UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
forlot Thökölys militærleir; for det annet var det brede lag av befolkningen fullstendig krigstrett og utarmet, og
ønsket fremfor alt annet fredelige forhold i landet; for det tredje fikk tyrkerne av nettopp Thökölys seire blod
på tennene og besluttet å gjøre et avgjørende fremstøt ved å erobre Habsburgernes residensby Wien.
Sultanens feilvurdering av sin egen og motpartens styrke var ikke mindre enn Thökölys, og ble
skjebnesvanger for dem begge.
UNGARNS FRIGJØRING 1683—99
Sommeren 1683 bølget en stor tyrkisk hær på bortimot 120 tusen mann seg frem over det ungarske
Transdanubia i retning mot Wien. Den ble ført av selveste storvesiren Kara Mustafa. I sin vei vestover
erobret den (eller gjenerobret) en rekke festninger og byer. Det tyrkiske rike nådde i løpet av disse uker sin
største territoriale utstrekning på ungarsk jord: utenom området som var direkte besatt av tyrkerne, rådde nå
sultanen også over to ungarske vasall-fyrstedømmer: Apafis Transsylvania og Thökölys Nordøst-Ungarn.
Det sto en keiserlig hær på vel 30 tusen mann under Karl av Lothringens kommando oppmarsjert langs
elven Rába i Vest-Ungarn; den trakk seg nå tilbake til Wien. Den keiserlige hærledelse valgte enda en gang
å oppgi forsvaret av Ungarn. Hoffet med Leopold 1 i spissen flyktet hals over hode fra keiserbyen til Linz.
Beleiringen av den omringede byen tok til den 14.juli. Det fantes da neppe noen som hadde ant at denne
gigantiske tyrkiske offensiv og beleiring skulle innen meget kort tid ende med hele Ungarns befrielse. Kong
Jan Sobieski av Polen ankom imidlertid med en unnsetningshær på 40 tusen mann til Wien. Sammen med
de keiserlige troppene av Karl av Lothringen rettet de den 12.september et massivt angrep mot tyrkerne.
Slaget som varte til kveldens frembrudd og som var av stor historisk betydning, endte med en formidabel
seier over tyrkerne som led store tap og som deretter rømte slagmarken. De polske og keiserlige tropper,
som forfulgte dem, oppnådde i midten av oktober en ny stor seier ved Párkány, og gjenerobret også
Esztergom.
Det tyrkiske nederlag overrasket keiser Leopold vel så meget som sultan Mehmet (Muhammed) 4, og
førte til en radikal forandring av Wiens Tyrkia-politikk.
Nå innså nemlig også hoffet at Tyrkias svekkelse (som Miklós Zrínyi hadde påpekt alt 20 år tidligere)
virkelig var en realitet. Men like viktig som å ta lærdom av de siste tiders seire, var pave Innocens 11s
iherdige diplomatiske bestrebelser for å få i stand et internasjonalt forbund med sikte på å drive tyrkerne ut
ikke bare av Ungarn, men også av Balkan. Den hellige liga som ble dannet på pavens initiativ våren 1684,
fikk tilslutning fra så vel Polen som fra Venezia. Den nølende keiser kom først med i Ligaen etter å ha blitt
overbevist av pavens nuntius i Wien, Buonvisi – og av pavens rikelige pengebidrag. Han sikret dessuten sin
rygg ved å undertegne en våpenhvileavtale med kong Ludvig 14 av Frankrike (Regensburg, 15.august
1684).
Den store felleskristne offensiv (en slags nytt korstog), opptakten til hele Ungarns befrielse, førte i løpet av
1684-85 til gjenerobringen av Visegrád, Vác, Pest, Érsekújvár og Szolnok. Budas gjenerobring derimot ble i
første omgang oppgitt etter vel 4 måneders resultatsløs beleiring. Også festningen Verőce ble tatt, og
dermed begynnte fordrivelsen av tyrkerne fra området mellom Drava og Sava. Våren 1685 innledet dessuten
Venezia et felttog i Dalmatia. Sett fra et nasjonalt, politisk og moralsk synspunkt var Budas gjenerobring
2.september 1686, etter vel 11 ukers beleiring og meget blodige kamper, høydepunktet og vendepunktet i
krigen.
Den keiserlig-kristne hær som ble ledet av Karl av Lothringen, besto av bortimot 65 tusen mann, derav 15
tusen ungarere, resten tyskere, italienere, engelskmenn og også en mindre kontigent svensker. Denne store
begivenhet, nemlig Budas gjenerobring, ble innen kort tid etterfulgt av gjenerobringen av bl.a. Szeged, Pécs,
Kaposvár og nesten hele Slavonia. Slaget som fant sted i august 1687 ved (Nagy)Harsány, nær Mohács,
kalles gjerne for det andre Mohács-slaget. Denne gangen var det imidlertid den tyrkiske hær som ble
tilintetgjort. Det ble etterfulgt av gjenerobringen av Eszék og Eger, og den keiserlige hærens innmarsj i
Transsylvania. Krigen fortsatte med uforminsket kraft og entusiasme også i 1688, slik at gjenerobringen av
bl.a. Székesfehérvár, Lippa, Pétervárad og Beograd (Nándorfehérvár) snart ble et faktum.
Krigsoperasjonene var nå ledet av markgrev Ludvig av Baden og kurfyrst Maximilian av Bayern. Ungarns
frigjøring var snart praktisk talt helt avsluttet, og Balkans befrielse er kommet på dagsorden. Det så lenge ut
til at tyrkerne ikke skulle klare å vinne igjen fotfeste før Istanbul var nådd... Men da kom tilbakeslaget.
I slutten av september satte franskekongen Ludvig 14s styrker seg i bevagelse ved Rhinen og angrep
Tyskland: Ludvig likte nemlig dårlig Habsburgernes seiersrike fremgang i sørøst. En betydelig del av de
keiserlige troppene måtte nå overflyttes til vestfronten, noe som bidro sterkt til å svekke Balkan-offensiven. I
1689 klarte likevel Ludvig av Baden å innta Niš og den bulgarske festning Vidin. Serberne under ledelse av
patriarken Cernojevič gjorde da opprør mot tyrkerne og anerkjente keiser Leopold 1 som Serbias hersker.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 173 -