UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
overhøyhet, kjernepunktet i Speyer-kontrakten. Etter hans plutselige død kom keiser Maximilian teoretisk
også i besittelse av Transsylvania; i praksis hadde han imidlertid heller ikke denne gangen den nødvendige
styrke til å kunne gjøre sine rettigheter gjeldende.
De transsylvanske stender selv brydde seg ikke om keiseren: ved riksdagen holdt i mai 1571 i
Gyulafehérvár, valgte de magnaten og storgodseieren István (Stefan) Báthory (1533-86) til etterfølgeren av
János Zsigmond. Den nye fyrste var den første valgte transsylvanske fyrste. Han var også sultanens
kandidat som det fremgikk av Selim 2s brev som ble lest opp for stenderforsamlingen etter at Báthory var
blitt valgt. Ikke desto mindre sluttet også han seg til Speyer-traktaten og avla samtidig troskapsed til keiser
Maximilian, i dennes egenskap av ungarsk konge.
Báthory var av en fornem, gammel adelsslekt, sønn til stattholderen (voivoden) av Transsylvania med
samme navn og Katalin Telegdi. Han fikk sin utdannelse ved universitetet i Padova som gjorde ham
interessert i tidens humanistiske kultur. Han oppholdt seg deretter i kong Ferdinands hoff i Wien, men sluttet
seg noe senere til enkedronning Izabella og János Zsigmond. Fra 1564 var han øverstbefalende av
festningen Várad og utmerket seg (også senere) som en av sin tids betydelige hærførere. Han hadde virket
også som diplomat, bl.a. som transsylvansk sendemann til keiseren i 1563 og 1565; den siste gangen ble
han holdt tilbake av keiseren og internert i to år. Han ble en usedvanlig dyktig hersker, bestemt, men med
sans for realitetene. Han klarte å hevde seg overfor “tronpretendenten” Gáspár Bekes, Wiens mann som
hadde fått støtte også fra de urolige széklerne, men som tapte likevel til slutt i slaget ved Kerelőszentpál.
Han konsoliderte deretter sin stilling så vel som situasjonen ellers i fyrstedømmet, og skapte der ordnede
forhold og ro. Og selv om han var nødt til å fortsette med tributt-betalingen til sultanen, tillot han ingen tyrkisk
innblanding i Transsylvanias indre politikk. I utenrikspolitisk henseende markerte han seg sogar
overraskende sterkt. Vi kan trygt si at grunnlaget for det sterke transsylvanske fyrstedømme ble direkte skapt
av fyrst Báthory. Uten hans år ved makten skulle fyrstedømmet neppe ha klart å spille sin kjente – og
anerkjente – rolle i Mellomøst-Europas historie i de kommende årtier.
Hans land var imidlertid for lite til å kunne tjene som basis for et realistisk og omfattende utenrikspolitisk
handlingsprogram. Hans planer fikk først virkelige dimensjoner, da han i desember 1575 var av de polske
stender blitt valgt til konge av Polen. I praksis betydde dette nemlig at det er kommet i stand en
transsylvansk-polsk union, forent gjennom herskerens person. Transsylvania ble dermed trukket inn i den
polsk-russisk-svenske kampen som i første rekke gjaldt hegemoniet i Baltikum.
I Polen hersket det før Báthorys valg nærmest et interregnum. Med Sigismund (Zygmunt) 2 døde nemlig
huset Jagello ut på mannssiden i 1572. Den polske adel valgte deretter først Henrik 3 Anjou (Valois), bror til
franskekongen Karl 9, til konge i 1573. Karl 9 døde imidlertid i slutten av mai i 1574, og da forlot Henrik 3,
etter bare vel fem måneders opphold i landet, Polen for å bli fransk konge, og viste seg aldri mer i Polen,
Han ble derfor avsatt. Det manglet imidlertid ikke på kandidater til den polske trone: først og fremst selveste
keiseren, Maximilian 2, men også to andre Habsburgere: broren Ferdinand og sønnen Ernst hadde meldt
seg som kandidater. Dessuten hertug Alfonso 2 av Ferrara, svenskekongen Johan 3 Vasa, den bøhmiske
greve Wilhelm av Rosenberg og sist, men ikke minst den russiske tsar Ivan den grusomme (skrekkelige).
Det høyadelige “hoffpartiet” var innstilt på å velge en av de habsburgske kandidatene, og det hadde faktisk
den 12.desember 1575 utropt keiser Maximilian 2 til polsk konge. Men da satte det mere franskorienterte og
antihabsburgske “nasjonale partiet” som i første rekke støttet seg på lavadelen og ble ledet av Jan
Zamoyski, inn med en motoffensiv. Deres kandidat var István Báthory. Det avgjørende ble at Báthory også
hadde sagt seg villig til å ekte det siste levende medlem av Jagello-familien, Anna. Báthory klarte dermed å
snappe den polske trone rett foran nesen til keiser Maximilian, noe som gjorde et dypt inntrykk på
Habsburgerne. Valget fikk Báthorys polske og ungarske tilhengere til å drømme om et nytt mektig rike som
skulle dominere regionen fra Baltikum i nord til Svartehavet i sør. Det er i alle tilfelle et faktum at Báthory
hadde fått et betydelig konsentrasjon av makt i sine hender, mens han satt i Krakóws eldgamle kongeborg
Wawel, og at han også hadde store visjoner.
Først måtte han imidlertid løse de helt konkrete og akutte problemer, som f.eks. å bli herre over det indre
polske anarki og adelens innbyrdes kiving (situasjonen der minnet sterkt om den i Ungarn i tiårene fra kong
Mátyás’ død til katastrofen ved Mohács). Byen Gdansk (Danzig) nektet i første omgang å avlegge hyldingsed
til den nye herskeren, Báthory ble derfor nødt til å beleire byen som imidlertid fikk fra sjøsiden god støtte fra
Fredrik 2s Danmark-Norge slik at det måtte et kompromiss til for at problemet kunne bilegges.
Báthory hadde allerede som transsylvansk fyrste innsett viktigheten av en slagkraftig hær i
sentralmaktens tjeneste. Han hadde da også bygget opp en slik hær ganske kjapt og han lokket til seg
tusenvis av széklere og ungarske bønder som for militærtjenesten ble lovet betaling i form av å bli opptatt i
lavadelen. Denne transsylvansk-ungarske hær ble nå komplettert med polske soldater. Denne hær ble til et
viktig verktøy i Báthorys hånd, med tanke på å realisere i det minste en del av sine idéer. I første omgang ble
hæren satt inn i kampene mot Russland. Moskva representerte en økende trusel mot Polen alt fra 1490årene,
da det ble etablert en antipolsk allianse mellom tsar Ivan 3 og den tyske keiser Maximilian 1. Tsar
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 147 -