UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
slag andte med en keiserlig seier, der de beste tyrkiske tropper ble fullstendig tilintetgjort. Keiser Leopold
sluttet imidlertid en skammelig fred med tyrkerne i Vasvár som lot tyrkerne beholde alle sine erobringer.
Freden vakte alminnelig misnøye i vide kretser. Så å si hele Europa fant hoffets handlemåte og ettergivenhet
uforståelig.
Det førte til politisk uro også hos de fleste av de ungarske magnater, blant dem hos mange som til nå var
kjent for sine prohabsburgske holdninger. I mange ungarer ble det vekket en mistanke om at hoffet egentlig
gjerne så Ungarns fortsatte forfall og ødeleggelse gjennom tyrkerne.
Disse mistanker ble ytterligere styrket ved at Miklós Zrínyi, statsmannen som de fleste i den nåværende
situasjon satte sine forhåpninger til, mistet i november 1664 sitt liv ved en jaktulykke. Lenge gikk det
hårdnakkede rykter om at Zrínyi egentlig falt som offer for et politisk mord, iverksatt av hoffet. Hans død kom
i det minste svært beleilig for de keiserlige kretsene.
SAMMENSVERGELSE OG OPPSTAND
I månedene etter freden i Vasvár og like før sin død beveget den alminnelige opphisselse i landet Zrínyi til
å søke kontakt med franskekongen Ludvig 14, Habsburgernes fremste og farligste motstander.
Den famøse “jakt-ulykke” som førte til hans alt for tidlige bortgang, karte ikke å sette noen stopper for
misnøyen og uroen. Vissheten om at Wien, for å kunne beholde roen med tyrkerne, alltid var parat til å ofre
Ungarns mest kardinale interesser, ble nå åpenbar i hele sin nakenhet for stadig flere. Men mens det i
tidligere år hadde overveiende vært enkelte protestantiske magnater som dominerte opposisjonen, begynte
nå også de tidligere alltid habsburgervennlige katolske aristrokrater og prelater å vende seg mot hoffet i
Wien. Vi finner blant dem sogar landets høyeste dignitærer, så som palatinen Ferenc Wesselényi,
erkebiskopen i Esztergom György Lippay, landsdommeren (judex curiae) Ferenc Nádasdy, den kroatiske
bán (stattholder) Péter Zrínyi og fyrsten Ferenc Rákóczi 1 (sistnevnte ble valgt til fyrste av Transsylvania i
1652, men mistet muligheten til å ta tronen i besittelse, da hans far, fyrst György Rákóczi 2 falt i kampen mot
tyrkerne i 1660; under påvirkning av sin mor, Zsófia Báthory, gikk han snart over til katolisismen og giftet seg
med Ilona Zrínyi, datteren til den kroatiske bán). Til å begynne med snakket disse herrer bare sammen som
patrioter på private sammenkomster og drøftet landets håpløse situasjon og prisgivelse. Etter hvert fikk
imidlertid disse drøftelser mer og mer karakter av en sammensvergelse.
For å finne en vei ut av uføret, søkte de snart kontakt med ulike utenlandske makter, så som Ludvig 14 av
Frankrike (som gjerne nørte på denne uro bak Habsburgernes rygg, men sluttet likevel ikke direkte forbund
med de sammensvorne), Polen (som dessverre hadde sine egne vanskelige problemer å stri med) og sogar,
om ikke av hjertens lyst, Tyrkia. I tidligere tider hadde Ungarns politikere og stender alltid kunnet regne også
med Transsylvanias støtte; det svekkede fyrstedømme med den overforsiktige og svake fyrst Apafi i spissen
kunne imidlertid ikke lenger være til noen større hjelp, men han formidlet i det minste planer og ønsker til
sultanen.
Det meste av disse planer var høytflyvende og som regel temmelig irrealistiske i og med at de
sammensvorne ikke sørget for å skaffe seg noen bredere basis ved å vinne tilslutning hos lavadelen og blant
bøndene. Det hele forble derfor en dårlig organisert sammensvergelse av en ganske eng krets av ledende
magnater, et ulykkelig politisk eventyr som dessuten allerede fra første stund av og på løpende bånd er blitt
forrådt. Våren 1670 bestemte de sammensvorne seg til en væpnet oppstand som skulle ledes av Ferenc
Rákóczi 1.
Men da den endelig brøt ut den 10. april, ble Péter Zrínyi og hans svoger Ferenc Frangepán redde, og de
skyndte seg til Wien for å søke om keiserens nåde. Da dette ble kjent, brøt oppstanden sammen slik at de
keiserlige tropper ikke møtte motstand noe sted. Til tross for dette bestemte hoffet seg for å hevne den
blodig. Zrínyi, Frangepán, Nádasdy og Ferenc Bónis ble henrettet (Wesselényi og Lippay døde i
mellomtiden) og flere hundre andre fikk sine eiendommer konfiskert. Alene Ferenc Rákóczi 1 ble benådet,
takket være hans mors innflytelse, og mot et enormt stort beløp i løsepenger. I de ekstraordinære
domstolene som dømte i disse saker, satt bare fremmede (tyske) dommere som satte Ungarns lover til side
og anvendte kun rikets. Avsløringen av sammensvergelsen ga keiseren og hoffet en kjærkommen anledning
til å eliminere Ungarns særstilling innen riket: Ungarns forfatning ble nå suspendert, og eneveldet åpent
innført. Landets styring ble overlatt en tysk stattholder, Caspar Ampringen, stormesteren av Den tyske
ridderorden. Hans råd besto av tyskere og noen få absolutt lojale ungarske prelater og magnater. Som den
første (men ikke den siste) av de habsburgske keisere, begynte Leopold 1 nå å hevde at Ungarn egentlig var
å betrakte som en provins erobret og underlagt riket med våpen, og ville behandle det etter dette.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 171 -