UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
gammelt av utgjorde dette en arbeidsdag i uken, men i løpet av 1500-tallet er dette blitt fordoblet og
tredoblet. Jordeieren hadde også krav på “gaver” ved bestemte anledninger, f.eks. ved giftermål, fødsel,
dødsfall i jordeierens familie. Dertil kom statsskatten (dica), krigsskatten (subsidium), bidrag til vedlikehold av
grensefestningene, tributt-skatt til tyrkerne og eventuelle andre leilghetsvise ytelser. Mange livegne bønder
måtte av ulike grunner gå fra sin gård og jord, og tjene til livets opphold som husmenn, noe som betydde en
enda mer rettsløs status. Vesentlig færre klarte veien oppover og bli f.eks. libertinus, dvs. fritatt for de fleste
av de ovenfor nevnte pliktytelser og byrder, bortsett da først og fremst fra kirketienden og statsskatten. Og
enda færre av dem lykkes det å bli tatt opp i adelen: i praksis var dette nesten utelukkende mulig gjennom
militærtjeneste eller gjennom en kirkelig løpebane.
På grunn av nærmest konstante krigshandlinger over hele Europa på denne tid, var konjukturene meget
gode, især når det gjaldt jordbrukets produkter. Dette var til stor fordel for begge de ungarske statsdelene,
men først og fremst likevel for Øst-Ungarn, hvor det store slettelandet Alföld var i stand til å produsere store
mengder av korn og kveg som det var betydelig etterspørsel etter fra Tyskland og Italia. Nordøst-Ungarn
(Tokajområdet) ble på sin side stadig mer kjent for sine gode vinsorter. Fra årene omkring 1520 og frem til ca
1580 steg prisene på korn til det fire-seksdobbelte, på kveg til det tredobbelte, på vin til det firedobbelte.
Interessen for ungarske råstoffer (kobber, sølv, gull, lær) avtok derimot drastisk som følge av de nye
geografiske oppdagelsene og dannelsen av nye internasjonale handelsruter og handelssentre. De gode
konjunkturene for jordbruksvarer kom i første rekke storgodseierne til gode som jo selv var storprodusenter
og i tillegg fikk de dessuten ytterligere store kvanta fra sine leilendinger i form av naturalieydelser (niender).
Mange av dem var dessuten i stand til selv å føre sine produkter ut til de utenlandske markedene, noe som
forutsatte væpnet følge som følge av at landeveisrøveriene var mangedoblet i disse usikre tider. For å oppnå
enda større utbytte, forsøkte de med alle lovlige og ulovlige midler å utvide jordarealet til sine hovedgårder
(alludium) som ble dyrket av dem direkte, selvsagt ved å gjøre bruk av sine leilendingers hoveri;
pliktarbeidets fordobling og tredobling står i en umiddelbar sammenheng med denne arealutvidelsen.
Alt dette førte til en kraftig stigning av adelens, i første rekke storgodseiernes, inntekter og levestandard.
Mange av dem fikk nå midler – og lyst – til en utstrakt byggevirksomhet slik at herregårdene (kastellene,
borgene, slottene) deres ble sentre for det tredelte lands politiske og kulturelle liv og arnested for kunstene.
Adelen og føydalismen kom i disse tider til nye krefter, stabiliserte sitt velde for hundreder av år fremover og
konserverte dermed de middelalderske klasseforholdene.
En annen samfunnsgruppe som dro fordel av disse gode konjunkturene, var borgerne av de såkalte
agrarbyer (oppidum). Disse var et av tyrkertidens mest karakteristiske fenomener og produkter i Ungarn, og
ble dannet slik at i redsel for krigshandlingene og krigsherjingene, flyttet bøndene i vid omkrets sammen i
store, forsterkede landsbyer som de også var i stand til å forsvare mot rene røverbander. Jordarealene
omkring disse agrarbyer (ungarsk mezővárosok) utgjorde enorme områder, hvor bøndene (borgerne) dyrket
korn og holdt kveg i fellesskap, som de deretter, fortsatt i fellesskap, førte til utenlandske markeder, på like
fot med adelige jordeiere. Som byer opparbeidet de seg dessuten visse privilegier som samlet representerte
sogar en ikke ubetydelig grad av autonomi. Flere av disse agrarbyer kom etter hvert under tyrkisk besittelse,
men ble fortsatt holdt samlet som sultanens direkte eiendommer, og beholdt også privilegiene sine. En del
av deres mest kapitalsterke borgere flyktet imidlertid som følge av tyrkisk okkupasjon over til frie ungarske
områder, noe som bidro til å svekke endel disse agrarbyers økonomiske stilling.
Oppdelingen av befolkningen fulgte sosiale kriterier og ikke nasjonale. I prinsippet spilte det altså ingen
rolle, hvilken nasjonalitet en hørte til, og f.eks. blant de livegne fantes ungarere på like fot med folk fra
nasjonale minoritetsgrupper. For to “nasjoners” vedkommende gjaldt det imidlertid spesielle kriterier i det
transsylvanske fyrstedømme.
Den ene gruppe var Transsylvanias “saksiske nasjon” (universitas saxonium) som levde samlet og i
avsondring i sine egne byer som var selvstyrte. De voktet sterkt sine gamle privilegier, betalte sine skatter i
ett, løste sine forsvarsplikter ved å sende leiesoldater til sentralmakten, og lot ingen fremmede bosette seg
innenfor murene av sine byer. De fleste av dem drev med håndverk eller handel, og det oppsto blant dem
etter hvert rike patrisierfamilier. I kraft av sin sosiale status ble saksernes og sakserbyenes ledere vanligvis
valgt av disse familier, og en rekke av embetene er etterhvert blitt arvelige. Det var dette mektige, men tynne
øverste skikt som fikk konsentrert den politiske makt i sine hender, og som representerte sakserne overfor
staten. Tradisjonelt var sakserne tysker- og habsburgervennlige, men viste solidaritet også overfor de
transsylvansk-ungarske fyrstene. De sluttet seg samlet til Luthers reformasjon (til “den tyske religion”), og
deres byer utmerket seg ved en høy grad av urbanisering og kultur.
Den andre spesielle befolkningsgruppe var széklernes nasjon (communitas Siculorum). Fra gammelt av
var széklerne frie og likestilte bønder som gjorde grensevakttjenester som motydelse for sine privilegier, men
som altså ikke betalte skatt. Den føydale utvikling rundt dem gjorde dem etter hvert til en anakronisme sosialt
sett. Dessuten er det så smått kommet i gang en viss differensiering også i deres rekker. Deres ledere, de
militære så vel som de sivile, primorene, klarte etter hvert å skille seg ut økonomisk, og for manges
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 152 -