UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526
I tidsrommet ble lyrikeren Janus Pannonius stadig bedre kjent også i utlandet. Hans dikt utkom i Wien,
Kraków, Venezia og Bologna; Basel-utgaven fra 1518 ved forleggeren Johannes Frobenius førte sogar til at
Janus Pannonius ble obligatorisk pensum i skoleverket innen det tyske språkområdet.
I 1520 dukket tilhengere av den lutherske reformasjonen opp også i det kongelige slott i Buda, samt blant
landets tyske borgerskap. Til å begynne med fikk de en temmelig fiendtlig mottakelse: en luthersk
misjonsprest fra Wittenberg ble f.eks. brent på bål i 1524, og flere andre steder ble lutherske skrifter brent.
Som tegn på den nye tidens ånd, stiftet man i Sárospatak den første verdslige (altså ikke-kirkelige) skole
(schola trivialis); den ga undervisning i “de syv frie kunster”.
Lajos 2 (1516—26) og nederlaget ved Mohács
Kong Ulászló 2 døde i mars 1516, 60 år gammel. Hans sønn, den da bare 10 år gamle Lajos (Ludvig) 2,
som arvet Ungarns og Bøhmens trone etter ham, ble i april av den ungarske riksdagen anerkjent som konge,
og fikk samtidig et utvidet råd å støtte seg til. Dette var et nederlag for János Szapolyai som hadde selv
ønsket å bli valgt til riksforstander. Han følte seg fornærmet, og trakk seg mer og mer tilbake til
Transsylvania. Den alt for unge, uerfarne, svake konge er blitt oppdratt under sterk innflytelse fra
hoffkretsene, hvis flertall var fremmede.
Lajos klarte ikke å hanskes med det tiltagende føydale anarki. Skattekammeret var håpløst tomt,
innkomstene ble stadig lavere fordi stadig mer av regaliene har havnet i andres hender. Dette gjorde det ikke
mulig å opprettholde en tilstrekkelig sterk og troverdig krigsberedskap. Følgen ble at landets livsviktige
sørlige forsvarslinje begynte å forfalle i stadig større grad. De slette finansene og forsvarsevnens ytterligere
tilbakegang bidro på sin side til en videre svekkelse av kongemakten. Landet ble i realiteten styrt av den ene
eller andre klikk av magnater som til stadighet måtte kjempe mot andre grupperinger, men i første rekke
lavadelens parti som i denne tid ble anført av Szapolyai og Werbőczi. Lavadelen oppnådde forholdsvis mye
etter hvert vis-à-vis magnatene: ikke bare er den blitt en fullverdig deltaker på riksdagene, men den hadde
nå fått sine representanter også i det kongelige råd, og like før Mohács-katastrofen, på riksdagen i Hatvan
1525, fikk den valgt sin kandidat, Werbőczi, sogar til palatin.
Riksdagene var imidlertid som oftest scener for ville masseopptrinn på grunn av de skarpe motsetninger
mellom de to fløyer av adelen. Riksdagen i Tolna 1518 ble sogar sammenkalt av lavadelen selv, og ikke,
som normalt, av kongen! Adelens innbyrdes kiving, dens egoisme og kortsynthet gjorde sitt til at regjeringen
fullstendig hadde mistet sin politiske handlingsevne, dugelighet og moralske ansvarsfølelse. Dette var
hovedgrunnen til at landet f.eks. i 1521 ikke var i stand til å yde militær støtte til Nándorfehérvár som da var
blitt beleiret av tyrkerne.
Denne politiske krise som landet nå befant seg i, ble ytterligere forsterket av at Ungarn er så sterkt blitt
svekket av bondekringen av 1514. Adelen hadde da ikke bare avvæpnet hele bondestanden som utgjorde
rundt 90% av den samlede befolkning i landet, men ved å frarøve bøndene praktisk talt alle deres rettigheter,
gjorde adelen dem både apatiske og uinteresserte i det som skjedde i landet, men også i
produksjonsarbeidet. Ungarns nedgang fortsatte altså også under den nye konge, og i tillegg ble landet nå
også utenrikspolitisk mer og mer isolert. Det hjalp lite at Lajos var konge av både Ungarn og Bøhmen, og at
han var av samme dynasti som satt på Polens trone. For ved møtet i Wien sommeren 1515 trakk Polen seg
fra valplassen i Ungarn og overlot den helt til Habsburgerne. Truet som det var av den Tyske ridderorden i
nord og Russland fra øst (satt behendig i scene og synkronisert av keiser Maximilian) og av tatarene og
tyrkerne sørfra, er Polens skritt lett å forstå. Det betød imidlertid at Ungarn fra nå av bare kunne vente
effektiv hjelp fra det Tyske rikes side, foruten moralsk støtte og noen pengehjelp fra Pavestolen og eventuelt,
men i stadig minkende grad fra Venezia.
Faren for Ungarn lå imidlertid ikke i, som vi kanskje skulle tro, at Habsburgerne nå satte inn alt for å
trekke Ungarn i alt for stor grad til seg, men snarere i at også Habsburgerne ble redde for den økende
tyrkiske fare, og lot derfor Ungarn kjempe alene.
I januar 1519 døde keiser Maximilian. Blant dem som reiste krav på keisertronen etter ham, finner vi Karl
5 av Habsburg, franskekongen Frans 1, Englands konge Henrik 8 og den ungarsk-bøhmiske konge Lajos 2.
Tronen ble til slutt formelig kjøpt av Karl 5 (hans utgifter i den forbindelse nådde nesten 1 million gull, men
han fikk til dette god hjelp fra bankierhuset Fuggerne som også hadde monopolstilling når det gjaldt ungarsk
kobber, og dermed et fast grep om ungarsk økonomi. Dermed ble franskmennenes maredrøm virkeliggjort,
nemlig å bli omringet av Habsburgerne. Krigen brøt da også ut mellom Frans 1 og Karl 5 allerede i 1521, –
og dette gjorde det samtidig umulig å realisere pavens drøm om en felles europeisk militær opptreden
overfor tyrkerne. Tvertimot gjorde den fransk-tyske krig det helt umulig for noen av partene å sende hjelp til
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 131 -