UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
livs offisielle språk jo var ungarsk, på samme måte som hos de protestantiske kirkesamfunn, bortsett da fra
de transsylvanske saksene.
Til en begynnelse førte Ferdinand og Maximilian neppe en målbevisst og utspekulert
undertrykkelsespolitikk overfor Det kongelige Ungarn. Men de ulikartede land og provinser, deres rike var
sammensatt av, trengte til en enhetlig styrt, sentralisert, absoluttistisk forvaltning. Eneveldet i seg selv var et
fremskritt, og det trengtes da også sårt til å kunne forene rikets krefter bl.a. mot den tyrkiske trusel. Det
absoluttistiske prinsippet kom imidlertid i motsetningsforhold til de ungarske suverenitetsforestillingene og
den gamle, tradisjonsrike ungarske stenderforfatningen. Sentraliseringsbestrebelsene og sentralorganenes
ofte vilkårlige, ukloke avgjørelser førte til voksende motsetninger og et kjølig forhold mellom de ungarske
riksdager og restene av de øvrige ungarske styringsorganer på den ene side og herskeren, hoffet og det
østerrikske embetsbyråkratiet i Wien (eller, i Rudolfs dager, i Prag) på den andre. Disse motsetningene ble i
første rekke manifestert ved de ungarske riksdager som jo fortsatt innehadde retten til å utskrive skattene – i
praksis deres eneste gjenværende myndighetsområde, idet utenrikspolitikken ble ført av herskeren selv,
mens forvaltingen av finansene hørte til Hofkammer. Mistroen til Habsburgerne ble stadig sterkere mot
utgangen av 1500-tallet som følge av at Maximilian og især Rudolf regelmessig tilsidesatte de mest genuine
ungarske interesser. De ungarske magnatene og stenderne viste seg imidlertid å være hårdnakkede
motstandere, noe som uvegerlig førte til en rekke sammenstøt og stormfulle scener på de ungarske
riksdager. Habsburgherskernes og sentralbyråkratenes motvilje mot Ungarn økte ytterligere for hver gang,
og ungarerne ble mer og mer betraktet som et upålitelig og opprørsk folkeferd, mens ungarerne på sin side
begynnte å erkjenne at deres fiender ikke bare fantes hinsides den tyrkiske grense, men også i vel så stor
grad i det fremmede hoffet i vest, hvor ungarernes utelukkelse av rikets viktigste og virkelig hemmelige
anliggender (arcana) ble et dominerende prinsipp som kom til å gjelde for århundreder fremover.
Under slike omstendigheter var det intet under at også Det kongelige Ungarn begynte å se med den
største sympati og de villeste forhåpninger på István Báthory og hans lovende politikk.
Det fremgikk nemlig klart av den at det transsylvanske fyrstedømme ikke lenger hadde det til hensikt å
vende tilbake til det ungarske kongedømme, tvert om ville det utvide sin makt over de to andre delene av
Ungarn: den tyrkisk besatte så vel som den habsburgske. Endemålet var nemlig fortsatt, altså nå som for, å
gjenreise det historisk-middelalderske Ungarns enhet. Den ungarske forbitrelse nådde sitt høydepunkt da
sentralmyndighetene, på grunnlag av oppkonstruerte anklager, overraskende satte i gang en rekke
prosesser mot enkelte ungarske magnater og storgodseiere med det formål for øye å frata dem deres store
eiendommer ved å inndra dem til fordel for statskassen. Mest kjent er saken mot István Dobó og János
Balassi fra 1569-72, og saken som ble reist mot István Illésházy i 1601.
En annen kilde til ungarsk misnøye var motreformasjonen som mer markert kom i gang ved 1500-tallets
slutt, da keiser Rudolf ba jesuittene om hjelp, under forgjeves protester fra de ungarske riksdagene. I løpet
av noen få årtier ble protestantene trengt kraftig tilbake slik at katolikkene oppnådde igjen majoritet. Men fra
da av var også religionsfrihetens sak uatskillelig fra kampen om den politiske selvbestemmelse.
Når det gjelder rikets forhold til tyrkerne, ble dette bestemt av freden, sluttet i Adrianopel i 1568 som med
fornyelser varte i hele 25 år og sikret dermed en relativ ro for området. Mindre angrep og røvertokter forekom
det selvsagt hele tiden, satt i gang fra begge sider langs grenselinjene, men de førte stort sett bare til lokale
ødeleggelser eller vinninger. – Fra overenskomsten i Speyer 1570 og især fra fyrst István Báthorys valg til
polsk konge i 1575 var det i første rekke forsiktighet som preget Habsburgernes politikk overfor
fyrstedømmet Transsylvania.
De gode utenlandske konjunkturene og det at utenlandsmarkedene lå så nær til landsdelene, skapte et
betydelig økonomisk oppsving også i Det kongelige Ungarn, hvis mest berømte eksportartikkel ble nettopp i
disse årene vinen fra Tokaj traktene. De sosiale forhold var her nær identiske med de transsylvanskungarske,
men forverringen i de livegnes og leilendingenes kår førte høsten 1572 til et større bondeopprør i
Slavonia, ledet av Matei Gubec (Máté Gubecz) som til tider samlet over 12 tusen bønder under sine faner.
I februar 1573 ble de imidlertid slått og Gubec selv brent på en glødende jerntrone på samme måte som
Dózsa i 1514.
REFORMASJONSTIDENS UNGARSKE KULTUR
I årtierne etter slaget ved Mohács 1526 kom etter hvert betydelige deler av det store ungarske slettelandet
under tyrkisk besittelse eller ble sterkt ødelagt av de praktisk talt kontinuerlige krigshandlinger. Situasjonen
bød derfor ikke på noen gunstig grobunn for et blomstrende kulturliv. De vestlige og nordlige deler av
Middelalder-Ungarn ble regjert fra Wien, henholdsvis Prag, og var sterkt preget av tysk kultur. Under disse
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 154 -