UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526
europeiske Gallipolihalvøya. Tyrkerne som Osmanriket er blitt dannet av, var av mongolstormene drevet ut
av deres hjemland i Khoresm; en del av dem fant veien gjennom Armenia til Lilleasia, der seldsjukkenes rike
akkurat var i ferd med å gå i oppløsning. Mannen som hadde stått for organiseringen av den nye tyrkiske
stat, het Osman Gazi (1259-1326). Etter ham er hans fortvoksende stat blitt kalt Osmanriket. Sultan Murad 1
gjorde Adrianopel i Thrakia (Edirne) til sin hovedstad. Tyrkerne ekspanderte deretter raskt, og etter
erobringen av hele Thrakia foretok de stadige tokter inn i de omkringliggende kristne områder. Det var tydelig
at det bar mot erobringen av de kristne fyrstedømmene på Balkan. I denne situasjon var det forståelig at
Ungarn forsøkte å innstramme sin politikk overfor sine balkanske vasallstater. I årene 1358-63 førte
ungarerne også krig mot kjetterbevegelsen bogumilene for å styrke den vestlige kristendom på Balkan. Men
istedenfor å skape en enhetlig og kristen front mot tyrkerne, førte disse ungarske bestrebelsene nærmest til
det motsatte “resultat”, nemlig til å konfrontere disse folkene med Ungarn for derved å vekke mistenksomhet
mellom dem, svekke deres krefter og, enkelte ganger, drive dem direkte over til tyrkernes side. Det var i
1365-66 at den ungarske hær for første gang var kommet i direkte kontakt med tyrkerne – og vant. (Om
denne seieren vitner den dag i dag det ungarske kapellet i Aachens domkirke.) Enda større ble den
ungarske seier i 1377 (ifølge den nyeste forskning skal denne seier ha funnet sted i 1375), da den ungarske
hær trengte seg dypt inn i Bulgaria, den gang allerede tyrkernes vasallstat, og slo de forente styrkene til
sultan Murad 1 og den bulgarske tsar Sisman. (Til minne om denne seieren lot kong Lajos bygge et
minnekapell i Mariazell.) Denne seier var imidlertid kommet for sent: i 1371 ble serberne beseiret av
osmanerne, og fra nå av ble fyrstedømmene på Balkan en etter en forvandlet til tyrkiske vasallstater og
senere, fra 1390-årene, er de etter hvert blitt direkte okkupert og besatt.
Parallelt med Balkan-kringene og Napoli-stridighetene sto Ungarn i Lajos’ hele regjeringstid i konstant
krigstilstand med Venezia. Striden her gjaldt de gamle ungarske bybesittelsene på Dalmatia-kysten, fremfor
alt Zara. Hver gang Ungarn er blitt heftet på et annet hold, beleiret – og eventuelt erobret – Venezia en eller
flere av disse byer, som Ungarn så måtte gjenerobre i de påfølgende år. Venezia så med engstelse på
Ungarns planer angående Napoli og Balkan. Ungarn på sin side hadde klart å innringe Venezia, bl.a. ved å
gå sammen med flere italienske bystater, først og fremst Genova, og hadde fra 1356 også fått støtte fra den
tysk-romerske keiser Karl 4. Lajos beseiret nok Venezia en rekke ganger, men de forholdsvis store militære
seire er bestandig blitt forpurret av Venezias uthalende manøvrer ved fredsslutningene. Freden av Torino i
august 1381 bekreftet Ungarns rettmessige overhøyhet over Dalmatia og kyststatene, som også fikk full
frihet til å drive handel innen Venezia.
Foranlediget av disse stridigheter gikk kong Lajos til det skritt å opprette et ungarsk admiralitet og en egen
ungarsk flåtestyrke ved Adriaterhavet (amiratus maritimus regni Hungariae) som imidlertid bare eksisterte til
1420.
Ungarns politikk overfor Polen ble bestemt av den polsk-ungarske statskontrakt av 1339 som sikret
Kasimirs polske trone til de ungarske Anjouene, hvis Kasimir skulle dø uten sønn som arving. Til gjengjeld
følte Ungarn seg i det minste moralsk forpliktet til å hjelpe Polen i landets eventuelle vanskelige situasjoner,
noe det er blitt god anledning til i løpet av Lajos’ regjeringstid. I disse årene var det i første rekke Litauen
som representerte det største besvær for polakkene. Litauerne var den gang fortsatt hedninger, og førte
samtidig en agressiv ekspansjonspolitikk. Det var i 1343 Ungarn for første gang måtte kjempe mot Litauen,
og da som et av deltakerlandene i et korstog som nettopp var rettet mot hedendommen i Litauen. I 1351 ba
Kasimir igjen om hjelp, og da drev kong Lajos litauerne ut av Galizia og Lodomeria. Hærtoget måtte
imidlertid gjentas også våren 1352 og høsten 1377.
Det kom likevel enda flere anledninger til å støtte Polen: sommeren 1345 rettet kong Johan av Bøhmen
og hertug Karl av Moravia et militært angrep mot Polen; Ungarn brakte da unnsetning til det beleirede
Kraków. I februar 1369 sluttet de to kongene, den polske og den ungarske, forbund mot den tysk-romerske
keiser Karl 4, og i september samme år fikk de tilslutning fra Wittelsbachene i Bayern. For å eliminere dette
farlige forbund, foreslo keiser Karl i begynnelsen av 1372 ekteskap mellom sin sønn Sigismund og datteren
til Lajos, Maria. Forlovelsen mellom den 5 år gamle Sigismund og den 2 år gamle Maria fant sted i juni 1373.
I 1370 døde Kasimir 3 den store, og de polske stender valgte da kong Lajos av Ungarn til ny polsk konge,
noe han også hadde rett til etter overenskomsten av 1339. Lajos ble kronet i katedralen av Kraków
17.november 1370.
Som følge av sin svært så aktive utenrikspolitikk brukte Lajos forholdsvis liten tid til innenrikspolitiske
saker. Det var da heller ikke påkrevet, idet landets forvaltning og økonomiske liv hadde av kong Károly 1 fått
en så grundig omorganisering at det kom til å holde uten ytterligere justeringer for årtier fremover. Krigene
var imidlertid kostbare, og kong Lajos, for å sikre seg adelens fortsatte politiske støtte, fornyet i 1351 Den
gyldne bulle fra 1222. Dette fornyede dokument fikk imidlertid også forandringer og tilføyelser: de fremhevet
eksistensen av en adel som i juridisk forstand skal være enheltig over hele Ungarn og nyde “en og samme
frihet” (una et eadem libertas), uansett den enkelte adeliges økonomiske-sosiale tilstand; de slår dessuten
fast slektens ubegrensede arverett til familiens (ættens) gamle, nedarvede eiendommer, samt at disse
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 107 -