UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
forhold fikk den ungarske kultur et kjærkomment og sårt tiltrengt fristed i de østungarske landsdeler, nå
samlet og organisert som Fyrstedømme Transsylvania. Det var der tanken om et uavhengig, fritt og forent
Ungarn overvintret i løpet av de påfølgende århundrer. Især fra István Báthorys tid, men tildels også før ham,
klarte der sterke fyrstepersonligheter å hevde seg politisk som militært i de stadige krigene mellom den
habsburgske keiser og den tyrkiske sultan. Transsylvania ble sogar innen kort, uansett hvor lite det var
territorialt, en faktor av betydning også i den internasjonale politikk. I takt med dets økonomiske og politiske
oppblomstring fikk der den ungarske kultur et oppsving, først og fremst i de adelige slottene og ved
fyrstehoffet, hvor humanismen og renessansen fikk gode betingelser til å videreutvikle seg. Til
sammenligning med store deler av datidens Europa, hersket det nemlig en usedvanlig stor grad av åndens
frihet i fyrstedømmet, noe som også resulterte i en utbredt toleranse og religionsfrihet. Også selve
reformasjonen hadde stor innvirkning på ungarsk kultur. Den hadde jo strekt bidratt til å frigjøre åndslivet,
tankene og holdningene, i Ungarn som overalt i datidens Europa, og satte i gang en intellektuell gjæring
verden sjelden har sett maken til. Nesten like viktig var det at dette skjedde overalt på de enkelte lands
språk. Dette var særlig viktig for Ungarns vedkommende, hvor latinen innehadde fra år 1000 en tradisjonelt
overordnet (og etter hvert overveldende) stilling ikke bare innen kirken og det kirkelige (kultur)liv, men også i
statsadministrasjonen og rettsvesenet. Sogar skjønnlitteraturen og de vitenskapelige verkene ble overveiende
skrevet på latin, ennskjønt ungarsk, især når det gjaldt disse to sistnevnte felter, hadde alt begynt å vinne
et stadig større terreng allerede fra 1300-tallet. Språklig var Ungarn i en særlig utsatt stilling, ikke bare på
grunn av latinens dominerende posisjon, men også som følge av at datidens vel 3-3,5 millioner ungarere var
fra midten av 1500-tallet blitt boende i tre ulike land (stater).
Bortsett kanskje fra de sentrale, tyrkisk-besatte delene, utgjorde ungarerne ikke lenger så massive og
kompakte majoriteter som i det gamle, enhetlige Middelalder-Ungarn; dessuten ble også språkets
eksisterende stilling stadig truet og forverret ved den ytterlige økning av innvandring, især fra de to rumenske
fyrstedømmene og fra de sørslaviske områder, samt fra vest (tyskere) og i vesentlig mindre grad også fra
nord og øst gjennom ulike slaviske folkegrupper.
Predikantene brukte ungarsk i tale så vel som i skrevne ord, og forkastet latin også som språket til de
kirkelige handlinger. De fleste av disse predikantene var velskolerte folk som hadde studert ved vestlige (i
første rekke tyske) universiteter. De var, ofte i en og samme person, prester, forkynnere, forfattere,
oversettere, troens stridsmenn, boktrykkere og bokutgivere; offervillige forkjempere av ungarsk språk og
kultur. Et halvt hundre år etter András Hess’ trykkeri i kong Mátyás’ Buda, fantes det nå bortimot to dusin
trykkerier i landet, som oftest hjulpet med lokaler og pengemidler av ulike magnater. Et av dem ble etablert
av magnaten Tamás Nádasdy i Sárvár (Vest-Ungarn) 1537, og det var dette trykkeriet som i 1541 utsendte
den første ungarskspråklige bok laget i sin helhet i selve Ungarn: den ungarske oversettelsen av det
fullstendige Nytestamentet. Oversetteren het János Sylvester (ca 1504-ca 1551) som også skrev den første
systematiserende grammatikken av det ungarske språk: Grammatica Hungaro-latina in usum puerorum.
(Sárvár 1539).
Av enda større betydning var Gáspár Károlis oversettelse av den fullstendige Bibelen (Vizsoly 1590) som
til våre dager har oppnådd mer enn etthundre utgaver.
Gáspár Károli (Károlyi) (1529-91) utmerket seg ved en sterk, saftig, billedlig språkføring. Hans
bibeloversettelse øvde, sammen med verkene av motreformasjonens største skikkelse, Péter Pázmány
(1570-1637), en bestemmende og avgjørende betydning for utviklingen av den nyere tids ungarske
skriftspråk.
Det trykte ord, boken, hørte i det hele tatt til reformasjonens aller viktigste våpen. I løpet av 1500-tallet
utkom det ikke mindre enn 850 ungarskspråklige bøker i selve landet. Også den første ungarske reformator
av et virkelig stort format, Mátyás Bíró Dévai (ca 1500-45), en forhenværende fransiskanermunk, var
usedvanlig pennefør. Etter studier i Kraków og Wittenberg (der han er blitt venn med Luther og Melanchton)
virket han fra 1531 i Ungarn og fikk tilnavnet “den ungarske Luther”. Ved siden av flere stridsskrifter som alle
oppviser et fortettet og levende språk, forfattet han i 1538 den første ungarske abc-boken Ortographia
Ungarica (Kraków). – En annen forgrunnsfigur av den ungarske reformasjon var biskopen i Debrecen, Péter
Juhász Melius (ca 1536-72), en slags kalvinistenes pave, antipoden og motstanderen til unitarieren Ferenc
Dávid. Ved siden av en rekke stridsskrifter og prekensamlinger er Confessio ecclesiae Debrecinensis (også
kalt Confessio Catholica; 1562) hans viktigste verk, mens hans eneste “verdslige” bok, Herbarium (Kolozsvár
1578) er det første ungarske botaniske verk.
Gáspár Heltai (ca 1490-1574) var likeledes protestantisk predikant, men også boktrykker og 1500-tallets
fremste ungarske prosaist. Det var han som slo fast prinsippene for ungarsk ortografi. Han forfattet og
oversatte en rekke religiøse skrifter, bl.a. store deler av Bibelen; av disse siste er salmenes bok den mest
betydelige (1560), mens av hans skjønnlitterære produkter tar Száz fabula (‘ethundre fabulaer’, 1556)
førsteplassen. Hans Chronica (1575) er en systematisk gjennomgåelse og skildring av Ungarns historie, hvor
mer tørre sekvenser veksler med sider fullspekket med dialoger og episoder av skjønnlitterær karakter.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 155 -