UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — V. Det tredelte Ungarn
til denne fremgangsmåte, innkalte enkedronning Maria riksdagen til Pozsony. Det var imidlertid svært få som
møtte frem, til gjengjeld var disse villige til å velge Ferdinand til ungarsk konge. De som nå støttet Ferdinand,
og de som senere hadde sluttet seg til ham, var av den oppfatning at János Szapolyai kunne, selv ved en
unison støtte fra hele landet, ikke være i stand til å beskytte det mot tyrkerne, mens Ferdinand på sin side
ikke bare kunne mobilisere i tillegg til Ungarns også Østerrikes og Bøhmens ressurser, men kunne eventuelt
også vente støtte fra sin bror, keiser Karl 5, tidens fremste og mektigste hersker, faktisk den eneste som en
virkelig effektiv hjelp kunne ventes fra. Dette var vektige argumenter, og de førte da også til at tilslutningen til
Ferdinand økte noe i den kommende tid.
Det begynte nemlig en dragkamp mellom de to valgte kongene om den virkelige makten over Ungarn, og
mye av denne kampen gikk ut på å vinne flest mulig tilhengere ved å tilby dem høye stillinger, innbringende
embeter og posisjoner, eventuelt jordeiendommer. Det var mange adelsmenn, som utnyttet situasjonen til
egen fordel ved å skifte over til den ene eller andre parten, alt etter de varierende styrkeforhold mellom dem,
eventuelt gjentatte ganger. Det varte heller ikke lenge før det brøt ut væpnet kamp mellom de to kongene.
Szapolyai viste seg da å være overraskende udugelig og ubesluttsom. Istedenfor å konsolidere sin stilling
over hele Ungarn, ble han faktisk trengt ut av landet, da Ferdinand endelig hadde fått militær støtte fra Karl
5, etterat sistnevnte etter Romas erobring (“sacco di Roma”) er blitt herre over den nordlige halvdelen av
Italia. János Szapolyai flyktet da til Polen.
I sin nød var kong János nå innstilt på å søke støtte hos Habsburgernes fiender, i første rekke hos
franskekongen Frans 1. De fransk-tyske motsetninger hadde da alt lenge preget samtidens europeiske
politikk, og Frans 1 forsøkte med alle midler å etablere en antitysk, eller rettere sagt: en antihabsburgsk
maktblokk med deltakelse av paven, Milano, Venezia, Firenze og England (Ligaen av Cognac, 1526) som
også János sluttet seg til i 1527. Frans kunne til en vis grad også regne med Polen, og i stadig økende grad
med sultanen. På papiret klarte kong Frans dermed å få Habsburgerne inn mellom to ilder. I dette game var
også Ungarn tildelt en ikke helt ubetydelig rolle å spille, selvom landet nå ikke lenger var oppfattet som en i
alle henseende likeverdig partner og alliert. Frans ville imidlertid gjerne utnytte også det aller minste
uromoment og misnøye bak Habsburgernes rygg. Men at János’ Ungarn så noenlunde kunne fungere,
trengtes det en viss forståelse mellom de tradisjonelle fiendene Tyrkia og Ungarn.
Ikke særlig overraskende ble dette problem løst av en polsk diplomat, en av sin tids dyktigste, Hieronym
Laski. Sultanen ble etter Laskis formidlingsaksjon villig til å anerkjenne János Szapolyai som Ungarns
rettsmessige konge, og lovet å støtte ham mot Ferdinand (Istanbul-overenskomsten, januar 1528); det
samme gjorde Frans 1 (Fontainebleau-traktaten, oktober 1528). Sultanen kunne ikke, og ville heller ikke, se
på at Ferdinand nå utvidet sitt herredømme over mesteparten av Ungarn. Det springende punktet i Tyrkias
Ungarn-politikk fra slaget ved Mohács var nettopp å passe på at Ungarn ikke igjen kunne bli et forent rike,
aller minst under habsburgsk ledelse. I mai satte derfor Suleimans veldige hær på vel 200 tusen mann seg i
bevegelse i retning mot Ungarn. Han anmodet om å treffe kong János personlig. Møtet, som i seg selv ble
meget vennskapelig, (sultanen ga János faktisk en faderlig omfavnelse) fant imidlertid ydmykende nok sted
nettopp på slagmarken ved Mohács. Etter bare noen få dagers beleiring tok nå tyrkerne Buda, men sultanen
overlot byen straks til kong János, sammen med Stefanskronen. Sultanen innsatte deretter kong János
høytidelig i den ungarske trone, og rykket så med sin hær mot Wien og beleiret det. I midten av oktober
måtte han imidlertid oppgi beleiringen som følge av det langvarige høstregnet som satte inn meget tidlig i det
året. Ferdinands styrker gjenerobret deretter en stor del av Nordvest-Ungarn, helt ned til Esztergom.
Ungarns deling var dermed et faktum, med to konger som imidlertid kunne holde seg ved makten
utelukkende med hjelp utenfra. Dessuten var ingen av dem i stand til å fordrive den andre, for ikke å snakke
om å fjerne selve tyrkerfaren. Etter seieren i Italia og freden i Cambrai (“damefreden”) ble keiserens situasjon
i vest vesentlig forbedret. Karl 5 vegret seg imidlertid å engasjere seg i en større krig mot tyrkerne i øst. Hans
hjelp til Ferdinand var så vidt tilstrekkelig til å holde status quo vis-à-vis kong János’ Ungarn. Dermed ble det
mer enn klart at Habsburgerne egentlig bare betraktet Ungarn som en buffersone som egnet seg bra til å
fungere som slagmark og for å ta opp de første støtene av tyrkerne på deres vei i retning mot Østerrike og
selve Tyskland. Sultanen på sin side anså Ungarn som en oppmarsjområde mot Habsburgerriket, holdt
åpent ved hjelp av kong János’ vasallstat. Landet var nå fullstendig utlevert til fremmede makters hensikter
og forgodtbefinnende. Adelen innså dette faktum mer og mer, og i 1531-32 kom den gjentatte ganger
sammen til møter (riksdager, uavhengig av de to kongene), hvor den drøftet situasjonen og søkte etter en
utvei av uføret, uten dog å kunne finne på noe. Adelen var, nå som i 150 år fremover, enig i bare en ting,
nemlig at det viktigste ville være å gjenopprette Ungarns gamle enhet og uavhengighet. Men måten dette
skulle oppnås på var delte meninger om.
I 1530 satte Ferdinand i gang en ny offensiv, og erobret Esztergom, Visegrád og Vác. Buda derimot klarte
å stå imot en tomåneders beleiring. Tyrkerne svarte på Ferdinands forsøk med et nytt angrep mot Wien
sommeren 1532. For å vinne tid, dro tyrkerne denne gangen gjennom Slavonia og Sørvest-Ungarn,
underveis ble de imidlertid på en utrolig måte oppholdt i hele tre uker av en tilsynelatende ubetydelig og liten
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 142 -