UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526
med Ungarn. I 1389 kom imidlertid Serbia under osmantyrkisk herredømme som kom til å vare frem til 1878
og som gjorde slutt på de storserbiske bestrebelser. – Også Venezia fortsatte i tidsrommet med sine
anstrengelser for å få kontroll over Dalmatia-kysten.
Større hell hadde kong Károly i sin politikk overfor sine nordlige naboer: Polen og Bøhmen. I 1310 er
Johan av Luxemburg blitt valgt til konge av Bøhmen. Károly giftet seg i 1318 med Johans søster Beatrix, og
fikk dermed etablert en dynastisk forbindelse mellom de to kongehusene. Et barnebarn av kong Johan ble
dessuten den første hustru til Károlys sønn Lajos, hvis datter Maria på sin side er blitt forlovet (og senere
gift) med Sigismund, en yngre sønn av keiser Karl 4 av Luxemburg. (Luxemburgene er altså på denne tiden
blitt knyttet til Ungarn med flerfoldige bånd, – også som en bevisst motvekt mot Habsburgerne.) I 1320 giftet
Károly seg for annen gang, og da med datteren til den polske kongen Vladislav 1 Lokietek. I 1327 kom det til
et formelt forbund mellom Bøhmen og Ungarn, rettet mot Habsburgerne. Allerede i løpet av det påfølgende
år ledet Károly et hærtog mot Østerrike og slo da Habsburgerne med bøhmisk militær hjelp.
Den viktigste utenrikspolitiske begivenhet i hans regjeringsår var imidlertid det møte som har fått
betegnelsen “kongressen av Visegrád”. Det begynte i november 1335 og ble holdt i det nye kongelige
palasset i Visegrád, med deltagelse av den polske kongen Kasimir 3 den store, bøhmerkongen Johan av
Luxemburg, hertug Rudolf av Sachsen og hertug Boleslav av Schlesien, dessuten sendemenn fra Den tyske
ridderorden. Den ungarsk-polsk-tsjekkiske koalisjon var i første rekke rettet mot Østerrike, ikke minst p.g.a.
Wiens stabelrett som representerte en betydelig hinder for internasjonal handel. De tre herskere utpekte nå i
felleskap nye handelsveier seg i mellom som ikke på noe sted berørte østerriksk territorium. De sluttet
dessuten forbund med hverandre. Johan av Luxemburg ga avkall på sitt krav på Polens trone; kong Kasimir
ga avkall på Schlesien. Kong Károly og kong Johan avgjorde i fellesskap den oppståtte territoriale strid
mellom Polen og Den tyske ridderorden.
Disse beslutninger var av stor viktighet, samtidig som kongressen demonstrerte en ny og hittil ukjent form
for mellomfolkelig samkvem som var bygget på fredelige rådslagninger istedenfor rå våpen- og maktbruk.
Kongressen viser også klart Ungarns sterke, ja sentrale posisjon i mellomeuropeisk sammenheng.
I 1339 kom det i stand en overenskomst mellom den polske kongen Kasimir 3 den store og den ungarske
Károly 1, stedet også for denne var Visegrád. Overenskomsten gjaldt den polske trone som ifølge dette kom
til å bli arvet av en av Károlys sønner, hvis Kasimir skulle dø uten sønn (arving).
Til gjengjeld lovte kong Károly å gjenerobre Polens tapte landsdeler, ikke å utskreve nye skatter i Polen,
dessuten å respektere den polske adels privilegier og rettigheter. (Som følge av denne avtale ble kong Lajos
den store av Ungarn, sønn til kong Károly 1, i 1370 kronet til polsk konge, etter Kasimirs død.) I 1340 ydet
Ungarn militær hjelp til Polen i dets kamp mot tatarene.
Sommeren 1333 reiste kong Károly med sin sønn András til Napoli for å sikre ham tronen der. Prins
András ble også av den grunn forlovet med tronens rettmessige arvtager Johanna, eldste barnebarn til kong
Robert 1 Anjou av Napoli.
De ble gift i 1342. Den store drømmen var selvfølgelig å etablere et stort Anjou-rike som skulle strekke
seg fra Østersjøen til Middelhavet, og omfatte Polen, Ungarn, (eventuelt også Bøhmen), det nordlige Balkan
(men også de to rumenske fyrstedømmene), Napoli med Sør-Italia og Sicilia...
Midt oppe i alle disse store og lovende planer døde imidlertid kong Károly 1 Róbert, 54 år gammel.
Lajos 1 den store (1342—82)
Lajos er den eneste av Ungarns konger som har fått tilnavnet “den store” av en takknemlig ettertid. Han
var en av de siste store ridderkonger i Europa og ble allerede av sin samtid oppfattet som den ideelle
hersker, forbildet til de kristne ridderdyder. Han var vidt kjent for sin selvoppofrende mot: han kjempet side
om side, skulder mot skulder med sine soldater, og er blitt såret en rekke ganger. Hans personlige ideal var
den tidligere ungarske kongen László 1 den hellige som også gjerne er blitt kalt ridderkongen, og hvis
popularitet og kult var så karakteristisk for høyføydalismens og ridderkulturens blomstringstid som i det store
og hele var fallt sammen med Anjou-kongenes tid i Ungarn.
I hans regjeringstid forvandlet Ungarn seg igjen til den ledende og dominerende politiske-militære makt i
det midtre Øst-Europa. Han førte en rekke seierrike kriger, og utvidet eller befestet den ungarske stats
herredømme over store deler av Balkan (Dalmatia, Kroatia, Bosnia, Serbia, Valakia, Moldova, den vestlige
delen av Bulgaria). Etter at han i 1370 også var blitt valgt til Polens konge, og Ungarn kom dermed i
personalunion med Polen, nådde Ungarn sin største territoriale utstrekning noensinne. Hans praktfulle hoff
var – også i europeisk målestokk – et blomstrende sentrum for det senmiddelalderske riddervesen.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 105 -