UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526
Ulászló 1 (Vladislav 3, 1439—44)
Etter kong Albrechts død delte baronene seg i to grupperinger. Den ene, som er blitt kalt hoff-partiet,
støttet arveretten til enkedronning Erzsébet, respektive hennes barn som var ventet i februar. I spissen for
partiet sto landets to mektigste familiers overhoder: Garai og Ulrik Cillei. – Det andre parti, det tallrikeste,
utpekte imidlertid polskekongen Vladislav 3 til ny ungarsk konge. Den 15 år gamle polske konge snakket
flytende ungarsk, dessuten håpet baronene at han innen rammen av den nye polsk-ungarske personalunion
også skulle kunne mobilisere Polens ressurser i den forestående kamp mot tyrkerne – noe kongen også
uttrykkelig lovet selv. Han kom til Ungarn i april 1440.
I mellomtiden fødte imidlertid enkedronning Erzsébet en sønn. Hun fikk nå sine tilhengere til å stjele
Stefanskronen. Med den i besittelse ble hennes sønn, spebarnet László, kronet i Székesfehérvár 15.mai.
Noen dager senere marsjerte Vladislav 3 inn i Buda. Riksdagen i juni erklærte Lászlós kroning for ugyldig og
lot Vladislav 3 under navnet Ulászló 1 den 17. juni krones til ny ungarsk konge; i mangel av Stefanskronen
ble denne kroningen foretatt med en leilighetskrone som for anledningen er blitt demontert fra István den
helliges relikvieskrin.
Det brøt da ut borgerkrig i landet. Hoffpartiet hadde Vest-Ungarn, Nord-Ungarn og deler av Syd-Ungarn
under sin kontroll, og disponerte også over en dyktig hærfører, tsjekkeren Giskra. Ulászló ble på sin side
støttet av minst 45 av landets største magnater, samt János Hunyadi, hvis krigskunst førte i løpet av noen få
måneder til flere seire over hoffpartiet som imidlertid klarte å beholde kontrollen over deler av landet.
I 1442 kom det så til et forlik mellom Ulászló og enkedronningen: Erzsébet anerkjente Ulászló som konge,
mot å få bibeholde sin sønns arverettigheter til den ungarske trone. (Da hun døde noen få dager senere, ble
likevel sønnen av hoffpartiets tilhengere brakt til hans verge, tyskekongen Fredrik 3 av Habsburg; sistnevnte
er samtig blitt oppfordret til å intervenere i Ungarn til fordel for den lille László. Kong Ulászló som da var
opptatt av et stort anlagt felttog mot tyrkerne, fikk ved pavens hjelp en midlertidig fred med Fredrik.)
I februar 1441 ble Hunyadi, sammen med en annen magnat, Ujlaki, utnevnt til voivoden av Transsylvania.
Noe senere ble han kongens hovedmann i komitatet Temes og øverstbefalende for borgen Nándorfehérvár
(Beograd). Dermed kom forsvaret av det samlede Syd-Ungarn under hans enhetige ledelse. Hans stilling var
sterkest i Transsylvania, især etter hans nye seire over tyrkerne i Serbia sommeren 1441 og i Transsylvania
våren 1442. Enda større ble triumfen da han i september samme år beseiret sultanens europeiske hovedhær
på vel 60 tusen mann som da trengte seg inn i Valakia. Hunyadis faste hær talte bare vel 15 tusen mann, de
var imidlertid godt rustet og glimrende organisert.
Mest avgjørende var imidlertid Hunyadis genialitet som hærfører og strateg. Hans spesiale var det
massive overraskelsesangrep og den raske forflytting av de enkelte hæravdelinger både før og under selve
slaget. Kjærnen av hans hær besto av leietropper (yrkessoldater), mens den adelige oppbudshær kom i
annen rekke hos ham. Også de irregulære tropper, vervet i første rekke blant de truede landsdelers bonde-
og borgerbefolkning, spilte en til da ukjent stor rolle i hans strategi.
Hans mange seire fra de seneste årene viste med all tydelighet at tiden var inne til å gjøre et forsøk av en
helt annen størrelsesorden mot tyrkerne. Hans mål og håp var å trenge tyrkerne helt ut av Europa.
Tidspunktet til det syntes da å være gunstig, ikke minst p.g.a. tilstandene i selve Det osmanske rike: det var
nemlig viklet inn i krigshandlinger i andre områder, bl.a. i Lilleasia, og hadde trukket en del av sine tropper ut
av Balkan. De moralske følger av Hunyadis seire hittil overgikk i grunn langt deres militære betydning.
Optimismen begynte likevel å bre seg i Europa, ikke minst blant Balkans undertrykte folkeslag.
I april 1443 ble det derfor besluttet å igangsette en større offensiv mot tyrkerne. Kong Ulászló gjorde da
en henvendelse til de øvrige europeiske herskere, men ingen av dem var villige til å tilby sin militære støtte.
Takket være den kirkelige propaganda kom likevel noen hundre frivillige fra Polen, respektive Bøhmen,
Tyskland og Frankrike til Ungarn slik at hæren som i midten av oktober begynte sin innmarsj i Serbia,
utgjorde vel 35 tusen mann, derav mellom 25-30 tusen ungarere. Hæren forflyttet seg raskt fremover og
overrasket tyrkerne fullstendig i festningen Krusevac som falt sammen med Niš, nesten uten motstand. Men
da var tre store tyrkerhærer allerede på vei mot Hunyadi som, for å forhindre en sammenslutning mellom
dem, gikk dem i møte, og slo dem en etter en. Etter Sofias erobring ble Hunyadis fremrykking likevel stoppet,
ikke av tyrkerne, men av vinteren i de trange passene av det sentrale Balkanfjellet. Etter kongens ordre
gjorde de da vendereis.
Det såkalte lange hærtoget gjorde allikevel et voldsomt inntrykk på tyrkerne, og sultan Murad 2 tilbød da
straks fred for ti år fremover på meget gunstige betingelser: Ungarn skulle få utbetalt 100 tusen gull i
skadeserstatning og tilbakelevert grensefestningene Szendrő og Galambóc; tyrkerne ville dessuten rømme
Serbia, despoten skulle kunne vende tilbake dit, mot å anerkjenne sultanens overhøyhet.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 116 -