UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526
Renessansefyrsten Mátyás
Extra Hungariam non est vita,
si est vita, non est ita.
‘Utenfor Ungarn finnes det ikke liv,
hvis det likevel fantes, var det ikke det samme.’’
Om disse ordene var skrevet eller sagt av en ungarer, skulle de uten videre kunne betraktes som utslag
for nasjonalistisk hovmod og skryt. Epigrammet stammer imidlertid fra en italiener, Lodovicus Caelius
Rhodiginus (1450-1520), en neoplatoniker som tilbrakte en rekke år i Mátyás’ hoff i Buda. Dette er
karakteristisk i mer enn en henseende. For det første leverer dette et bevis på hvor frigjørende lettet og
lykkelig de utenlandske humanister (filosofer, kunstnere, forfattere) måtte ha følt seg i det åndsfulle og
praktfulle hoffet til den ungarske konge, hvor de ikke bare var velkomne, men følte seg også reelt hjemme.
Det var nemlig et opphøyet og avskjermet fristed uten maken til i datidens opprevede, forvirrede og blødende
Europa.
For det annet kaster dette epigrammet også et betegnende lys på hvor dannet og kultivert kongen selv
var, og hvilken interesse han viste for alt åndelig fenomen og alle deres utøvere, uansett hvor de skulle
kommet fra. I lys av dette er det derfor ikke overraskende at Mátyás ble av den italienske historiker Bonfini
kalt “der göttliche Herrscher, Vater aller schönen Künste und Gönner der Begabten”. 5 Hans fremste
oppdrager var humanisten János Vitéz, den senere erkebiskop av Esztergom. Han sørget for at Mátyás er
blitt undervist i den moderne ånd av den italienske humanisme. “Die Intensität und die Qualität seiner
Bildung war somit selbst im europäischen Vergleich exzeptionell – ganz abgesehen von der Tatsache, dass
zahlreiche Standesgenosse damals weder schreiben noch lesen konnten.” 6 Mátyás som foruten ungarsk
snakket også latin, tysk og tsjekkisk, har selv hevdet at “en udannet konge er et kronet esel”. Hele hans
politiske og menneskelige løpebane var preget av et menneskebilde og en intellektuell overlegenhet som
hadde sine røtter i hans til antikken relaterte gresk-romerske utdannelse. Han var fra topp til tå et ekte
renessansemenneske, og som konge klarte han å overføre renessansen fra Italia til Ungarn som det første
land nord for Alpene. Alt nytt som meldte seg i Italia, ble nesten synkront ført over til Ungarn, av ungarske
studenter som i store skarer studerte ved Italias universiteter, av italienske humanister som er blitt kalt til
Ungarn av kongen selv, av dronning Beatrix, Mátyás’ annen hustru fra Napoli og hennes italienske følge.
Scenen for den ungarske humanismens og renessansens blomstring var fremfor alt de kongelige slottene
i Buda og Visegrád. De to prektige palasser ble sterkt utbygd i Mátyás’ tid, selvom de fra før av allerede var
preget av Anjou-kongenes og Sigismunds protorenessanse. I Buda-palasset oppsto det snart et betydelig
sentrum for nyplatonisme, det betydeligste nest etter det i Firenze. Foruten kongen som selv aktivt deltok i
dets symposier, hørte Marsilio Ficino (1433-99), Francesco Bandini (1400-tallet) og Lodovicus Caelius
Rhodiginus (1450-1520) til denne nyplatoniske krets, dessuten humanisten og biskopen Janus Pannonius
(eg. János Czezmicei, 1434-72), tidens betydeligste dikter i Ungarn, men også i europeisk sammenheng.
Han skrev sine verker på latin, og begynte å dikte under studieårene sine i Italia, som oftest epigrammer og
panegyriske sanger. Etter hjemkomsten til Ungarn skrev han for det meste vemodige elegier om ungarske
landskaper, om fedrelandskjærlighet og om sine følelser og smerter. “Seine besten Gedichte vermitteln
weitaus mehr als die Schablonen humanistischer Dichtung, aus ihnen ist aufrichtiger Schmerz zu hören, ob
es sich um den Tod seiner Mutter, die Bitternisse des Lebens im Kriegslager oder den Schmerz wegen der
Trennung von seiner geliebten Geburtsstadt handelt.” 7 Han øvde en bestemmende innflytelse på den videre
utvikling av ungarsk verdslig diktning.
Kongemaktens ordnede, solide finansielle grunnlag gjorde det mulig for Mátyás a invitere og knytte en
rekke betydelige kunstnere, humanister og forfattere til sitt hoff. Av dem må her, foruten de ovenfor stående,
nevnes historikeren Antonio Bonfini (1425-1502), hvis Symposion Trimeron, men fremfor alt Rerum
Ungaricarum Decades quattuor et dimidia er viktige historiske kilder til tiden; humanisten Marzio Galeotto
(1427-97), “heliodynamismens” forfekter, hvis anekdotiske verk De egregie, sapienter et iocose dictis ac
factis Matthiae regis bidro sterkt til ettertidens bilde og oppfatning av kong Mátyás; historikeren Petrus
Ransanus (1420-92) som også skrev om Ungarns historie: Epitome rerum Ungaricarum; den berømte tyske
5 Sitert etter A.Székely: Illustrierte Kulturgeschichte Ungarns. Budap.1978: 68.
6 Csáky, Moritz: Matthias Corvinus oder: Der Traum der Humanisten von Mitteleuropa, i: Morgen, 23/1882: 162.
7 Székely, A.: Illustrierte Kulturgeschichte Ungarns. Budap.1978: 75-76.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 123 -