UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526
omkring dem er blitt reist palasser, domkirker, borger, utsmykket etter alle kunstens regler med både
skulpturer og malerier. Det var føydalismens og den senmiddelalderske ridderkulturens blomstringstid i
Ungarn, med stadig økende velstand ned til de laveste samfunnsskikt. Det var Anjou-kongenes tidsalder i
Ungarn.
Den dominerende stilretning på 1300-tallets Ungarn var gottiken som nådde i løpet av århundret sitt
høydepunkt der. Kirken og kongen sørget for at det ble reist noen prektige domkirker i bl.a. Kassa (Košice),
Kolozsvár (Cluj), Brassó (Braşov) og Buda; noe senere kom salkirkene i Sopron, Kolozsvár og fremfor alle
andre den kanskje vakreste av dem alle, den i Nyírbátor.
Men perioden etter mongol-tatarernes anfall viser en tiltagende iver også når det gjaldt bygging av borger.
I første rekke tjente nok disse borger militære formål, men innen kort tid fant også kunstneriske hensyn sitt
innpass, og de nye borgene begynte, ikke minst innvendig, å bli de rene palasser og slott, virkelige
praktbygninger. Til de vakreste hører Diósgyőr (som med sine 4 hjørnetårn kan minne om enkelte av
datidens engelske borger), Vajdahunyad (i dag: Hunedoara), setet for den senere så berømte familie
Hunyadi; denne siste representerte datidens høyeste nivå når det gjaldt festningspalasser; og den likeledes
private borg av Tata. Den ungarske gotiske byggekunstens fremste borger var allikevel de kongelige slottene
i Visegrád og Buda. En tid vekslet de om å bli kongens sete og landets hovedstad, fra 1323 til 1347 var det
således Visegráds tur, mellom 1347 og 1355 Budas, og fra 1355 til sannsynligvis 1382 igjen Visegráds.
Begge ble under tyrkerkrigene grundig tilintetgjort, men også ruinene formår å tale sitt tydelige språk om en
svunnen storhetstid. I Visegrád kan man f.eks. fortsatt se en marmorbrønn, nesten intakt og av en sjelden
sjønnhet. Den egentlige utbyggingen av Budaborgen er blitt påbegynt av Lajos 1 den store, fortsatt av
kongen-keiseren Sigismund av Luxemburg, og fullført så av kong Mattias Corvinus. Det såkalte “Ferske
Palasset” (Friss Palota) ble reist av Sigismund og skal ha vært noe av det ypperste i hele borgen, å dømme
etter samtidige beretninger; blant palassets gjester nevnes f.eks. danskekongen, samt keiseren av Bysants;
det er blitt tilintetgjort ved en eksplosjon under den tyrkiske okkupasjon.
Det kongelige hoff, sentret for landets kulturelle liv, tiltrakk seg kunstnere og vitenskapsmenn ikke bare fra
hele landet, men gjerne også fra ulike kanter av Europa. Atmosfæren under Anjouene var især preget av
italiensk og fransk åndsliv, mens med Sigismund gjorde i første rekke tysk kultur seg gjeldende. Av de
utlendinger som hadde et lengre opphold i Buda, må her nevnes Pier Paolo Vergerio (1370-1440), italiensk
humanist, “far til den ungarske humanisme”, som forfattet også en Sigismund-biografi; Oswald von
Wolkenstein (1377-1445), tysk lyriker, den siste Minnesänger; de fleste av diktene i hans Livre de cent
ballades er blitt skrevet under hans Ungarn-opphold; Alain Chartier (1385-1430), fransk dikter,
“veltalenhetens far” for franskmennene.
Borgens område i Buda med de kongelige bygninger er etter hvert blitt omgitt av aristokratenes palasser
og patrisierhus. Overraskende mange av de sistnevnte er bevart i sine opprinnelige tilstand, de fleste av dem
finnes i dagens Tárnokgate og Országházgate.
Av tidens byggeplastikk er lite bevart. Også derfor var det av uvurderlig betydning og litt av en sensasjon,
da man i 1974 under utgravningene i Budaborgen kom over en “skulpturkirkegård”. Dens bruddstykker
stammer nettopp fra 1300-tallet og er i gotisk stil, og har både kirkelige og verdslige motiver, typiske for
riddertiden. Enkelte av disse bruddstykkene er i fin stand, og man holder på med å sette disse fragmenter
sammen. Man regner med at skulpturene hørte til en av palassfløyene (kanskje til Ferske Palasset) som må
ha styrtet sammen. Funnene kaster nytt lys over en rik epoke av ungarsk kunst som vi til nå kun hadde
sporadiske minner om. Men at ungarsk billedhoggerkunst nådde fra midten av 1300-tallet et meget høyt
nivå, vidner også brødrene Márton og György Kolozsvári om. Det var de som ved siden av kongestatuene i
(Nagy)Várad (Oradea) fra 1360-årene også skapte det berømte St. Georg-monumentet av bronse (1373)
som i dag er å se i Praha.
Også i europeisk sammenheng var de de aller tidligste eksempler på plastisk kunst som sto uavhengig av
en bygning. Kongestatuene (István den hellige, László den hellige, Prins Imre) var også av bronse. De ble
ødelagt da tyrkerne erobret Várad i 1660. Kusntnerbrødrenes kanskje beste verk, Kong László den helliges
herme, er derimot intakt og er fortsatt å se i sin fulle prakt i katedralen i Győr (Héderváry-kappelet): den er
pyntet med emalje slik at oppdelingen av emaljefeltene er skjedd ved bruk av gulltråd, en teknikk som er
karakteristisk for ungarsk gullsmedkunst fra 1300-1500-tallet, og ble ofte anvendt til utsmykking av kirkelige
kalker.
Georg den helliges, drakedreperens, kult henger nøye sammen med ridderkulturen, idet han er blitt
oppfattet som selve symbolet på ridderlighet og overvinnelse av det onde. Ved siden av Kolozsváribrødrenes
Georg-statue må derfor her også nevnes at det i Ungarn i 1326 var blitt stiftet en ny ridderorden,
Georg den helliges ridderorden (23 år før den omtrent tislvarende engelske St.George-orden). Den hadde
alltid 50 medlemmer, og deres formål var å verne om kirken, kongen og landet. De bar sorte kapper og var
bestandig med i kongens følge, og kongen hadde ingen domsrett over dem.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 109 -