UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
I motsetning til Pázmány, hevdet en av tidens andre ledende politikere, Miklós Esterházy det syn at
tyrkerne bare skulle kunne utdrives av landet ved habsburgsk hjelp. Han var palatin i tyve år (1625–45) og
fikk således god anledning til å gjøre sin innflytelse gjeldende i landets politikk. Han anså Transsylvanias
stilling som adskilt og uavhengig fyrstedømme som skadelig, sett fra et nasjonalt synspunkt. Habsburgernes
krefter var imidlertid enten forbundet i Tredveårskrigen, eller så delte de ikke hans oppfatninger fullt ut.
Grensene mellom de tre ungarske “stater” var flytende, alt etter de nettopp rådende styrkeforhold.
Grenseområdene var egentlig konstante krigssoner, også i fredstid. Grensetrefninger og erobring av
landsbyer eller enkelte mindre grensefestninger ble nemlig sammen med røver- og herjetokter av
begrensede omfang ikke oppfattet av noen av partene som brudd på fredsavtaler. Disse småkriger representerte
imidlertid en konstant fare for den gjenværende befolkning i disse grensesonene, og førte der til nød,
forarming og enorme materielle ødeleggelser. De ungarske grensefestninger ydet som oftest en heltemodig
motstand mot tyrkerne, men disse forsvarsstyrker var både for fåtallige og for dårlig, ja elendig, utrustet.
Til midten av 1600-tallet kom det stadig flere tegn på landets økende krigstretthet og utmattelse,
økonomisk som psykisk. Ungarn hadde kommet til de siste dråpene av sitt yteevne. Men også Tyrkia
begynte nå å vise stadig tydeligere tegn på svekkelse, Habsburgerne imidlertid, engasjert som de var i
Tredveårskrigens omfattende og blodige krigsskuespill, ikke hadde tilstrekkelige ressurser til å kunne utnytte
denne gunstige situasjon. Tvertimot ønsket de å holde fred med tyrkerne, nesten for enhver pris.
FYRSTEDØMME TRANSSYLVANIAS UNDERGANG (1648—90)
Da fyrst György Rákóczi 1 døde i oktober 1648, etterlot han til sin sønn, György Rákóczi 2 (1648-60) et
velorganisert og ansett fyrstedømme som også økonomisk var i orden. Sønnen, valgt til fyrste allerede i
1642, ble, takket være farsarven og sin kones, Zsófia Báthorys, enorme medgift, Ungarns og Transsylvanias
rikeste jordeier. Men han arvet ikke farens hell og begavelse (dette siste ble istedet arvet av den yngre
broren Zsigmond som straks etter farens død søkte kontakt med Sverige, Frankrike og de øvrige
vesterlandske protestantiske makter. Han giftet i 1651 seg med Henriette av Pfalz, datteren til den tidligere
“vinterkongen” av Bøhmen. Mange så på ham med store forventninger, jfr. også verket Sermo secretus
Natnis (Geheime Rede Nathans) av Comenius. I oktober 1651 ble han i Sárospatak oppsøkt av dronning
Kristina av Sveriges sendemann, Bengt Skytte, for å drøfte den europiske antihabsburgske
sammenslutningen. Zsigmond døde imidlertid helt uventet alt i februar 1652, bare 30 år gammel).
György Rákóczi 2 merket seg ikke den forandring som hadde funnet sted i den internasjonale politikken
etter freden i Westfalen som hadde avsluttet Tredveårskrigen. Som følge av dette ble Det tysk-romerske
keiserrike omdannet til et svakt forbund, bestående av en rekke større og mindre, selvstendige provinser og
bystater. Keiseren selv ble gjort til en toppfigur som hadde lite å si, bortsett fra i Østerrike og Habsburgernes
andre “arveland”, som fra nå av dannet den egentlige basis for Habsburgernes maktposisjon. I vest var det
Frankrike som har overtatt den ledende rolle (England var opptatt av indre problemer), og muligheten av en
ny tysk-fransk konfrontasjon var klart tilstede.
Habsburgerne forsøkte derfor å styrke sentralmakten i sine land. I Bøhmen var keiserens velde godt
befestet, og stenderne i de østerrikske provinser ydet også stadig mindre motstand mot hoffets absolutistiske
styresett. Bare i Ungarn florerte opposisjonen fortsatt. Trykket ble nå derfor økt mot de ungarske magnatene
og stenderne, for hoffet var fast bestemt på å innføre eneveldet også for de ungarske provinsers
vedkommende. Den største hindring i veien utgjorde etter de ledende keiserlige politikers syn den gamle
ungarske stenderforfatning. De konsentrerte derfor sine angrep nettopp mot den.
Når det gjelder Det tyrkiske rike, ble dets svakhetsperiode langsomt avløst av en mer aktiv og agressiv
utenrikspolitisk linje. I 1650-60-årene kom storvesirene av en energisk og begavet albansk ætt, Köprülüene,
som etter hvert klarte å reorganisere den tyrkiske hær og forvaltning i de tyrkiskbesatte områder på Balkan
og i Ungarn. Dette førte innen kort til et øket antall konflikter og trefninger i grensetraktene, – til stor skrekk
for hoffet i Wien som ville nesten for enhver pris bevare den relative fred langs grenselinjene mot sultanens
rike. Magnatene i Det kongelige Ungarn som nå er kommet mellom dobbelt ild og press, satte sin lit til
Transsylvanias likevektspolitikk.
Fyrstedømmets kontakter med Europas nordlige og vestlige protestantiske makter var fortsatt intakte, og
György Rákóczi 2 ble som fyrste hilst velkommen av mange av tidens ledende statsmenn fra Oliver
Cromwell til Karl 10 Gustav. Men istedenfor klokskap og forsiktighet som situasjonen krevde av ham,
begynte den unge fyrste å spille et lettsindig spill, drevet frem av sin enorme ærgjerrighet. Han begynte med
å sikre seg overherredøme over de to rumenske fyrstedømmene Valakia og Moldova som også var tyrkiske
vasallstater. Sultanen likte derfor svært dårlig Rákóczis innblanding.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 168 -