UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
med dette å kunne også styrke Transsylvanias stilling betydelig i tilfelle tyrkerne nå virkelig skulle bli drevet
ut av landet.
Transsylvanias stender så imidlertid med større realisme på mulighetene, fordi de visste at deres fred,
deres ve og vel avhang praktisk talt ene og alene av sultanens velvilje overfor fyrstedømmet. Zsigmond sa
derfor fra seg fyrstetittelen og utpekte samtidig sin nevø, Boldizsár Báthory, til sin etterfølger på tronen. Nå
fant imidlertid riksdagen det for opportunt å vedta fyrstedømmets løsrivelse fra Tyrkia (aug. 1594). Etter dette
vendte Zsigmond plutselig tilbake til tronen igjen og lot de opposisjonelle herrene fanges og henrettes. (Det
var her for første gangen hans etter hvert stadig mer åpenbare psykopati var kommet til syne.) Noen uker
senere sluttet han, sammen med sine rumenske vasaller Mikael den tapre, voivod av Valakia og Aron,
voivod av Moldova, seg til den antityrkiske Kristne Liga, anstiftet i 1593 av pave Clemens 8, hvor de spanske
og tysk-østerrikske Habsburgerne også var med, foruten Toscana og Ferrara. I januar 1595 ble det inngått
en overenskomst mellom fyrst Zsigmond Báthory og keiser Rudolf 2 om å føre felles krig mot tyrkerne;
fyrsten anerkjente Habsburgernes overhøyhet mot å få anerkjent sin fyrstetittel og å få ekte den habsburgske
erkehertuginne Maria Kristierna. (Bryllupet ble holdt i august 1595.) Riksdagen i Gyulafehérvár i april 1595
ratifiserte overenskomsten og innrømmet samtidig også katolikkene, på like fot med kalvinistene,
lutheranerne og unitarierne, full religionsfrihet og rett til å kalle jesuittene tilbake.
I løpet av våren ble voivod Aron, som hadde innledet forhandliger med tyrkerne, avsatt av Zsigmond
Báthory og erstattet med Stefan Razvan samtidig som også Mikael den tapre måtte fornye sin vasalled til
fyrst Zsigmond. Tyrkerne vendte seg nå mot Valakia og en hær på vel 100 tusen mann, anført av Sinan
pasja, erobret i august Bucuresti. For å styrke sin militære posisjon, lovet nå fyrst Zsigmond széklerne sine
gamle friheter tilbake såfremt de fulgte med i hans hær inn i Valakia. Det var ca 25 tusen széklere som
etterkom denne oppfordringen. De transsylvanske styrker dro deretter i september in i Valakia, hvor de så
ble forent med voivod Mikaels valakere. Den forente ungarsk-rumenske hær på vel 60 tusen mann
gjenerobret deretter under ledelse av István Bocskai først Tregoviste og rettet deretter et tilintetgjørende slag
mot Sinans hovedstyrker ved Giurgiu i oktober 1595. Andre transsylvanske styrker gjenerobret samtidig
grensefestningene Lippa, Jenő og Arad fra tyrkerne.
Men seiersrusen fikk ikke vare lenge. Riksdagen i Gyulafehérvár i desember 1595 tilbakekalte széklernes
frihet som de hadde fått innrømmet ved den forrige riksdag. Det brøt deretter ut et væpnet opprør blant
széklerne mot dette vedtak som var ensbetydende med innføringen av livegenskapet for dem. Opprøret ble
imidlertid blodig slått ned av István Bocskai (“den blodige fastelavn”). Dermed kom széklernes utvandring til
Moldova og Valakia for alvor i gang, men alt før 1591 utgjorde széklerne i virkeligheten vel tredjedelen av
Moldovas befolkning: da fantes det nemlig der 15 tusen katolikker (ungarere, dvs. széklere) av en samlet
befolkning på 46 tusen. 8 Dette svekket selvfølgelig Transsylvanias forsvar i betydelig grad: allerede våren
1596 ble landsdelen mellom elvene Maros og Körös stygt herjet av tatarene, tyrkernes allierte.
I mellomtiden mistet de habsburgske hærførere evnen til nytt initiativ fullstendig i Vest-Ungarn. De led
sogar ved Mezőkeresztes i 1596 et forsmedelig nederlag i et slag som allerede var ansett som vunnet, men
som allikevel i siste øyeblikk ble tapt som følge av leiesoldatenes rovgjerrighet og manglende disiplin.
Krigsledelsen i Wien oppviste nå en militær udugelighet som mangler sidestykke. Den lot tyrkerne erobre
bla. Eger og Kanizsa. Til alt hell klarte imidlertid ungareren Miklós Pálfy i løpet av 1598 å gjenerobre Győr,
Tata, Veszprém og Palota.
Krigen utviklet seg fra nå av til en slags “stillingskrig”, hvor grensefestninger byttet ustanselig “eiere” langs
hele grenselinjen – dog uten utsikt til at noen av partene kunne få overtaket eller vinne en avgjørende seier.
Kamphandlingene foregikk overalt på ungarsk område og førte med seg Ungarns ytterligere ødeleggelse.
Fyrst Zsigmond gikk trett av vanhellet. For å slippe ansvaret, sluttet han i 1597 en overenskomst med
keiser Rudolf 2 om å overlate Transsylvania til Habsburgerne, mot å få overta hertugdømmene Oppeln og
Ratibor i Schlesien, – og mot å få skille seg fra hertuginne Maria Kristierna, grunnet hans egen fysiske
utilstrekkelighet... I august 1598 kom fyrsten likevel uventet tilbake til Transsylvania og overtok igjen
fyrstedømmet. I mars 1599 ga psykopaten Zsigmond for tredje gang avkall på fyrstetittelen, og nå ble
kardinal András Báthory valgt til ny fyrste. Voivoden av Valakia, Mikael den tapre, anerkjente den nye
transsylvanske fyrstens overhøyhet i første omgang (i juni). Men hoffet i Prag var sterkt imot András
Báthorys valg til ny fyrste, og lovet finansiell støtte til voivod Mikael, ifall han skulle angripe Transsylvania.
Mikael lovet da troskap til Habsburgerne (i hemmelighet samtidig også til sultanen) og klarte også å vinne de
utilfredse széklernes tilslutning. Han beseiret deretter András Báthory i oktober 1599 (András Báthory ble
drept under flukten fra slagmarken) og marsjerte deretter inn i Gyulafehérvár, utnevnt av keiser Rudolf 2 til
Wiens stattholder. Våren 1600 erobret Mikael også Moldova, men provinsen ble tatt fra ham av polakkene alt
8 Jfr. Magyarország történeti kronológiája. ‘Ungarns historiske kronologi’. Budap.1982: 411.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 159 -