UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526
Maximilian sluppet opp for penger slik at troppene hans nektet å lystre ham lenger. I desember ble han
derfor nødt til å forlate Ungarn.
Neste år gikk Ulászló til motangrep, gjenerobret de ungarske byene og krysset landegrensen mot
Østerrike. Mens Maximilian på denne måten var opptatt i Ungarn, mistet han plutselig sin brud, arvingen av
Bretagne: hun ble nemlig i mellomtiden gift med Maximilians erkefiende, franskekongen Karl 8 som derved
klarte å forene alle Frankrikes provinser under seg. Dette følbare tapet i vest, samt Ulászlós krigslykke tvang
nå Maximilian til en fred (november 1491) som forøvrig også innebar at Østerrike for alltid er gått tapt for
Ungarn.
Etter vel to års stridigheter fikk dermed det nye regime i Ungarn konsolidert sin stilling.
I løpet av de påfølgende årene ble også de av Mátyás’ nyskapninger av det politiske sysytem som ennå
ikke var blitt ødelagt, plansmessig rasert, og alle de fremskritt han i sin tid hadde gjort, brutt ned. Det var
magnatene som nå selv hadde fått hånd om landets styring, og deres regjeringsdeltakelse skjedde på
bekostning av kongens. Den storartede utvikling Ungarn var i gang med å gjennomgå på alle områder i kong
Mátyás’ tid, stanset dermed plutselig opp, ikke minst det som skulle føre landet til en monarkisk styreform
med enevoldsmakt. Epokens mest karakteristiske trekk ble statens kroniske pengemangel. Skattene var
fortsatt like høye som under Mátyás’ regjeringstid, statens innkomster sank likevel til vel fjerdeparten av det
de engang hadde vært. Resten forsvant nemlig i hendene til dem som satt laglig til i de høyeste stillingene.
Misbruk av embete, overgrep, snyt, svik, tyveri var blitt daglidagse affærer. Kongen mistet dermed midlene til
å kunne holde den kongelige sentralmaktens tidligere institusjoner i sine hender. De fleste av dem var nå
kommet under magnatenes kontroll, mens enkelte andre, i første rekke den engang så berømte svarte hær,
hadde fått en enda ublidere skjebne: den er blitt oppløst i januar 1493. Dens basis var jo de høye
regalieinntekter som nå så sørgelig sviktet. Dessuten sto det ikke i baronenes interesse at kongen til enhver
tid skulle kunne disponere over en velutrustet hær bestående av garvede og kyndige yrkessoldater; dette
kunne jo også brukes mot dem.
Riksdagen gjeninnførte istedet den gamle forsvarsordningen som var bygget på adelens oppbud
(insurrectio), samt baronenes, prelatenes og komitatenes banderier. Denne ordning gjorde bare mulig en
hær på maksimalt 50 tusen mann. Dette antall skulle bare kunne strekke til om hæren hadde vært godt
rustet og vel trent, noe som langtfra var tilfellet. Dessuten krevde det alt for lang tid å samle denne hæren.
Når det gjaldt grensefestningene i Syd-Ungarn, så trengte de selvfølgelig garnisonssoldater til enhver tid for
å kunne forsvare landet mot inntrengen av tyrkiske røverskarer eller regulære enheter. Deres antall ble
imidlertid holdt under et absolutt minimumsnivå, ikke minst av hensyn til kostnadene.
Magnatene har dermed rasert det vel uttenkte forsvarssystem som Mátyás hadde latt bygge ut til å kunne
holde tyrkerfaren under kontroll. Og det nettopp i en tid, da den tyrkiske trusel igjen er blitt tiltagende: i 1491
herjet tyrkiske styrker ungarske områder så langt nord som til Nagyvárad, i 1492 beleiret de Nándorfehérvár,
Szabács og Jajca, i 1493 festningen Szörény. Disse er i tur orden blitt unnsatt av Kinizsi som til gjengjeld
herjet Serbia og Bulgaria som nå var tyrkiske vasallstater. Sultanen sluttet da våpenhvile for noen år, og
nyttet det til å bruke sine styrker på andre steder. Støttet med penger fra Venezia og Pavestolen, inngikk
Ungarn i 1500 en antityrkisk forsvarsavtale med Polen og Frankrike. Dette var også i tråd med kong Ulászlós
nye politikk, nemlig å søke i Frankrike en motvekt til Habsburgerne. Også som et ledd i disse bestrebelser,
giftet han to år senere seg med en slektning av franskekongen Ludvig 12, prinsesse Anne de Foix (de
Candale) som døde imidlertid alt i 1506. Venezia led nederlag i kampen mot tyrkerne og sluttet fred med
dem i 1503. Frankrikes energi ble for det meste brukt opp i italienske stridigheter. Polen var innviklet i krig
med Russland og tatarene (sultanens undersåtter).
Ungarn sto dermed igjen helt alene mot tyrkerne som nå truet Bosnia. Ulászló ble derfor nødt til å revidere
sin holdning overfor Habsburgerne for å vinne deres støtte. Maximilian ble fyr og flamme. Han var en stor
beundrer av kong Mátyás, og mente seg selv å være den mest egnede person til å drive tyrkerne ut av
Europa. (Engang rettet han sogar et opprop til ungarerne, der han erklærte seg selv å være ungarer, og
begrunnet dette med at han var født i Østerrike som i realiteten er som en del av Ungarn å regne (!). Hans
fødested var attpåtil Wiener Neustadt, hvis festning jo kalles “det ungarske tårn”...)
Tilnærmingen førte til en overenskomst i 1506, mere inngående konkretisert i 1507: Ifølge dette siste skal
Ulászlós nyfødte sønn Lajos gifte seg med en prinsesse av Habsburg-huset, mens en Habsburg-prins skulle
ekte Ulászlós datter. Dette dobbelte ekteskap mellom husene Habsburg og Jagello er blitt realisert i 1515.
Da Ludvig 12s erobringspolitikk ikke førte frem i Italia, prøvde han å styrke sin stilling ved å søke støtte
hos Habsburgerne, og stiftet i 1508, sammen med spanskekongen Ferdinand 2 den katolske og keiser
Maximilian, den såkalte Ligaen i Cambrai mot Venezia. Denne fikk i 1500 også tilslutning fra pave Julius 2.
Også Ungarn er blitt oppfordret til å slutte seg til ligaen, mot å få tilbake Dalmatia som nå i flere årtier befant
seg under venetiansk okkupasjon.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 127 -