UNGARNS HISTORIE OG KULTUR
UNGARNS HISTORIE OG KULTUR
UNGARNS HISTORIE OG KULTUR
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
VINCE SULYOK : <strong>UNGARNS</strong> <strong>HISTORIE</strong> <strong>OG</strong> <strong>KULTUR</strong> — IV. Middelalderungarn på sitt høyeste 1301—1526<br />
som på kvinnesiden også var i slekt med Árpádene, idet han var sønn til Erzsébet, datteren til kong Béla 4.<br />
Hertug Otto dro deretter straks til Ungarn og ble i desember 1305 i Fehérvár av to ungarske biskoper og med<br />
Stefanskronen kronet til ungarsk konge. “Skjønnhetsfeilene” ved denne kroning var at den ikke ble foretatt av<br />
erkebiskopen av Esztergom, og at den bayerske tronpretendent ikke hadde støtte fra tilstrekkelig mange<br />
baroner. I et forsøk på å bøte på dette dro Otto sommeren 1307 til Transsylvania for å be vajdaen (voivoden)<br />
i landsdelen, László Kán, om datterens hånd. László Kán var en av de aller mektigste baroner i landet, han<br />
følte seg i alle tilfelle mektig nok til å arrestere og fengsle hertugen. Otto klarte snart å rømme, men<br />
Stefanskronen og de andre regaliene forble fortsatt i László Káns forvaring.<br />
Som følge av Ottos ublide skjebne og fordi Vaclav 3 var blitt drept i Olmütz i 1306, befant Karl Robert seg<br />
plutselig alene på scenen, helt uten motkandidater. Etter flere års intense kamp syntes nå veien til makten å<br />
være ryddet for hindringer. Pave Clemens 5s legat til Ungarn, kardinal Gentile Montefiori fikk riksdagen av<br />
Rákos høsten 1307 til å akseptere Károly Róbert som András 3s etterfølger på tronen.<br />
Flere av storbaronene var imidlertid ikke til stede ved denne riksdag. Dessuten hevdet de fleste av dem,<br />
også lavadelen, at Ungarn, etter at Árpád-dynastiet var nå dødd ut på mannsiden, er blitt et valgmonarki, og<br />
at retten til å velge en ny konge hadde falt tilbake på nasjonen, dvs. adelen. Pavestolen derimot forsøkte å<br />
hevde at Ungarn ved István den helliges kroning i år 1000 er blitt et pavelig len, dvs. at paven hadde nå rett<br />
til å bestemme tronfølgen. For å klare opp i problemene og komme frem til en endelig avgjørelse, var en ny<br />
riksdag blitt kalt sammen i november 1308 i (Buda)Pest. Gentiles utlegninger angående kirkens angivelige<br />
lens-rettigheter ble der fullstendig avvist og riksdagen holdt fast ved sin rett til selv å avgjøre tronfølgen.<br />
For å vise sin takknemlighet og hengivenhet til Árpáds ætt, ga riksdagen samtidig likevel sin tilslutning til<br />
Karl Robert som på kvinnesiden var jo i slekt med Árpád-ætten. De ba kardinalen om å akseptere deres rett<br />
til kongevalg, og deres valg akkurat nå. De ba dessuten legaten om at kirken stadfestet dette. Ved denne her<br />
anledningen var det forvøvrig for siste gangen i Ungarns historie at Pavestolen forsøkte å vise til sin<br />
lenshøyhet. Kurien aksepterte nå nemlig de ungarske standpunktene, dessuten ble Pavestolen for århundrer<br />
fremover alvorlig svekket, først gjennom pavenes “babyloniske fangenskap” i Avignon, deretter som følge av<br />
det store skisma som begynte med valget av motpave Clemens 7 i september 1378 og som varte til 1417.<br />
Den da 21 år gammel Karl Robert ble deretter i juni 1309 kronet til ungarsk konge ved en leilighetskrone,<br />
men av erkebiskopen av Esztergom i Jomfru Marias (Nagyboldogasszony) kirke i Buda. Til stede ved<br />
