UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526
makten lå hos de rivaliserende baronerligaer som bestemte det politiske liv, samtidig som det splittede land
ble truet fra flere kanter utenfra.
Få eller ingen kunne dengang ane at Mátyás med tiden skulle bli Ungarns kanskje største konge, en
betydelig statsmann og en fremragende hærfører, en vidsynt og dannet hersker, den ideelle
renessansefyrsten. I hans 32-årige regjeringstid opplevde landet en ny storhetstid, og ble på ny den førende
makt i Sentral-Europa.
Den største truselen ved inntredelsesøyeblikket var keiser Fredrik 3 som ikke bare hadde Stefanskronen i
sin besittelse, men reiste også krav på Ungarns trone. Han fikk også støtte av palatinen Garai og hans parti
som valgte keiseren til ungarsk konge. Mátyás klarte imidlertid å beseire styrkene til keiseren og de
sammensvorne; de siste ble bundet til Mátyás ved at han benådet dem, mens i 1463 kom det etter
mangeårige forhandlinger også til fred med keiseren som da utleverte Stefanskronen slik at Mátyás kunne i
mars 1464 krones til Ungarns konge.
Mátyás klarte også å skape ro og orden i de nordlige delene av landet ved å slå Giskras (Jiskras)
tsjekkiske-hussittitiske røverbander som i årevis hadde holdt det ungarske oppland okkupert. – Etter et halvt
år kvittet han seg med regenten Szilágyi, og rådførte seg fra nå av bare med hans egen kansler, familiens
gamle venn, humanisten János Vitéz som han snart fikk utnevnt til erkebiskop av Esztergom.
Mátyás innså snart at for å kunne realisere sine politiske mål, trengte han stabile forhold innad i landet og
ordnede finanser.
Han omdannet derfor skatte- og tollvesenet. Det gamle system som i tidenes løp er kraftig blitt uthulet ved
fritakelser og donasjoner, ble nå opphevet og et nytt system innført med enhetlige forordninger for hele
landet. Skatteoppkrevingen ble overlatt til en ny embetsstand, bygget på faglige kvalifikasjoner og
utdannelse; å være embetsmann var ikke lenger forbeholdt aristokratiet, tvertom støttet kongen seg i første
rekke på lavadelen og embetsmennene, rekruttert overveiende fra lavadelen, men også fra borgerskapet og
bondestaden. Skattenivået ble satt høyt, men kongen gjorde samtidig sitt ytterste for å beskytte sine
skattebetalere mot overgrep og utplundring fra magnatenes og kirkens side, og sikre dem trygghet. (Det sies
at kongen ofte gikk rundt i landet i forkledning for å avsløre maktmisbruk og overgrep, han ble derfor av
folket kalt “Mátyás den rettferdige”.) Hans innkomster utgjorde innen kort tid rundt en million gullforinter, og
dette var på høyde med f.eks. franskekongens inntekter.
Hans sterke, målbevisste styre og kloke reformer førte snart til en fullstendig gjenreisning av landets
økonomi som igjen dannet et solid grunnlag for en sterk kongelig sentralmakt, kanskje den sterkeste i
Ungarns historie. Ungarn var foregangsland i denne henseende i hele Europa. I Frankrike tok denne
utvikling til i 1461, med Ludvig 11s regjeringstid, i Spania i 1479 med Ferdinand 2, og i England i 1485 med
Henrik 7, etter rosekrigenes slutt. Disse tre land utviklet seg etter hvert til nytidens store nasjonale stater med
en sentral statshusholdning og administrasjon. Ungarn derimot, etter en banebrytende begynnelse, lyktes
bare delvis med denne utvikling, til dels av utenforliggende grunner. Mátyás’ ideal var nok herskeren slik den
er blitt tegnet av Machiavelli i hans berømte verk om fyrsten. I Mátyás’ tid fikk riksdagene snart en formell
rolle å spille og fylle, noe som var en ubetinget fordel for landet akkurat da (riksdagens frie vetorett førte som
kjent til en betydelig svekkelse av Polen, likeledes av Ungarn i årene 1490-1526).
Landets ordnede forhold og finanser, og kong Mátyás’ sterke personlige stilling ga et utmerket
utgangspunkt til organisering av en stående kongelig hær som skulle gjøre ham uavhengig av baronenes
banderier og lavadelens oppbud. Hans hær besto av leiesoldater som betraktet soldatlivet som et yrke. De
hadde tilstrekkelig kjennskap til tidens krigskunst, hadde rikelig med erfaringer, var vel trente, organiserte og
vel utrustede, og sto hele tiden parat til innsats. Mátyás’ hær ble kalt den svarte hær (svarte skar) etter
fargen til uniformene. På sitt høyeste besto den av vel 20 tusen ryttere, 8 tusen infanterister, 200 Donaubåter
og i tillegg av et artilleri, hvis ry nådde så langt som til Moskva: storfyrst Ivan 3 ba i 1488 Mátyás om å få
tilsendt ungarske kanonstøpere. Mátyás var også heldig med sine hærførere, særlig da med István Báthori
og Pál Kinizsi som det ble fortalt legender om blant folket.
Denne sterke hær gjorde det mulig for Mátyás å hevde kronens myndighet og Ungarns suverenitet over
Moldova, Valakia og Bosnia. Mátyás hadde liksom “arvet” krigen mot tyrkerne av sin far, og i sine første ti år
førte han derfor en utpreget tyrkerfiendtlig politisk linje som er blitt helhjertet støttet også av pave Pius 2.
Tyrkerne okkuperte sommeren 1458 store deler av Serbia, men Mátyás var da, bare måneder etter sin
tronbestigelse, ikke i stand til å innlede noen større operasjoner mot dem. Han oppnådde likevel en del
mindre våpenhell. Men da sultan Mehmed 2 sommeren 1463 også okkuperte Bosnia, et land som anerkjente
Ungarns overhøyhet, gikk Mátyás med sin hær til motangrep, gjenerobret Bosnia (1463) og unnsatte den
viktige borgen Jajca (1464).
Våren 1464 oppsøkte franskekongen Ludvig 9s sendemann Antonio Marini, via Prag, kong Mátyás i
Buda. Formålet med hans besøk var å trekke Mátyás inn i et større forbund under fransk ledelse som var
rettet mot Pavestolen. Mátyás brukte ikke lange tiden på sitt nei til denne invitasjon.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 120 -