UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526
Pave Pius 2 var en av tidens få ledende personligheter som fullt ut innså de virkelige dimensjoner av den
tyrkiske fare, og som attpåtil også var villig å gjøre noe for å eliminere denne trusel. I den forbindelse er de
ord Mátyás’ tronbestigelse var blitt hilst med av paven, betegnende for hans tro og forhåpninger når det
gjaldt Mátyás’ og Ungarns rolle i kampen mot tyrkerne: “Ej blott Ungern utan hela den kristna världen har fått
dig såsom en av Gud sand gåva från himmelen.” 4 Like etter besøket til den franske utsendingen, kom
Mátyás tvertom til enighet med paven om å kalle til live et nytt stort korstog mot tyrkerne på Balkan. Paven
stilte da seg i spissen for vervingsarbeidet, reiste til Ancona, samlingsstedet for korsfarerne og anmodet
Burgund, Genova og Venezia til å stille en krigsflåte til disposisjon. I mellomtiden hadde Mátyás allerede
samlet sine styrker på vel 30 tusen mann i Syd-Ungarn og ventet der på den pavelige korsfarerhjelp. Pave
Pius 2 døde imidlertid uventet den 14.august. Vervingen opphørte dermed øyeblikkelig og korsfarerne i
Ancona gikk fra hverandre.
I løpet av de påfølgende månedene slo Mátyás’ ungarske hær tyrkerne flere ganger, men etter hvert trakk
hans tropper seg ut av Balkan.
Kong Mátyás innså nå at han trengte en større slagkraft enn den Ungarn alene kunne yde, til å kunne slå
trykerne grundig nok. Fra nå av ble derfor hans politikk overfor tyrkerne av ren defensiv karakter. Til
gjengjeld bestemte han seg for å skape et sterkt og stort Donaurike ved å utvide Ungarns dominans over de
omkringliggende land og ved eventuelt å skaffe seg selv den tysk-romerske keisertronen. Bare ved en slik
maktkonsentrasjon skulle etter hans mening den tyrkiske trusel kunne gjendrives. Han brukte sin resterende
regjeringstid på vel et kvart århundre til å oppnå dette.
Drømmen om et mellomeuropeisk storrike
Idéen om å forene Donaulandene i ett monarki, var ikke helt ny. Den ble, hvis vi da ser bort fra enkelte
ungarske kongers hegemonistiske ekspansjonspolitikk, særlig overfor Balkanområdet, lansert av
bøhmerkongen Ottokar 2 på 1200-tallet. Hans monarki skulle bestå av Bøhmen, Polen og Ungarn. Den
ungarske konge Lajos 1 den store klarte å forene i det minste Polen og Ungarn, og hevde dessuten kronens
myndighet overfor store deler av Balkan. Sigismund nådde lengst: som ungarsk konge ble han også valgt til
bøhminsk konge og tysk-romersk keiser. Albrecht av Habsburg samlet på sin side Østerrike, Bøhmen og
Ungarn under seg, men døde før han klarte å gjørte noe ut av dette.
Idéen fanget også Mátyás’ to store samtidige: den tysk-romerske keiser Fredrik 3, samt det polske
Jagello-dynastiet. Til tross for freden som i 1463 ble inngått mellom keiseren og Mátyás, hadde Fredrik 3
aldri oppgitt tanken på å legge Ungarn under seg. Men det viste seg snart at Mátyás var diplomatisk så vel
som militært en verdig motstander til keiseren og Habsburgerne. Keiseren fikk dessuten snart en rival i
bøhmeren Podĕbrady som fra 1464 (året da hans datter, kong Mátyás’ første kone, døde i Buda) gjerne
kunne tenke seg selv å inneha den ungarske trone.
Mátyás utnyttet de gjensidige motsetningsforhold mellom paven og keiseren, paven og Poděbrady
(sistnevnte støttet seg til husittene), keiseren og Podĕbrady, og innledet i 1468 en krig mot Bøhmen som
varte til 1478, og som til slutt skaffet ham Bøhmens kongetittel og at han kom i den faktiske besittelse av
Moravia, Schlesien og Lausitz. Til å begynne med artet krigen seg som et korstog mot husittismen som
paven var veldig oppsatt på å tilintetgjøre. Imidlertid da Mátyás av de katolske bøhmiske stender i 1469 var
blitt valgt til tsjekkisk konge, og særlig etter at Poděbrady døde i 1471 og Vladislav 2 Jagello ble valgt til hans
etterfølger, ble Fredrik 3s holdning stadig mer fiendtlig overfor Mátyás. Som på sin side ble nå blandet inn i
en strid med Kasimir 4 som i august 1471 hadde sendt sin sønn Vladislav til Prag for å få ham kronet til
Bøhmens konge.
Samtidig, og i klar forbindelse med dette, oppsto det i Ungarn en høyadelig sammensvergelse mot kong
Mátyás blant de baroner og prelater som oppfattet hans tsjekkiske krig og offensive vestlige politikk som en
blindvei. De sammensvorne ble overraskende nok ledet av erkebiskopen János Vitéz og hans nevø,
biskopen og dikteren Janus Pannonius. De tilbød den ungarske krone til Kasimirs sønn Vladislav, i håp om
at han ved å forene Polens, Bøhmens og Ungarns krefter skulle kunne bli i stand til en avgjørende kamp mot
tyrkerne. Kasimir dro da med sine polske styrker inn i Nord-Ungarn, men da han innså at han ikke kunne
regne med noen nevneverdig støtte fra det ungarske folks side, og fordi Mátyás i mellomtiden hadde avslørt
og eliminert sammensvergelsen, trakk han seg alt i desember ut av det ungarske Oppland.
4 Sitert etter D.Kosáry: Ungerns historia. Sth.1944: 45. Se også Győry, János: A kereszténység védőbástyája. (Die
Verteidigungsbastion der Christenheit.), Minerva, 12/1933: 69-124.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 121 -