kroningen var også de store baronene, bortsett fra László Kán. Han er blitt gjentatte ganger pålagt å<br />
tilbakelevere Stefanskronen, men dette ble først etterkommet i juni 1310. Da ble Karl Robert i august 1310<br />
kronet på ny, nå i Fehérvár og med Stefanskronen. Dette var hans fjerde kroning. At det ble nødvendig med<br />
denne fjerde kroning, viser den store, nesten magiske anseelse og betydning kronen innehadde i hele<br />
landets (retts)bevissthet. Karl Robert, fra nå av Károly 1, regnet imidlertid i sine dokumenter sin regjeringstid<br />
konsekvent fra år 1301, og tok dermed ikke hensyn til det interregnum som er gått med tronstridigheter i<br />
tiden mellom 1301-08.<br />
Han var altså blitt valgt til Ungarns konge; han (og hans kanselli) avledet imidlertid grunnlaget for sin<br />
regjeringsmakt konsekvent av sin arverett. Det nye dynasti kunne ikke – og ville ikke heller – bygge sin<br />
fremtidige eksistens på adelens (god)vilje. Károly 1 gjorde derfor store anstrengelser for å få igjennom<br />
arverettsprinsippet og tilføre valgprinsippet et avgjørende nederlag.<br />
Ved kroningsøyeblikket hadde han tilsynelatende “hele nasjonen” bak seg. Også de virkelig store baroner<br />
var der, om enn kanskje noe nølende. Men som det tydelig fremgår også av hans kroningsed, regnet også<br />
kongen selv lavadelen, nobiles regni, for sine virkelige støttespillere. I eden lovet han å bevare (lav)adelens<br />
tradisjonelle rettigheter og privilegier, og å beskytte lavadelen overfor storbaronenes maktmisbruk. Ved siden<br />
av lavadelen skaffet Anjou-kongene i løpet av de kommende årtier ytterligere støtte for seg selv ved å skape<br />
et helt nytt aristokrati. Karakteristisk for hele det ungarske 1200-tallet hadde vært baronenes meget sterke<br />
stilling som til tider gjorde den kongelige sentralmakt nærmest illusorisk. Hadde dette kunnet få fortsette,<br />
skulle nok, i likhet med Det tysk-romerske rike, også Ungarns forskjellige landsdeler falle fra hverandre og<br />
landet bli delt opp i en rekke små provinser, fyrstedømmer og selvstyrte områder. Disse<br />
oppløsningstendenser berodde imidlertid til syvende og sist på landets økonomiske system med<br />
naturalhusholdningen som det dominerende prinsipp. Redningen lå i å gå over til pengehusholdning og<br />
produsering av salgsvarer. Ut fra dette hadde det derfor vært nærmest genialt at kong András 2 alt i<br />
begynnelsen av 1200-tallet hadde villet gå over til å bygge statsøkonomien, sentralmaktens maktgrunnlag,<br />
på regale-inntektene, istedenfor innkomstene fra kongens utstrakte jordeiendommer. Det var bare det at han<br />
hadde vært for tidlig ute med denne ideen: tiden var ennå ikke moden nok for disse skritt. Når han hadde<br />
skjenket kongelige eiendommer til sine tilhengere nesten uten grenser, førte dette i første omgang til<br />
svekkelse av kongemakten i og med at tapene ikke var blitt kompensert skikkelig gjennom nye typer<br />
inntekter (regaler). I tillegg forsterket de omfattende donasjoner de føydale oppløsningstendenser. I dag er<br />
det lett å innse at baronenes, småkongenes velde var et samfunnsmessig nødvendig trinn i utviklingen slik at<br />
en ny type kongelig sentralmakt skulle kunne oppstå. Til begynnelsen av 1300-tallet er praktisk talt alle<br />
___________________________________________________________________________________<br />
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 103 -