UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
Kraków og Basel. Han spilte en betydelig rolle ikke bare som religiøs reformator, men også som lærd
humanist: han ble en foregangsmann i transsylvansk klassisk filologi, geografi og kartografi; hans detaljkart
over Transsylvania og hans kosmografi var blitt kjent og populær over hele datidens Europa. Han gjorde en
fortjenstfull innsats også som boktrykker.
Men selvom Ungarn er i denne tiden blitt ansett som protestentismens viktigste bolverk i Mellomøst-
Europa, klarte også katolisismen å holde stand, og det ikke bare i de habsburgske landsdelene, men også i
Transsylvania, hvor f.eks. den ene av “nasjonene”, széklerne, praktisk talt i sin helhet forble tro mot den
katolske kirke. Man forsøker å forklare dette med széklernes tradisjonsbetonte konservatisme og
hengivenhet generelt. Men også det faktum må fremheves i den forbindelse at interessemotsetningene og
den sosiale uro blant széklerne ikke var kontra den katolske kirke, men kontra føydalismen. Dette skal vi se
nærmere på senere, ved drøftingen av tidens sosiale forhold.
Ved siden av széklerne, forble også mange andre ungarere katolikker (katolisismen var helt til 1556 å
regne som statsreligion også i Transsylvania), blant dem en rekke storgodseiere og gamle adelige familier
som f.eks. Báthory-familien. En av fyrst István Báthorys første embetshandlinger var da også å gjøre skritt
for jesuittenes tilbakevenden til provinsen. Fra 1579 var jesuittene igjen virksomme i fyrstedømmet, og
Báthory overlot dem sogar ledelsen av det nye universitetet i Kolozsvár. Jesuittenes tilstedeværelse var
neppe likt noe særlig av den protestantiske majoriteten i stenderforsamlingen, men Báthory tålte dårlig å bli
motsagt.
På denne tid nådde rumenernes antall i Transsylvania opp til saksernes og széklernes, sogar kanskje
også magyarernes. De brakte med seg inn i landet sin egen religion, den gresk-ortodokse som de holdt fast
ved i de kommende århundre, tross energiske forsøk fra saksiske lutheraners og ungarske kalvininisters side
på å utbre protestanismen også blant rumenerne.
Disse forsøk førte også til at de første skrifter på rumensk er nå blitt utgitt: de var bibeloversettelser (den
første av dem var av Mikael Tordasi, etter Heltais ungarske bibel, fra årene 1581-82), annen type
oppbyggelseslitteratur og stridsskrifter. De representerer begynnelsene til den rumenske litteratur, hvis
arnested altså var Transsylvania, og hvis fremvekst var blitt støttet av transsylvansk-ungarske fyrster, mens
det ennå varte en god stund til før de to egentlige rumenske fyrstedømmer, Valakia og Moldova, kunne følge
etter med publikasjoner på rumensk. (Som et kuriosum bør her nevnes at rumenerne brukte frem til ca
midten av 1800-tallet den russiske, dvs. kyrilliske alfabet.) – Sørslavene som jevnt strømmet inn i
sørungarske områder, var også gresk-ortodokse.
Fra 1540-årene fikk protestantene fritt å utfolde seg i fyrstedømmet. Denne retten ble ved riksdagen av
Torda 1548 også i lovmessige former fastslått og av riksdagen av 1550 utvidet til en generell toleranse i
trosspørsmål. Fra nå av fikk ikke bare de enkelte godseiere bestemme over stedets religion, men også
byene fikk selstendig velge sin trosbekjennelse. Til å begynne med betydde dette bare den fredelige
sameksistens, eller rettere sagt tolereringen av de ulike trossamfunn. Det hendte selvsagt fortsatt at det kom
til sammenstøt, overgrep eller en viss forfølgelse, men det ble stadig mindre rom for religiøs fanatisme.
Denne tids transsylvanske toleranse, hvor sjelden en foreteelse den enn var, innebar selvfølgelig ennå ikke
full individuell religionsfrihet i den mening av ordet som vi i dag legger i utrykket; det var nemlig flertallets
eller den sterkestes vilje som bestemte konfesjonen lokalt, – og altså ikke det enkelte individets ønske og
samvittighet. Men i datidens Europa var også denne grad av trosfrihet helt unik, dessuten gikk den fremtidige
utvikling i fyrstedømmet skrittvis i riktig retning.
Også når det gjaldt den sosiale utvikling, betydde katastrofen ved Mohács et veldig brudd.
Omformingsprosessen som tok sikte på et mere borgerlig samfunn, stoppet nå opp som følge av de veldige
politiske omveltninger; en hel rekke byer er blitt mer eller mindre ødelagt eller i det minste satt betydelig
tilbake i utviklingen, mens handelen stort sett stagnerte i hele landet. Til gjengjeld forsterket føydalismen seg.
Det var adelen, i første rekke storgodseierne, som måtte bære forsvarets byrder, militært som okonomisk, og
dette bidro i neste omgang til å øke deres politiske innflytelse. Det var i disse tiårene at utviklingen i Vest- og
Øst-Europa for godt begynte å skille lag. Mens forløpet i vest var karakterisert av fortgang i urbanisering,
opphopning av kapital, innføring av manufakturproduksjon og blant bønder fremveksten av et bredere lag av
selvstendige jordeiere, opphørte disse tendenser praktisk talt helt, eller i det minste er blitt sterkt hemmet i
Øst-Europa, samtidig som de livegne fikk forverret sin stilling, økonomisk som juridisk, i forhold til 1400-tallet.
(Og enda var de ungarske livegne, sammenlignet med deres klassefeller i nabolandene, vesentlig bedre
stillet, idet det ikke fantes lovhjemmel for f.eks. å drive dem bort dra deres jord og gård, som også var arvelig
innen familien.)
På samme måte var det de livegne som led mest også som følge av krigshandlingene, samtidig som også
fredstidens byrder og skatter vokste sterkt i løpet av 1500-tallet, sterkere enn den tekniske utvikling innen
jordbruket i samme periode. Bøndene måtte betale tiender til kirken og niender til jordeierne; sistnevnte
hadde dessuten krav på hoveri fra leilendigene sine, dvs. pliktarbeid utført på jordeierens hovedgård. Fra
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 151 -