylvansk fyrste og beordret krimtatarene til å støtte ham i kampen om fyrstedømmet. Ved tatarenes
hjelp beseiret Thököly den forente transsylvanske-keiserlige hær ved Zernyest.
Den transsylvanske hærfører Mihály Teleki falt i slaget, mens den østerrikske generalen Donathus Heisler
ble fanget av Thököly. Thökölys stjerne sto enda engang meget høyt: i september ble han av den
transsylvanske riksdag valgt til ny fyrste.
Samtidig med dette gikk den nye tyrkiske storvesir, Köprülü Mustafa, til motangrep på selve Balkan og
gjenerobret Vidin, Niš, og i oktober også Beograd. Noen uker senere fordrev til gjengjeld de keiserlige styrker
Thököly fra Transsylvania. Thököly ble nå forlatt av de fleste av sine tilhengere som mente det var best å
bidra til å drive ihvertfall den ene av fiendene ut av Ungarn. (I januar 1688 hadde også hans hustru, Ilona
Zrínyi, måttet overgi seg. Hun forsvarte festningen Munkács overfor de keiserlige beleirere i tre år. Hun ble
deretter internert i Wien, men byttet i 1692 ut med Thökölys fange, general Heisler. Ilona Zrínyi døde i tyrkisk
eksil i Lilleasia 1703.)
Etter Nord-Balkan skulle tyrkerne nå gjenerobre også Ungarn. Men Köprülü Mustafa (som selv falt der)
ble ettertrykkelig stanset ved Szalánkemén 19.august 1691 av Ludvig av Baden. Slaget som hadde over 25
tusen døde, regnes blant 1700-tallets desidert blodigste. (Det var også her at den 29 år gamle Ádám Zrínyi,
dikteren og statsmannen Miklós Zrínyis eneste sønn falt. I løpet av de påfølgende årene bølget krigen litt
frem og tilbake, med gjensidige tap og seire. Tyrkerne gjorde i 1695, respektive 1697, to større forsøk på
gjenrobringen av Ungarn. Sistnevnte ble stanset av Leopolds nye hærfører, hertug Eugen av Savoyen ved
Zenta 11.september 1687; det skal ha falt 30 tusen tyrkere i dette slaget som hadde vært tyrkernes siste
større anstrengelse. Samtidig med slaget ble det undertegnet en fredsavtale mellom Ludvig 14 og Leopold 1,
og året etter begynte fredsdrøftelsene også mellom Den hellige liga og tyrkerne. I freden som avsluttet den
16 år gamle befrielseskrigen og som ble undertegnet i Karlóca (Sremski Karlovci; Karlowetz) den 26.januar
1699, ga tyrkerne avkall på nesten alle sine ungarske erobringer (de fikk, inntil videre, bare beholde området
mellom Tisza og Maros, ungarsk Bánság, senere alment kjent som Banat).
Med tyrkernes utdrivelse fra landet ble den største hindring for Ungarns nasjonale utvikling fjernet. Men
prisen det ungarske folk måtte betale for dette, var Habsburgernes totale overhøyhet og tapet av landets
frihet og uavhengighet. Det er dette som er forklaringen på at denne i og for seg meget viktige begivenhet i
Ungarns historie ikke regnes med blant de store nasjonale festdager. Krigens kamper vekker praktisk talt
ingen interesse hos forfatterne, heltene fra slagmarkene i denne svært så blodige krig blir ikke besynget av
Ungarns poeter. Den påfølgende periodes lidelser og urett kaster en ugjendrivelig skygge over det som
skulle vært en av nasjonens viktigste og mest omjublede høytidsdager.
Allerede i 1687, altså mens gleden over Budas gjenerobring ennå var levende i det ungarske folk, fikk
Habsburgerne det ungarske riksdag i Pozsony til “av takknemlighet overfor keiseren” å anerkjenne
habsburgdynastiets arverett på mannslinjen på den ungarske tronen. I tillegg ga de ungarske stender avkall
på den såkalte motstandsretten (paragraf 31 i Den gyldene bulle av 1222) som sikret riksdagen retten til å
sette seg imot kongens ulovlige forordninger, om nødvendig også ved våpenbruk. Som gjenytelse for disse
betydelige politiske innrømmelser ventet imidlertid nasjonen forgjeves på at Ungarns gamle forfatning fra nå
av skulle respekteres av hoffet. Tvertom benyttet Habsburgerne seg av anledningen til å gjøre deres
absolutistiske-sentralistiske styre gjeldende også i Ungarn. Landet ble delt opp i provinser med stattholdere i
spissen som var direkte underlagt administrasjonen i Wien. Transsylvanias og Kroatias forvaltning ble skilt
fra det øvrige Ungarns. For Transsylvanias vedkommende skjedde dette gjennom utsendelsen av det
såkalte Diploma Leopoldinum i 1690 som lot bestå ordningen med stendernes selvstyre i indre saker og
garanterte for lovene og religionsfriheten. Også den ordning at stenderne skulle velge fyrsten, skulle fortsatt
bestå.
Den nylig avdøde fyrste, Mihály Apafi skulle nå etterfølges av hans sønn, Mihály Apafi 2. Keiser Leopold 1
lot ham i 1693 hentes til Wien, hvor han ble satt i en slags husarrest og fikk aldri mer vende tilbake til
Transsylvania. Han døde i 1713. Til gjengjeld fikk han tittelen av rikshertug og en etter forholdene høy
nådelønn på 10 tusen gull.
Ellers begynte Wien snart å hevde den oppfatning at Ungarn egentlig var å betrakte som en provins
erobret med våpen, og at denne iure belli ga herskeren en nærmest uinnskrenket eiendomsrett over de
erobrede ungarske områder. Dette fikk bla. store konsekvenser for eierne av de jordeiendommer som befant
seg i de gjenerobrede områder, altså de områder som i vel 150 år hadde stått under direkte tyrkisk
okkupasjon: de fikk bare overta/beholde sine eiendommer så fremt de kunne med skriftlige dokumenter
legitimere sine krav, og i tillegg erlegge betydelige summer, som regel 10 prosent av eiendommenes verdi, i
løsepenger. Som følge av krigshandligene som hadde vart i hele 150 år i landet, og de omfattende
ødeleggelsene i krigenes spor, var det bare svært få som var i stand til å fremvise sine
eiendomsdokumenter, og enda færre som kunne betale løsesummen. Disse sakene ble behandlet av en
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 174 -