UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526
flytterett igjen begrenset. Dessuten ble det innført forbud mot at bøndene fritt kunne jakte og fiske, hvor de
måtte ønske det.
En god del av de nye forbud og begrensninger rammet især de store agrarbyene (oppida) på den store
ungarske slette som dermed mistet meget av sine byprivilegier. Forbitrelsen over magnatenes hensynsløse
og økte utbytting av bønder og husmenn bidro sterkt til at korstoget i løpet av kort tid er blitt forvandlet til en
ubarmhjertig bondekrig mot høyadelen og delvis også mot kirken.
Forbannet på sine herrer og for å rømme fra de økte byrdene, strømmet nemlig folket entusiastisk og i
titusentall til korstogets samlingsleirer. De fleste av dem var bønder (livegne og husmenn), ofte anført av sine
egne prester (lavkirken støttet nemlig korstoget ikke bare av kirkelige grunner, men også av sosiale),
dessuten tusener av “arbeidsløse” krigere (mange av dem var soldater i den nå oppløste svarte hær),
hajduer (kvegdrivere), studenter og fattige folk fra byene. Til midten av mai fantes det anslagsvis 40 tusen av
dem i leirene, men deres antall fortsatte å stige ytterligere utover i mai-juni til ca 80 tusen. Erkebiskop
Bakócz utpekte en lavadelig transsylvansk offiser som hadde utmerket seg i kampene mot tyrkerne i Syd-
Ungarn, György Dózsa Székely til deres øverstbefalende. Adelen støttet til en begynnelse tanken om
korstoget, den spekulerte bl.a. på at en del av forsvarsbyrdene skulle dermed bli tatt fra deres skuldre,
dessuten på at krigen skulle avlede bøndenes oppmerksomhet fra landets indre problemer.
Nå imidlertid, når adelen fikk se de store bevæpnede masser av bønder, og på grunn av en rekke allerede
inntrufne episoder og konflikter, begynte den å bli redd.
Den 15.mai ble derfor den videre verving stoppet av erkebiskopen, og korsfarerne er blitt sendt avgårde
sørover mot tyrkerne, men uten skikkelig å være forsynt med våpen, penger og proviant. Dette utløste
imidlertid stor forargelse og vrede blant korsfarene som derfor begynte å vende sine våpen mot sine herrer.
De overfalt på deres vei sørover gods, slott, klostre og kirker, plyndret dem og drepte de mest eksponerte
godseiere. Bevegelsen bredte seg hurtig over store deler av landet, og bøndene reiste seg mange steder
mot sine undertrykkere.
De fleste av dem befant seg under Dózsas ledelse og dro med ham sørover. De beseiret ulike adelige
styrker i en rekke mindre slag, og inntok bl.a. byene Arad, Csanád, Lippa. Kampene ble ført med stor
brutalitet fra begge sider og forårsaket store ødeleggelser overalt. I begynnelsen av juni beleiret
bondehæren Syd-Ungarns viktigste festningsby Temesvár, og mens den holdt på beleiringen, utarbeidet
Dózsa strategien til en landsomfattende bondekrig og dens ideologi.
Men de dårlig trenede og utrustede bondeskarene led flere steder nederlag i sammenstøtene med
adelen. Sistnevnte ble etter hvert stadig bedre organisert og sluttet seg sammen. Det ble imidlertid voivoden
av Transsylvania, János Szapolyai som til slutt avgjorde det hele ved å omringe med sin forente
transsylvanske-adelige hær opprørernes hovedstyrker ved Temesvár og tilintetgjøre dem der. Dózsa ble selv
såret og tatt til fange samen med flere andre av de viktigste bondeledere. De ble senere på den mest
grusomme måte torturert til døde – Dózsa ble f.eks. kronet med en glødende jernkrone på en glohet
jerntrone. Han er senere blitt oppfattet og dyrket som selve symbolet for kampen mot føydalveldet, og han og
bondeopprøret ble et yndet tema for samfunnskritiske forfattere gjennom tidene.
Kampene fortsatte imidlertid flere steder i landet og ebbet først ut i oktober. Opprøret og massakrene
krevde tilsammen vel 50 tusen ofre, etter samtidiges mening hele 70 tusen. Straffen for opprøret lot ikke
lenge vente på seg: riksdagen i oktober 1514 opphevet de livegnes rett til fritt å kunne flytte til andre gods
eller til byene; de livegne fikk ikke lenger eie jord og bære våpen; deres livegenskap skulle vare evig. – På
den måte ble det ungarske samfunn for århundrer fremover delt i to grupper: den ene, den “politiske nasjon”
var i besittelse av alle rettigheter som lovverket sikret den, i motsetning til den andre gruppe som praktisk talt
ingen rettigheter fikk beholde. Gjennom den blodige krig og den påfølgende straffeutmåling ble landet
betraktelig svekket og splittet, og det nettopp i det øyeblikk da tyrkerne endelig følte seg sterke nok til å sette
i gang sitt avgjørende fremstøt mot Ungarn.
På samme riksdag ble det også presentert en lovbok, utarbeidet av statsmannen og juristen István
Werbőczi: Tripartitum opus iuris consuetudinarii inclyti regni Hungariae. Det er en kodifisering av ungarsk
sedvanerett som med forbløffende hurtighet også hadde tatt med i seg riksdagens straffelover fattet mot
bondestanden. Den består av tre deler (tripartitum), den første presenterer den samlede adels privilegier,
den andre del sammenfatter den adelige straffelov og kriminalprosessen, den tredje omhandler bøndenes og
borgerskapets rettsforhold. Verket ble Ungarns viktigste rettskilde for århundrer fremover, selve grunnlaget
for ungarsk stats- og rettsfilosofi, og utøvet stor innflytelse frem til 1848. Det skiller ikke mellom høy- og
lavadel, men betrakter adelen som en og samme privilegerte klasse (una eademque nobilitas). Det er
dessuten dette verket som for første gang sammenfatter teorien om den hellige ungarske krone
(Stefanskronen) som selve innbegrepet av den samlede adelige nasjon og selve kilden til all rett og makt i
Ungarn, også den kongelige.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 129 -