UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526
samfunnslag, bortsett da fra baronene, blitt interessert i å stanse oppløsningstendensene og å omdanne
landet til en økonomisk enhet basert på pengehusholdning og en enhetlig marked for varehandel.
Til å sette dette i system og gjennomføre de dertil nødvendige reformer, trengtes det imidlertid en
handlekraftig hersker. Hverken Vaclav av Bøhmen eller Otto av Bayern klarte, som sett, å hevde seg overfor
stormennene og anarkiet. Károly 1 hadde derimot disse høyst påkrevne egenskaper, og greide også i løpet
av forbausende kort tid å hamle opp med og knekke baronenes velde.
Han valgte seg en taktikk som over 600 år senere og under ellers helt andre politiske forhold i landet er
blitt kalt “salamitaktikk”. Med utganspunkt i sin midlertidige hovedstad Temesvár i Syd-Ungarn, altså i
betryggende avstand fra de mektige baronene, begynte han å “marsjere” nordover og imens bit for bit å
“gjenerobre” landet ved å slå først de mindre baroner en etter en og erstatte dem med et nytt aristokrati
utvalgt blant sine mest hengivne og verdifulle tilhengere av lavadelen; senere kom så turen til de større og
virkelig store. Alt i 1312 klarte han ved slaget i Rozgony å knuse den mektige Amadé Aba-familien, herre
over store deler av Nordøst-Ungarn. I 1316 slo han Kőszegi-klanen og Borsa-klanen, og kjempet også mot
Nordvest-Ungarns despot, Máté Csák, men hans provins ble først besatt av kongens styrker etter Csáks død
i 1318; i november samme år kom også Transsylvania i sin helhet under kongelig styre. Etter hvert ebbet
kampene ut, og i 1323 flyttet kong Károly 1 sitt sete fra Temesvár og over til Visegrád, en handling ikke uten
enhver symbolsk betydning. Når det gjaldt omdannelsen av det økonomiske liv, må her nevnes innføring av
ensartede tollregler, fremming av urbanisering, bergdrift og handel, innføring av portskatt, malm-monopol, og
pengereform med ny stabil valuta. De kongelige (stats)inntekter var nå i første rekke basert på disse, mens
de reorganiserte krongodsene mistet mye av sin tidligere betydning.
Datidens store Ungarn var rikt på metaller, ikke minst edelmetaller. Når det f.eks. gjaldt landets sølv- og
gullproduksjon, innehadde Ungarn faktisk førsteplassen i Europa alt fra før av; nå ble retten til å drive berg,
betraktelig liberalisert, og som følge av det ble nye gruver åpnet og produksjonen intensivert (Körmöcbánya,
Nagybánya o.fl.). Edelmetallet, hvis årlige produksjon er i disse årene kommet opp i 1.500 kg gull og 54.000
kg sølv, ga grunnlaget for en pengereform i 1336 med preging av gull- og sølvmynter; datidens ungarske
forint ble for århundrer fremover Europas mest stabile valuta. Dette hadde en meget gunstig innvirkning også
på handelen, innad som internsjonalt. Ellers lå Ungarns egentlige styrke fortsatt i jordbruket og storfedriften
på landets fruktbare stepper og i elvedalene.
En stor del av storfeet var beregnet for det utenlandske markedet.
Befolkningen vokste raskt og nådde alt i Károly 1s tid de 2 millionene som landet hadde av innbyggere før
mongolenes angrep. (Svartedauen som i midten av 1300-tallet representerte den rene demografiske
katastrofe i en rekke vest- og nordeuropeiske land, deriblant Norge, hadde ingen nevneverdig innvirkning på
Ungarns befolkningstall.)
Kong Károly innførte også en militær reform som ytterligere styrket hans maktposisjon: av adelen krevde
han ingen annen ytelse enn militærtjenesten. Baronene, de mer velstående adelige er blitt forpliktet til å dra i
krig sammen med sine familiares under sine egne flagg (banderium), mens lavadelen enten skulle være med
i disse “banderier” eller dro til krig sammen med andre likestilte under et komitatsflagg. Ellers ville ikke
kongen ha med en politiserende adel å gjøre. Fra 1323 holdt han ikke flere riksdager, men han så samtidig
gjerne at lavadelen utfoldet seg innen rammen av komitatene og engasjerte seg i lokalpolitikk, som oftest til
stor ergrelse for baronene og andre stormenn. Med dette er også utviklingen i retning mot et stenderstat blitt
forhalt.
De økonomiske reformer og den sterke sentralmakt skapte et gunstig utgangspunkt også for en aktiv
utenrikspolitikk. Allerede i 1319 slo Károly den serbiske kong Stefan Uroš 2, og gjenerobret Nándorfehérvár
(Beograd) og banatet Macsó som Uroš noen år tidligere, da Károly var forhindret av indre stridigheter, hadde
besatt. I 1324 ble han nødt til å dra mot den rumenske voivoden Basarab som hadde i forveien besatt det
ungarskdominerte banat Szörény; Basarab sverget nå troskap, men i 1330 måtte kong Károly gjenta
hærtoget mot ham og gjenerobre Szörény. Like etterpå var han imidlertid blitt lokket inn i en felle og led stort
blodtap.
Valakia og Moldova ble i disse årene politisk organisert av ledere av overveiende turko-tatarisk herkomst,
og de to datidige rumenske fyrstedømmene gjorde en rekke mere eller mindre vellykkede forsøk på å riste
det ungarske overherredømmet av seg. (I løpet av 1300-tallet tok den rumenske innvandring til
Transsylvania seg sterkt opp. Det fant også sted en organisert, “legal” innflytting under ledelse av egne
ledere: voivoder og keneser, men de fleste kom likevel som nomadiserende gjetere som nøyde seg med å
bruke de ubebodde høyfjellsviddene til beitemarker for sine sauer og geiter. Men fortsatt utgjorde den
valakiske (rumenske) befolkning med sin primitive sosiale og økonomiske livsform bare en forsvinnende liten
minoritet i landsdelen.)
Med Stefan Dusan (1331-55) oppnådde Serbia en glansperiode, og for noen år fremover var Serbia blitt
en virkelig stormakt på Balkan som underla seg Bulgaria, Makedonia og Hellas; det kom også i konflikter
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 104 -