UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
SAMFUNNET I TRANSSYLVANIA PÅ 1500-TALLET
Den nye staten i Mellomøst-Europa, fyrstedømme Transsylvania (ungarsk Erdély, tysk Siebenbürgen)
besto, som vi har sett, av den tradisjonelle-historiske transsylvanske provins og av det såkalte Partium, dvs.
de deler av det middelalderske Ungarn som er blitt skilt fra de øvrige vestlige-nordlige deler gjennom den
tyrkiske “kilen”; sistnevnte omfattet områdene av Sentral-Ungarn som er blitt erobret og holdt okkupert av
tyrkerne. Ut fra ulike kriterier blir fyrstedømme Transsylvanias fødselsår vekslende satt til 1526; (slaget ved
Mohács og undergangen av Middelalder-Ungarn); 1541 (sultanens erobring av Buda og etableringen av en
tyrkisk provins i den midtre delen av Ungarn); 1556 (tilbakekomsten av enkedronning Izabella og János
Zsigmond til Transsylvania, etter ordre fra sultanen selv) og 1571 (valget av István Báthory til transsylvansk
fyrste). I tillegg nevnes datoene til noen riksdager/landsdager. Som det fremgår av foranstående kapitler, var
Trassylvania fra landnåmets øyeblikk (895/896) en integrert del av den ungarske stat. De syv
stammehøvdinger skal bl.a. ha reist syv festninger der, alt mens landnåmet pågikk (enkelte mener sogar at
det var nettopp disse syv urungarske festninger som danner grunnlaget for landsdelens tyske navneform, og
altså ikke de syv såkalte saksiske byer fra senmiddelalderen).
På den annen side lå provinsen noe avsides i rikets sørøstlige hjørne, skilt fra selve Slettelandet (Alföld)
ved Det transsylvanske øyfjell (Erdélyi Szigethegység, også kalt Biharfjellene), og utgjorde således i større
eller mindre grad en egen geografisk enhet. Dette bidro nok sterkt til at provinsen fra tidilig av utgjorde et
eget administrativt område styrt av en vajda (stattholder, regent, voivod) som mange ganger var identisk
med kronprinsen, juniorkongen eller et annet fremstående medlem av kongehuset.
Bortsett fra et tynt lag av en slavisk befolkning og ulike andre spredte folkegruppe-rester som de ungarske
erobrere hadde funnet her, besto landsdelens befolkning i første tiden av ungarere (magyarer). På 900- og
1000-tallet ble en del av széklerne flyttet til provinsen som grensevakter, mens det på 1100- og 1200-tallet
var det kommet til landsdelen et større antall tyske innflyttere (“sakser”).
De ungarske, széklerske og saksiske “nasjoner” av Transsylvania dannet i 1437 en stenderunion. Den var
da konkret rettet mot et bondeopprør, ledet av Antal Nagy Budai. Men det var også denne unionsforsamling
som etter 1526 ble utgangspunktet for de transsylvanske stenderforsamlingene.
De første sikre spor etter valaker (rumenere) i Transsylvania 4 finnes i et donasjonsdokument (gavebrev)
fra 1222, gjeldende et forhold fra 1210, hvor man nevner rumener (Blaci) bosatt omkring Fogaras, like nord
for grensen mot middelalderens Valakia, et lite rumensk fyrstedømme mellom Sørkarpatene og Donau som
frem til 1500-tallet egentlig var blitt kalt Ungaro-Valakia, fordi det var en ungarsk vasallstat. I ungarske
dokumenter fra tiden før 1250 nevnes rumenere (oláher) bosatt i Transsylvania tilsammen seks ganger.
Deres innvandring i landsdelen tiltar jevnt utover 1200-tallet: de fyller da i første omgang tomrommet etter
mongol-tatarenes ødeleggelser. Senere øker innvandringen av dem i takt med at forholdene på Balkan blir
stadig mer urolige etter at tyrkerne hadde klart å sette seg fast i det sørøstlige Europa midt på 1300-tallet og
ekspanderte derfra hurtig ved i tur og orden å erobre Bulgaria, Makedonia, Det bysantinske rike og Serbia,
mens Valakia og Moldova er blitt påtvunget tyrkisk vasallforhold. Imens hersket det ennå lenge trygge
forhold innenfor Ungarns landegrenser, noe som virket tillokkende også på tusener og atter tusener av
valakere. De fleste av disse rumenske innvandrere var bønder med kvegdrift, sauehold og generelt
husdyrhold som hovedbeskeftigelse, med en utpreget transhumance levemåte, dvs. at de hadde sine
sommerbeiter på viddene og vinterbeitene i de dype dalsbunnene langs elvene. På grunn av deres lave
kulturtrinn og manglende nasjonale bevissthet oppnådde de ikke å bli anerkjent som “nasjon” på like fot med
4 Ordet valaker avledes av Volcus, navnet på en keltisk stamme (volker) som i gammeltysk er blitt til walh; hos Nestor
finner vi formen voloch som betegnelse på alle neolatinske folkeslag, hos Nestor først og fremst frankene; i
gammeltsjekkisk betyr vlach ‘fransk’, mens det tilsvarende polske ord betyr ‘italiener’; det ungarske oláh ‘rumen’ bygger
på det sørslaviske vlach, mens det sørvestslaviske vlasi er blitt til olasz ‘italiener’ i ungarsk. I middelalderens latinske
kilder kalles rumenene blak, blach eller valachh, mens ruman, slik rumenerne i dag kaller seg selv, er av mye senere
dato, og er muligens oppkonstruert. Valakerne (rumenerne) nevnes for første gang av Kekaumenos (1000-tallet) som
“Hellas’ valakker”, angjeldene årene 979-80; og av Jóannés Skylitzes (fra 1000-tallet) som skriver om valakker fra
traktene omkring Ohrid (i dagens Makedonia). I hærene som Léon Vatazes i 1166 sendte mot Ungarn, fantes det en del
valakere. Jfr. i første rekke følgende verker: Kristó, Gyula: A korai feudalizmus ‘den tidlige føydalisme’, i: Magyarország
története. Budap.1984: I/l: 1102-1105; Gyóni, M.: L’oeuvre de Kekaumenos, source de l’histoire roumaine, i: Revue
d’historire comparée, 1-4/1945; Ibid.: Skylitzes et les Vlaques, i: Revue d’histoire comparée, 2/1947; Du Nay, André:
Early history of the Rumanian language. Lake Bluff, Ill.1977.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 149 -