UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
Mátyáskirken i Buda(Pest), domkirkene i Kassa (Košice), Kolozsvár (Cluj-Napoca) og Kalocsa, samt
katedralen i Gyulafehérvár (Alba Iulia). Fra 1200-tallet er det også bevart flere vakre senromanske kirker
(Ják, Lébény, Zsámbék) med freskomalerier og rikt dekorert med steinplastikk, samt ruinene av det
kongelige borgpalasset i Esztergom.
Minnene etter tidens ungarske malerkunst og billedhuggerkunst er mer sporadiske, og de eksisterer
utelukkende i tilknytning til (kirke)bygninger. Stilen kunstnerne anvendte, var “internasjonal”, men detaljene
på freskene og av plastikken (klærne, gjenstandene, enkelte ansikter) gjenspeilet som oftest tidens ungarske
virkelighet og landets materielle kultur.
Litteraturen
De første århundrer av ungarsk litteratur var preget av salmer, hymner og legender, og sto hovedsakelig i
kirkens tjeneste. De ble skrevet av geistlige, og de fleste av dem var jo utlendinger: tyskere, franskmenn,
italienere. Også derfor var det liksom naturlig for dem å anvende kirkens internasjonale språk, latin, som
snart fikk en så dominerende plass i landet at den etter hvert omfattet hele samfunnslivet. Også de mer
verdslig-pregede krøniker ble forfattet på latin som også var undervisningens språk. Likeledes ble alle
offentlige aktstykker, diplomer, lover og brev skrevet på latin. Men ved siden av denne skriflige kultur på latin
eksisterte det også en annen kultur som ble artikulert på ungarsk – i ordets billedlige forstand, idet den ikke
ble nedtegnet, men sunget eller fortalt, overlevert muntlig av ioculatorer (såkalte “spøkefugler”), igricer og
regölők, regősök (spillemenn, omkringvandrende folkelige sangere, trollmenn, i grunn og bunn ikke ulik
trubadurene og de tyske Minnesänger). Det var arbeidssanger, trylleformler, “blomstersanger” (kjærlighetssanger),
sjamanistiske besvergelser o.l., men også lengre episke fortellinger om forfedrenes heltedåder,
virkelige historiske hendelser eller oppdiktede situasjoner, ofte i forbindelse med folkets herkomst, fortidige
liv, landnåmet osv. Som det fremgår av fragmentene vi i dag har av dem, hadde de stavrim og/eller rim, og
oppviser ellers en utpreget og egenartet rytmesans. De ble som oftest resitert og akkompagnert av diverse
musikkinstrumenter, overveiende av piper, fløyter, trommer og (ungarske) sekkepiper eller også av et
gitarlignende instrument, koboz ‘lutt’. Kirken var selvfølgelig svært lite begeistret for denne type virksomhet,
først og fremst p.g.a. tekstenes “verdslige”, profane innhold og livssyn, men vel også for deres språk. Til
tross for dette inneholder de latinspråklige tekster mange fragmenter av og spor etter en rik ungarskspråklig
diktning og sagnlitteratur. I første rekke gjelder dette krønikene og den såkalte gestalitteraturen.
1100-tallets viktigste språkminnesmerke er den såkalte Praykodeks, et håndskrift som er blitt til i
Pannonhalma-klosteret i årene 1192-95. Av dets innhold kan her nevnes beslutninger fra ungarske
kirkemøter, en kalender, en kortfattet historisk overblikk, et teologisk skrift, kirkelige forskrifter og ulike
messer (gudstjenester). I denne siste delen finnes det tidligste sammenhengende større ungarske
språkminne, Halotti beszéd és könyörgés (‘gravtale og bønn’). Til tross for at denne tale hadde en kirkelig
funksjon, utmerker den seg ved en fin språkføring som uten videre kan karakteriseres som litterær; talens
ungarske språk er forøvrig lettere å forstå for en ungarer av i dag enn f.eks. Wolfram von Eschenbach eller
Walter von der Vogelweide fra omtrent samme tidsepoke er for en tysker av våre dager.
Historieverkene utgjør en viktig del av ungarsk middelalderlitteratur. Det første av dem, den såkalte Urgesta
som i sin opprinnelige form er gått tapt, er fra midten av 1100-tallet. “Die ehemalige Existenz einer Ur-
Gesta aus dem 11.Jh. gilt heute so gut wie gesichert. Man neigt dazu, ihren Verfasser in jenem Bischof
Nikolaus zu vermuten, der am Hofe Andreas I. (1046-1060) Notar gewesen und sein Werk einige Jahre nach
dem Tode König Bélas I. (1060 bis 1063) vollendet haben dürfte.” 13 Dette ble så av senere historieskrivere
flere ganger omarbeidet og variert etter krav fra deres oppdragsgivere eller etter det syn som har vært
alment akseptert i deres tid. Disse forfattere fortsatte også verket ved å berette om den tid som var gått siden
siste omarbeidelse. “Diese Ur-Gesta des 11.Jh.s dürfte zuerst unter König Koloman [Kálmán] durch ein
Werk, das oft als “Gesta Ladislai regis” bezeichnet wird, fortgesetzt und umarbeitet worden sein.” Den tredje
fortsettelse “wird herkömlich in die Zeit des byzantinischen Einflusses unter Géza II. (1141-1161) und
Stephan [István] III. (1161-1171) datiert.” 14 En ytterligere fortsettelse kom fra prost Ákos (i 1270-72), deretter
en fra Simon Kézai (1280-83). Kézai hadde forøvrig tilføyd verket et nytt innledende kapitel som drøfter
teorien om hunernes og ungarernes identitet, eventuelle felles herkomst; hans Attila-bilde var en kraftig
korreks til kirkens svært så negative oppfatning av hunerkongen – samtidig som det hadde relasjoner til sin
egen tid, til kong László 4 “Kumanen”s spesielle interesse og forkjærlighet for kumanerne. Kézais hunisk-
13 J.M.Bak i: Die heiligen Könige. Graz 1976: 123.
14 Ibid.,s.125.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 96 -