UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526
angående den unge kongens utlevering fra Tyskland. Representanter fra de ungarske, østerrikske,
moraviske og tsjekkiske stender sluttet i mars en allianse mot den tyske konge Fredrik 3. Som en direkte
følge av dette overlot nå Fredrik 3 sin nevø, László 5, til Ulrik Cillei som så brakte ham til Wien. Hit kom også
Hunyadi, og takket av som riksforstander etterat den ungarske riksdag anerkjente László som Ungarns
rettsmessige konge.
Dette betydde imidlertid ikke slutten på Hunyadis makt: den unge konge utnevnte ham nemlig til landets
øverstbefalende (főkapitány), og han fikk også beholde råderetten over de kongelige inntektene. Samtidig
ble “regjeringen” omorganisert: det gamle kanselli ble delt opp i to: det store kanselliet ble fra nå av ledet av
overkansleren, erkebiskop Szécsi, mens det såkalte hemmelige kanselli som hadde sitt virke ved kongens
hoff, fikk biskopen av Várad, János Vitéz, Hunyadis nære venn til sin sjef. Til alt overmål ble Hunyadis eldste
sønn, László, utnevnt til dalmatisk-kroatisk bán.
Til gjengjeld ble det snart klart at den da 13 år gamle guttekongen sto under sin onkel, Ulrik Cilleis
fullstendige dominans, mens palatinen L. Garai hørte fra før av til Hunyadis motstandere. Til alt hell ble
kongen som da holdt sitt hoff i Wien, snart tvunget av de østerrikske stender til å kvitte seg med Cillei.
Dessuten kom Hunyadi ytterligere i fokus, da den nye tyrkiske sultan Mehmed 2 i mai 1453 hadde lykkes i
å erobre den siste bastionen av det bysantinske rike, Konstantinopel.
Dermed opphørte Bysants å eksistere. Begivenheten vakte stor forferdelse over hele Europa, og en stund
så det ut til at de vestlige stater innså nå alvoret av den tyrkiske fare. Fredrik 3, som i mellomtiden er blitt
kronet til tysk-romersk keiser, lot ved riksdagene i Regensburg 1454 og Wiener-Neutstadt 1455, stenderne
utrede saken. Men redselen ga seg etter meget kort tid, saken druknet i likegyldighet og løftene forble løfter.
Bare Hunyadi var overbevist om at tyrkerne denne gangen hadde langtrekkende, konkrete planer om, minst,
å ta Ungarn. Kongen oppholdt seg i Prag, der han i oktober er blitt kronet til Bøhmens konge. I hans fravær
og uten å ha varslet ham om det, sammenkalte Hunyadi den ungarske riksdag til Buda i januar 1454 og fikk
der igjennom et dekret om å stable på bena en stor hær mot tyrkerne.
Kongen ville nå etter dette innskrenke Hunyadis makt, og lot riksdagen opprette et regentråd på 18
medlemmer som skulle styre landet. Hunyadi beholdt imidlertid den fortsatte råderetten over de kongelige
(dvs. stats-) inntekter som i 1454 utgjorde 218 tusen gullforinter. Dette var livsviktig for Hunyadi, med tanke
på å kunne utbygge landets enhetlige forsvar.
Sultan Mehmed 2 beleiret, etter å ha okkupert alle greske områder, sommeren 1454 Szendrő, det
midlertidige sete til den serbiske despot. For å unnsette det, dro Hunyadi med sin hær i september til Serbia.
Sultanen trakk seg etter dette tilbake til Sofia, men en tyrkisk hær på 32 tusen mann fortsatte med å herje
Serbia. Hunyadi rettet da et overraskende angrep mot denne hær ved Krusevac, og tilintetgjorde den.
Den nye pave fra 1455, Calixtus 3, begynte nå å skjønne at Hunyadi hadde rett. Han kunngjorde et
korstog mot tyrkerne, og hans viktigste hjelper i denne sak ble fransiskaneren Giovanni di Capistrano. Men
heller ikke det kirkelige propagandaapparat oppnådde særlige resultater. Større tilslutning vant Capistrano
bare i Ungarn, og da først og fremst i landets sørlige provinser, hvor truselen var mest konkret. Men de vel
18 tusen korsfarere, som hadde i begynnelsen av juli 1456 innfunnet seg i nærheten av Nándorfehérvár, var
ikke bare uten øvelse og militær erfaring, men også uten skikkelig utstyr og våpen.
Nándorfehérvár, dagens Beograd, var selve nøkkelen til datidens Ungarn, dets viktigste grensefestning
ved stedet der elven Sava munner ut i Donau. Den er blitt forsterket i løpet av de siste årene og hadde nå en
forsvarsbesetning på vel 5 tusen mann som sto under kommandoen av Hunyadis svoger, Mihály Szilágyi.
Hunyadis egen hær var på vel 10 tusen mann, de aller fleste av dem yrkessoldater. Sultan Mehmed
(Muhammed) 2s hær utgjorde vel 100 tusen mann, hvis vi bare regner med de regulære troppene. Han
hadde dessuten med seg vel 300 kanoner, de samme kanonene som var blitt brukt mot Konstantinopel, og
en krigsflåte på 200 enheter.
Sisnevnte gjorde festningen utilgjengelig på vannveien, mens de tyrkiske troppene slo ring om byen på
landet.
Beskytingen av festningen ble påbegynt 4.juli. Til midten av juli ble skadene så omfattende at Hunyadi
fant tiden å være inne til å innlede unnsetningen. På forhånd hadde han samlet inn vel 200 elve- og
fiskebåter og prammer. Disse lot han nå renne nedover Donau mot den tyrkiske flåte som stengte av elven.
På Donaus begge bredder rykket samtidig hans tunge ryttere seg frem slik at den tyrkiske flåte ingen hjelp
kunne få fra sine egne “fastlandstropper”. I den fem timer lange blodige kampen ble den tyrkiske flåte
fullstendig nedkjempet og adgangen til festningen gjenåpnet. Hunyadi rykket da med hele sin hær inn i
festningen, bortsett fra korsfarerhæren som er blitt statsjonert på Savas venstre bredde. Den 21.juli gikk
tyrkerne til frontalangrep mot festningen. Tre ganger ble deres storm gjentatt, men de måtte til slutt oppgi sitt
forsett som følge av borgens heltemodige forsvar og deres egne enorme tap. Den påfølgende dag ble det
korsfarerne som tok initiativet. De krysset plutselig elven Sava og gikk til angrep på tyrkernes venstre
armékorps. Drevet av stor entusiasme, klarte de til tross for det slette utstyret å drive de forvirrede og
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 118 -