UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
Predikanten András Horvát Szkhárosi (første halvdel av 1500-tallet) var opprinnelig også
fransiskanermunk. Av hans salmedikt er bare 10 stykker bevart for ettertiden, de har alle et særegent sosialtpatriotisk
innhold. – Mihály Sztárai (?-ca 1575) var likeledes salmedikter, men også dramaforfatter, hvis
Comoedia de matrimonio sacerdotum (1550) er en religiøs tidskildring og en komedie i ett, hvor han
vekslende gjør bruk av teologiske argumenter og latterliggjøring av motparten gjennom komiske situasjoner.
Hans dramatiske forsøk danner selve utgangspunktet til den ungarske dramalitteraturen. Dens første
navngjetne skikkelse var imidlertid Péter Bornemisza (1535-84), hvis Magyar Elektra (1558) egentlig er en
bearbeidelse av Sofokles’ verk, tilpasset sin tids ungarske forhold. Av hans andre verker bør her nevnes
Ördögi kísértetek (‘djevelske gjengangere’; 1597) og Postilla: samlingen av hans prekener i fem bind (1573-
79), med betydning også som skjønnlitterært verk. I 1570-årene var han Nord-Ungarns lutherske biskop,
mens i 1560-årene virket han i Balassi-familiens tjeneste bl.a. som Bálint Balassis oppdrager.
Tidens teatervirksomhet var stort sett identisk med skoleforestillinger, med prester og professorer som
tekstforfattere, hvis “verk” ble så fremført av studenter og skolegutter som skuespillere.
På 1500-tallet ble det opprettet en rekke universiteter og høyskoler i landet bl.a. i byene Sárospatak,
Debrecen, Pápa, Sopron og Eperjes. De fleste av dem virket i reformasjonens ånd og ble for århundrer
fremover mer eller mindre ansette sentre for det intellektuelle liv.
Av andre av tidens skjønnlitterære forfattere må her i tillegg i all korthet nevnes dikteren Pál Istvánffy (?-
1553), hvis Historia regis Volter (1539) var det første ungarskspråklige fortellende dikt (fortelling på vers);
Péter Ilosvai Selymes (annen halvdel av 1500-tallet), en omkringfarende sanger, hvis fremste verk er
diktfortellin-gen Historia Alexandri Magni (1548) og Az hires Tholdi Miklósnak jeles cselekedeteiről... (1574),
sistnevnte en bearbeidelse av den middelalderske Toldi-legende; vel 300 år senere dannet dette grunnlaget
til János Aranys sentrale verk Toldi-epos. – Albert Gyergyai (1500-tallet) var forfatteren til den vakreste
ungarske diktfortelling fra den tid, Árgirus históriája (1580).
Et av 1500-tallets mest karakteristiske fenomener innen ungarsk litteratur (og musikk) var ellers de
omkringvandrende sangere som gikk fra borg til borg, fra herregård til herregård, og bar på og fortalte i
verseform om begivenheter som hadde funnet sted på de ulike kanter av landet (datidens nyhetsformidling):
om beleiringer av visse festninger, tvekamper (ofte mellom en tyrker og en ungarer), vanskjebner o.l.;
versene ble som regel akkompagnert av musikk, som oftest av lutt, et gitarlignende strengeinstrument. Den
fremste blant disse sangerne var Sebestyén Tinódi, med tilnavnet Lantos (‘luttspilleren’) (ca 1507-56). Hans
historiske sanger, tilsammen 23 stykker, ble sammen med musikknotene samlet og trykt under tittelen
Cronica (1554). Især er selve notene av meget stor interesse som uvurderlige kilder til datidens ungarske
musikk. (Det samme gjelder selvfølgelig også andre samlinger av verdslige eller religiøse sanger som er blitt
utgitt mot slutten av 1500-tallet.) Flere av Tinódis sanger er senere blitt til folkeviser.
Tinódi skal ha vært en fremragende luttspiller og tonekunstner, men dette gjelder i enda større grad Bálint
(Valentine) Bakfark (1507-76). Han hørte til sin tids betydeligste komponister. Han var den første ungarer i
musikken som klarte med sin tonekunst og virtuositet å skaffe seg ry og anerkjennelse over hele Europa.
Han hadde musisert i en rekke land og oppholdt seg i lange tider i f.eks. Østerrike, Polen, Italia og Frankrike,
men kom også ofte tilbake til Transsylvania, der han hadde sitt adelsgods. Hans motetter, madrigaler og
sanger er blitt utgitt i to tykke bind: Intavolatura (Lyon 1553) og Harmoniarum musicarum in usum testudinis
factarum (Antwerpen 1569).
Ved siden av lutten satte et eiendommelig, gammeltnytt ungarsk instrument sitt umiskjennelige preg på
datidens ungarske musikkliv: tárogató, et treblåseinstru-ment som blåses gjennom et nebbformet
munnstykke med tunge og som har en rekke lydhuller som dekkes dels med fingrene, dels med klaffer. Det
ligner på klarinetten, men er større, og har en svært melankolsk klang. Det er av sentralasiatisk opprinnelse,
og ble brakt til Karpatbekkenet av de landnåmende ungarere, men var i løpet av århundrene gått av mote.
Tyrkerne hadde imidlertid et lignende instrument som ble kalt töröksíp (‘tyrkerpipe’), og dette vekket nå til live
også den gamle ungarske fløyten.
Fyrst István Báthorys transsylvanske hoff ble et arnested og hjem også for den ungarske humanismens
sene etterblomstring. Karakteristisk for tiden var en voksende interesse for historien: man vendte seg til
fortiden for bedre å forstå utviklingen og prosessen som til slutt førte til katastrofen ved Mohács. Denne
nasjonale selvransakelse hadde egentlig begynt like etter nederlaget, med en bok av Middelalder-Ungarns
siste kansler, István Brodarics (ca 1470-1539), biskop og diplomat: De conflictu Hungarorum cum Turcis ad
Mohatz verissima descriptio (Kraków 1527), øyenvitnets rystende skildring av selve det blodige slaget og
kongens død. To år senere ble Ungarns situasjon analysert i en annen bok skrevet av en utlending, Conrad
Cordatus: Ursach warum Ungarn zerstöret ist...
Historikeren Gábor Mindszenthy var i første rekke opptatt av kong János’ regjeringstid, især av hans år
som han skildret i Diariuma Öregh János királi haláláról (‘diarium om døden av gamle kong János’, 1540),
mens en annen utlending, Wolgang Lazius, utga i 1556 ytterligere en bok om Ungarn med tittelen Hungariae
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 156 -