UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
vedkommende klarte de å gjøre sine embeter arvelige innen familiene sine. De ble dessuten anerkjent som
adelige på like fot med den øvrige ungarske adel. De fleste széklere gjorde militærtjeneste som fotfolk; de av
széklerne som var i stand til å møte på hest (ungarsk lófő-székely, latin og tysk primipulus) hadde krav på et
større jordstykke og en større anseelse, og fikk også større mulighet for å bli anerkjent som ungarsk adel. Til
tross for denne klare sosiale differensiering, gjaldt i prinsippet de samme rettigheter og plikter for alle
széklere. Széklerne hadde nemlig et administrativt og juridisk selvstyre, og var organisert i administrative
enheter som ble kalt “székek” ‘stoler’. Av økonomiske grunner ble stadig flere av de fattige széklerne etter
hvert tvunget til å ta en eller annen underordnet tjenerstilling hos de bedre stilte, følgelig ble illusjonen om
likeberettigelse stadig vanskeligere å bevare. Fra 1550-årene og utover ble det i fyrstedømmet gjennomført
en hærreform som bygget på leie- og yrkessoldater, noe som gjorde széklernes militærtjeneste i praksis så
godt som overflødig. Som en konsekvens av alt dette, ble széklerne fra nå av avkrevd skatter. Riksdagen av
Segesvár 1562 fastslo endelig også i lovsform primorenes (széklerledernes) adelige rettigheter, mens
széklermassene forøvrig mistet samtidig sine friheter, noe som var ensbetydende med at de i praksis sank til
leilendingenes og eventuelt de livegnes sosiale status. I de påfølgende årtier førte dette til en rekke blodige
opprør fra széklernes side: de viste fra nå av en klar tilbøyelighet til å reise seg når som helst og mot hvem
som helst, bare noen lovet dem deres gamle friheter tilbake som gjenydelse. Dette førte til store
ødeleggelser og et betydelig blodtap hos dem uten å kunne føre til det ønskede resultat; den sosiale
utvikling lot seg ikke skru tilbake. Den sterke fyrstelige sentralmakt klarte til slutt å sette sin vilje igjennom.
Fyrstens samlede årsinntekter fra fyrstedømmet anslåes i István Báthorys tid til å ha utgjort vel 300 tusen
gull, mens innbyggertallet settes til 1 million, derav 80 tusen saksere, vel 300-350 tusen rumenere
(valakere), omlag 50 tusen sørslavere og 500-600 tusen ungarere-széklere.
DET KONGELIGE UNGARN PÅ 1500-TALLET
De vestlige og nordlige landsdeler av det historiske Ungarn som etter 1526 er kommet i habsburgsk
besittelse, ble i sin alminnelighet kalt Det kongelige Ungarn. Denne “provinsen” ble så av kong (og senere
keiser) Ferdinand 1 (1526-64) og hans etterfølgere, Maximilian 2 (1564-76) og Rudolf 2 (1576-1608/1612)
etter hvert mer og mer besvisst betraktet som en integrert del av det habsburgske statskomplekset. Det ble
imidlertid også tildelt en spesiell rolle og oppgave innen dette “Gesamtmonarchie”, nemlig å være en
“Vormauer der teutschen Nation” som skulle forhindre tyrkernes videre fremrykking mot de mere sentrale
tyske områder av Habsburgernes rike i vest. De reiste over ungarsk område en forsvarslinje bestående av
eksisterende og nybyggede festninger som praktisk talt utelukkende tjente til Det tyske rikes selvforsvar.
Dette gikk tydelig frem av de kommende års begivenheter som var karakterisert av en (sett med ungarske
øye ufattelig) passivitet overfor tyrkerne. Dette manifesterte seg bl.a. i at store riksstyrker på 50-100 tusen
mann rolig kunne se på beleiringene av enkelte utsatte ungarske grensefestninger som på sin side ydet et
heltemodig, men som oftest nytteløst, forsvar; eller at tyrkiske militære nederlag ikke var blitt utnyttet til
motoffensiver, slagne og flyktende fiendtlige styrker ikke var blitt forfulgt og ved fredsslutninger ble utvist en
unødvendig og uforståelig mildhet og ettergivenhet, ja at våpenhvileavtaler og fred ble sluttet unødig ofte.
Alt dette fikk også de av de ungarske magnater som hadde med det største respekt og forventninger sett
opp til herskeren med Stefanskronen på sitt hode, til å begynne å tvile på Habsburgernes virkelige hensikter.
Det gikk nemlig etter hvert opp for dem at Ungarn i virkeligheten hadde mistet sin uavhengighet, og at dets
anliggender skjøttes mer og mer åpenlyst fra det tysk-østerrikske Wien. Det fant i disse årtier sted en
skrittvis, bevisst nedbygging av de selvstendige ungarske forvaltningsorganer. Palatinembetet ble f.eks. holdt
ubesatt i flere årtier, og til erstatning fikk Ungarn tilsendt fremmede stattholdere, uten virkelig innsikt i og
forståelse for ungarske problemer. Viktige ungarske statsrettigheter og beføyelser gikk over i sentrale
østerrikske hender. Hofrat ble imidlertid som følge av bøhmisk og ungarsk motstand, aldri det øverste
sentrale topporgan som herskeren hadde tenkt det.
Rikets finanser derimot ble skjøttet av Hofkammer, og de militære saker av Kriegsrat I disse rådene satt
ingen ungarere i det hele tatt, ikke i det nye sentrale styringsorganet heller som ble kalt Geheimrat, og som
etter hvert samlet alle de viktige trådene av det politiske liv hos seg. Det var dessuten direkte underlagt
herskeren.
Stenderne hadde ingen innflytelse over det hemmelige rådets sammensetning og myndighet, dets
beslutninger ble alltid oppfattet som kongelige forodninger, og hele organet ble med tiden oppfattet som
selve symbolet på fremmedveldet. Gjennom disse tysk-østerrikske statsorganer ble Det kongelige Ungarn
stadig sterkere lenket til Habsburgriket. Deres og forvaltningens språk var dessuten tysk, mens det gamle
rettsapparat og den katolske kirke holdt på latinen, – her ble det med andre ord ikke særlig rom for det
ungarske språk, til grell motsetning til fyrstedømmet Transsylvania, hvor administrasjonens og det politiske
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 153 -