UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
TRANSSYLVANIAS GLANSPERIODE I GÁBOR BETHLENS
TID 1613—29
Den nye fyrste var født i 1580 i en velstående adelsfamilie. Allerede som 15-åring var han med i felttoget
som Bocskai ledet mot tyrkerne i Valakia. Det var også i hans følge at Bethlen fikk lære å kjenne det
habsburgske hoffet, men han mistet alle sine illusjoner om keiseren etter Bastas skrekkvelde i Transsylvania.
Han var med i Mózes Székelys opprør og rømte etterpå til tyrkisk besatte områder, der han skaffet seg
nyttige erfaringer og bekjentskaper. Det var ikke minst takket være hans iherdige virksomhet at Bocskai til
slutt reiste opprørsfanen høsten 1604, og den unge Bethlen nådde høyt i Bocskais tjeneste. Fyrst Gábor
Báthory satte til en begynnelse stor pris på ham, men da fyrstens lettsindige politikk brakte Transsylvania inn
i en krise (og Bethlens eget liv i fare), flyktet Bethlen på ny til Tyrkia. Året etter vendte han tilbake med tyrkisk
hjelp – og da som Transsylvanias fyrste.
I Wien ble nyheten om den nye fyrste mottatt med stor motvilje. Man forsøkte å mistenkeliggjøre Bethlen
med å spre ulike rykter om ham som alle bunnet ut i hans angivelig store tyrkervennlighet. I virkeligheten var
han ikke tyrkervennlig, bare en realpolitiker, på samme måte som István Báthory og István Bocskai hadde
vært det. Han videreførte deres politikk i store linjer. Det innebar et fredelig og korrekt forhold til sultanen, og
anerkjennelse av det faktum at fyrstedømmet hadde egentlig tyrkerne å takke for sin eksistens og relative
fred.
Habsburgerne konspirerte også ved å stable på bena noen “tronpretendenter”, men Bethlen klarte å
avvise deres større eller mindre intervensjoner, og stabilisere sin maktstilling. I 1615 ble også Habsburgerne
nødt til å erkjenne dette ved å inngå en overenskomst med Bethlen i Nagyszombat. Det er en kjennsgjerning
at fyrstedømmets blomstringstid uløselig er knyttet til Gábor Bethlens navn, og at hans regjeringstid var den
lykkeligste periode i Transsylvanias historie, mens i utenrikspolitikken oppnådde han å skaffe fyrstedømmet
en betraktelig internasjonal anseelse.
Også dikterne, samtidens så vel som ettertidens, betegner ham gjerne som “den store fyrste”. Hans
egentlige ideal var Mátyás Hunyadi, i hvis spor han nå gjentok forsøket på et nasjonalt-ungarsk enevelde.
Bethlens styre var absolutistisk, men denne absolutisme var en ungarsk herskers “patrialkalske”
absolutisme, og tjente utelukkende ungarske interesser – i motsetning til Habsburgernes tiltagende absolutisme
i Wien som munnet ut i at den fremmede konge (keiser) ringeaktet bl.a. Ungarns forfatning, lyttet til
fremmede rådgivere i et fremmed hoff, støttet seg til sine forhatte fremmede leiesoldater og alltid
underordnet Ungarns interesser for rikets.
Noe av det første Gábor Bethlen foretok seg som fyrste, var å skaffe seg en skikkelig stående hær, etter
mønster av Mátyás’ svarte hær. Soldatemne fant han masser av blant de militante széklerne, hajduene og
andre frie bønder. Denne hær var samtidig fullstendig uavhengig av stenderne.
Den transsylvanske stenderforsamling hadde i det hele tatt svært lite å si og gjøre i Bethlens regjeringstid.
Hæren og den styrkede fyrstelige sentralmakt forutsatte ordnede finansielle forhold i fyrstedømmet, med
forholdsvis høye innkomster i statskassen. Bethlen omorganiserte derfor Transsylvanias økonomiske liv etter
sin tids mest moderne merkantilistiske prinsipper. For bl.a. å vekke de forsømte gruvene til nytt liv, innkalte
han dyktige bergmenn og håndverkere fra utlandet; mange av dem kom fra Bøhmen, der de var utsatt for
forfølgelser p.g.a. deres anabaptistiske trosretning (gjendøpere). Han fremmet industrien og handelen,
støttet byene, og innførte statlig monopol på utførselen av en rekke viktige produkter og råvarer. Hans
agrarpolitikk sto i skarp motsetning til Habsburgernes, idet han ikke bare lot antallet av de frie bønder økes,
men beskyttet også de livegne og leilendingene mot overgrep fra sine jordeieres side.
De gode finansene gjorde det mulig for Bethlen å gjøre en betydelig innsats også for kulturen. Hans likhet
med Mátyás Hunyadi var slående også på dette felt. Det ble oppført en rekke praktfulle bygninger rundt
omkring i fyrstedømmet, den vakreste av dem alle var nok selve fyrstepalasset i Gyulafehérvár som kunne
måle seg med hvilket som helst av tidens barokke hoff i Europa, ikke bare arkitektonisk, men også når det
gjaldt utsmykning og innredning. Hans hoff var sentrum for Transsylvanias kalvinistisk-ungarsk pregede
åndelige liv, hvor imidlertid også utenlandske åndshøvdinger (som f.eks. dikteren Martin Opitz o.fl.) kunne
føle seg hjemme. Han grunnla en høyskole i Gyulafehérvár 1620 som fikk flere av sine lærere fra utlandet.
(Den eksisterer fortsatt, men i en svært lemlestet form, og frister en trist tilværelse i byen Nagyenyed (Aiud),
redusert til å fungere som en ungarsk videregående skole som kalles Bethlen-kollégium.) Han sendte en
rekke begavede studenter til vesterlandske universiteter, mens hjemme i fyrstedømmet forbød han at fattiges
og livegnes barn skulle forhindres i å studere. I sine land fremmet han rettsvesen, forvaltning,
skoleundervisning, og våket nøye over religionsfriheten. Han var troende kalvinist, men utmerket seg ved en
enestående toleranse: han kalte bl.a. tilbake jesuittene som noe tidligere var blitt utvist, til fyrstedømmet, ga
pengestøtte til jesuitten György Káldis katolske bibeloversettelse; de gresk-ortodokse rumenere i
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 164 -