UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526
Både kong Ulászló og Hunyadi var innstilt på å akseptere tilbudet, men pavestolen var svært oppsatt på å
fortsette den lovende krig mot tyrkerne. Pavens sendemann, kardinal Giuliano Cesarini klarte til slutt å
overtale den nølende konge ved å hevde at en felles pavelig-venetiansk flåte, med støtte fra Burgundia,
Genova og Bysants, allerede var på vei til Dardanellene for å forhindre at tyrkernes Lilleasia-hær fikk krysse
havet og komme til unnsetning på Balkan.
I september 1444 satte, anført av kongen selv, en ungarsk hær seg i bevegelse, hvis antall var langt
lavere enn ved det lange hærtog. Den fikk heller ingen støtte fra den serbiske despoten. Den tok Nikopolis i
midten av oktober. Voivoden av Valakia sluttet seg da til dem med 4 tusen mann. Hæren nådde i
begynnelsen av november Svartehavet ved Varna. Der ventet det flere overraskelser på dem: den lovede
flåte ble bare halvparten så stor som de på forhånd er blitt enige om; heller ikke denne halvstore flåte gjorde
noen skikkelig jobb, med unntagelse av burgunderne; tvertom deltok flåtestyrken fra Genova i å frakte
tyrkerne over sundet – mot god betaling! Hele den tyrkiske hær var derfor praktisk talt uhindret kommet over
til Europa og ventet med minst 50 tusen mann på ungarernes ankomst.
Møtet begynte likevel lovende for Ulászlós hær, idet Hunyadi straks rettet et lynhurtig angrep mot
tyrkerne, og klarte også å ødelegge begge fløyene som da tok til å flykte, med Hunyadis ryttere i ryggen.
Men mens han var borte, bestemte den unge ungarsk-polske konge seg til et angrep mot selve kjærnen av
den tyrkiske hær: janitsjarene. De tallmessig langt overlegne og veldisiplinerte tyrkiske elitetropper stanset
imidlertid det dilettantiske angrep og i et motangrep tilintetgjorde de kongens lille hær. Kongen falt selv på
slagmarken. Hunyadi fant, da han vendte tilbake fra forfølgelsen av tyrkerne, den ungarske hovedhær slått
og i full oppløsning. Ungarn mistet vel en femtedel av sine styrker ved denne anledning, og også kardinal
Cesarini ble drept. Tyrkernes tap var minst like stort, sieren ble likevel deres.
Den flyktende Hunyadi ble tatt til fange av voivoden av Valakia, Vlad Dracul, og løslatt først etter en
truende oppfordring fra den ungarske palatinen Hédervári.
László 5 Posthumus (1444—57) og regenten Hunyadi
Riksdagen av april 1445 anerkjente László 5 Posthumus, Albrechts sønn, som Ungarns konge – på den
betingelse at Fredrik 3 var villig å utlevere ham og Stefanskronen til Ungarn. Inntil da skulle landet styres av
riksrådet, til daglig representert ved syv navngitte magneter, blant dem Hunyadi. Fredrik 3 viste ingen iver på
å etterkomme riksdagens ønske, hans betingelser for utlevering av barnekongen var i hvert fall uakseptable.
Som følge av dette ble János Hunyadi av riksdagen i juni 1446 valgt til riksforstander (regent, gubernator), til
kong László skulle bli i stand til å overta regjeringsmakten. Det ble imidlertid presisert at riksforstanderen
representerte den fulle kongemakt bare sammen med riksrådet. Flere av de mektige baronene i riksrådet var
fra før av motstandere og rivaler til Hunyadi. Det viste seg imidlertid snart at Hunyadi var sterk nok til å samle
makten og landets krefter i sin egen hånd og bringe orden i de lett kaotiske tilstander Ungarn nå befant seg i
etter Varna-tragedien. Enkelte av storbaronene forsøkte nemlig å utnytte situasjonen til voldshandlinger, til å
tilrive seg eiendommer, utvide sin makt, og mer eller mindre løsrive “sin” landsdel. Ved riksdagen av 1447
økte Hunyadis makt ytterligere ved at ordningen med de syv magnatene som øverste råd for den utøvende
makt ble opphevet, og ved at Hunyadi fra nå av fritt rådde over de såkalte kongelige inntektene.
Høsten 1446 førte han en hærtokt mot Fredrik 3 og herjet det østlige Østerrike til Wien; aksjonen endte
med en våpenhvile i juni 1447. Han dro deretter mot den tyrkervennlige voivod Vlad Dracul i Ungro-Valakia
som ble henrettet og erstattet av en ny voivod som anerkjente Ungarns overhøyhet. Dermed ble også
buffersonen mot Tyrkia gjenopprettet. Men Hunyadi ville gjerne gå videre og arbeidet bestandig med det mål
for øyet å fordrive tyrkerne helt fra Balkan. Han gjenopptok derfor kontakten med albanernes fører og
nasjonalhelt Skander beg (Georg Kastriota, 1405-68) som fra 1443 ledet albanernes motstandskamp mot
tyrkerne med stort hell. Hunyadi og Skander beg ble nå enige om å sette i gang en krig i fellesskap. I
september 1448 dro derfor Hunyadi med en hær på vel 30 tusen mann inn i Serbia. Despoten Brankovic
forrådte imidlertid ham og hans vei til sultan Murad 2 som med sin tallmessig langt overlegne hær falt
Hunyadi i ryggen og rettet et overraskende angrep på ungarerne på Trostesletta, før Hunyadis hær kunne
forene seg med Skander begs albanske tropper. Begge parter led store tap, men seieren ble Murads. Den
flyktende Hunyadi ble tatt til fange av despoten Brankovic som straks tilbød å utlevere ham til tyrkerne,
sultanen avslo imidlertid tilbudet... En tid senere, etter å ha mottatt trusler fra Ungarns prelater og baroner,
og etter å ha fått innfridd sine skamløse krav, tillot despoten at Hunyadi vendte tilbake til Ungarn.
Etter dette nederlag ble Hunyadis maktstilling noe svekket i Ungarn, men dette fikk ham ikke fra sin
kongstanke om et offensivt forsvar mot tyrkerne. Foreløpig ble han imidlertid nødt til å lede et hærtog mot
Giskra og hans tsjekkisk-husittiske leietropper som herjet i Nord-Ungarn, dessuten var han blitt viklet inn i
kampen om den politiske makt mellom de ulike magnat-grupperinger. I 1452 kom det dertil fortgang i saken
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 117 -