UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
De såkalte femrettene stevnet hundrevis av de velstående ungarske adelige og la deretter beslag på
deres formuer ved den minste mistanke om politisk opposisjon fra deres side. Disse domstoler ble også
brukt i motreformasjonens tjeneste, idet de stevnet og dømte en hel del av landets protestantiske predikanter
for deres antihabsburgske holdninger. Førti av disse dømde predikantene havnet som galeislaver i Napoli.
Samtidig med dette ble også en rekke kirker og skoler tatt fra protestantene, mens åtte tusen av
grensefestningenes ungarske soldater ble avskjediget som upålitelige. Deres plass ble inntatt av tyske og
andre utenlandske leiesoldater som så terroriserte hele regionen med uvesen, røveri og husering. Skattene
bøndene måtte ut med ble som oftest femdoblet i forhold til det de hadde vært før, dessuten ble bøndene
pålagt å underholde de fremmede tropper.
Den brutale undertrykkelse og forfølgelse tvunget nå mange på flukt, magnater og adelige like så vel som
protestanter, byborgere og bønder. De trakk seg østover i landet, mot grensetraktene til Transsylvania eller
inn i det, og de fikk følge av de vel åtte tusen “arbeidsløse” ungarske soldatene. Den felles skjebne fikk dem
til å søke sammen og å opptre samlet, ofte med våpen i hånden, mot keiserens soldater og administrasjon.
Innen kort ble disse skarer alminnelig kalt kurutser (ungarsk kurucok, av latinsk crux ‘kors’ og cruciati
‘korsfarere’, som henspiller på bondeføreren Dózsás menn fra 1514 som jo opprinnelig meldte seg til et
korstog mot tyrkerne, før de reiste seg mot sine føydale undertrykkere). At 1670-årenes frie skarer vedkjente
seg benevnelsen kuruc, viser tydelig at antiføydale elementer til en begynnelse spilte en viss rolle i denne
bevegelse.
Den skiftet imidlertid preg etter hvert som stadig flere adelige, ja endog magnater, strømmet til og fant sin
plass under dens faner. Dessuten ble kampene, de førte, stadig mer omfattende, og fikk litt etter litt karakter
ev en nasjonal frihetskrig. Særlig ble dette tilfelle etter at ledelsen i 1678 gikk for godt over fra Mihály Teleki
(1634-90) til Imre Thököly (1657-1705).
Den unge grevens skjebne var karakteristisk for hele den innviklede tid: hans far, István Thököly,
storgodseier i Nord-Ungarn, var med i den Wesselényske sammensvergelse og døde i 1670 av
påkjenningene, mens hans festning Árva ble beleiret av keiserens tropper. (Den ble først erobret i oktober
1672, etter bortimot to års beleiring.) Sønnen Imre klarte å rømme fra den beleirede festning. Han søkte da
tilflukt ved fyrst Apafis hoff i Transsylvania. Fra da av hadde han til hensikt å hevne seg på Habsburgerne, og
han ble tidlig kjent for sin konsekvente og uforsonlige holdning. I 1678 stilte han seg i spissen for kurutserne.
Takket være sin diplomatiske og militære begavelse erobret han i løpet av kort tid nesten hele Nord-Ungarn.
I 1682 giftet han seg med enken etter Ferenc Rákóczi 1, Ilona Zrínyi. Ekteskapet betydde en enorm økning
av Thökölys anseelse så vel som av hans økonomiske ressurser. Samme år fikk han av sultanen kongetittel,
men han nøyde seg også etter dette med å kalle seg for fyrsten av Øvre-Ungarn. Han satte dessuten større
pris på sine forbindelser med kong Ludvig 14s Frankrike; han fikk dog aldri noen effektiv hjelp fra de kanter.
Thököly hadde en stående hær på bortimot 20-25 tusen mann, tilstrekkelig til at keiseren aldri for alvor kunne
true hans østungarske fyrstedømme. Hans maktposisjon var allikevel usolid og vaklende som følge av de
mange “innebygde” indre motsetninger innen dette fyrstedømme; av dem var nok de sosiale og religiøse de
mest iøynefallende. Mest skjebnesvangert for ham var likevel at hans fristat i alt for stor grad støttet seg på
tyrkisk hjelp. Det at Det tyrkiske rike for tiden var i sterkt tilbakegang, noe som allerede Miklós Zrínyi hadde
påpekt, unngikk nemlig Thökölys oppmerksomhet. Tyrkernes makt holdt han for å være betydelig sterkere
enn den i realiteten da var.
Etter Østerrikes seiersrike offensiv mot sultanen 1683-88 brøt derfor Thökölys nord- og østungarske
fyrstedømme fullstendig sammen. Fyrsten trakk seg nå tilbake til tyrkisk område. I 1690, etter Apafis død,
erobret han Transsylvania og ble der av stenderne valgt til ny transsylvansk fyrste, men bare to måneder
senere ble han drevet ut av landet av de fremrykkende østerrikske styrkene. Fra 1699 bodde han i eksil i
Tyrkia, hvor han døde i 1705, etter en rekke resultatsløse forsøk på å få krigen mot Østerrike igjen i gang.
Wien fulgte med stor uro kurutsernes fremgang i Nord-Ungarn. Thökölys nye fyrstedømme og ungarernes
almene motstand og uvilje også i de områder som fortsatt sto under østerriksk administrasjon, gjorde et så
dypt inntrykk på hoffet at det besluttet å endre sin politikk i Ungarn og gi avkall på det åpne og
uinnskrenkede eneveldet. Stattholderen Ampringen ble fjernet og kong Leopold 1 kalte den ungarske
riksdagen sammen i april 1681, for første gang etter tyve år. Stenderne valgte da Pál Esterházy til ny palatin
(han besatte dette embedet inntil sin død i 1713; Esterházy som også hadde et godt navn som dikter og
komponist, fikk i 1687 tittelen rikshertug for sine fortjenester i Habsburg-dynastiets interesser).
Den ungarske forfatning ble samtidig gjeninnført. Riksdagen besluttet dessuten å gjøre det ungarske
kammeret likestilt med hoffkammeret, bekreftet adelens privilegier, proklamerte amnesti for politiske
handlinger begått fra 1670, sikret protestantene, innenfor visse grenser, fri religionsutøvelse, og innførte
forordninger for å hindre de tyske leiesoldaters forseelser og overgrep mot sivilbefolkningen. Kongen og
keiseren Leopold søkte samtidig også forsoning med Imre Thököly, men fyrsten stolte ikke på
Habsburgerne, og avviste tilnærmingen. Det viste seg snart at det var en fatal feilvurdering fra Thökölys side.
For det første fordi en stor del av den ungarske adel nå faktisk var tilfreds med Leopolds innrømmelser og
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 172 -